Vanskelig

[Anonym bruker]

Jeg fikk mitt første barn for 5 uker siden, pappen har to fra før. Det har gått greit fra første stund, men ikke mer enn greit, det er to gutter, og jeg føler vel at vi ikke har fått den helt store kontakten. De er veldige bortskjemte og skal helst ikke gjøre noenting, jeg har laget noen få regler, de rydder bort etter seg når de har spist i stua, kaster godispapir og rydder rommet sitt. Dette er et evig mas,da jeg må minne de på det hver ENESTE gang de er her, føler meg som en hushjelp noen ganger jeg, de er 8 og 10 år, dette burde ikke være mye forlangt...eller?

De er her 50%, eldstemann har blitt skikkelig trassen, og pappa føler da at han må gjøre noe ekstra for de hver gang de er her, dermed blir jeg og lillegutt skøvet litt til side, han "glemmer" nesten lillegutt når de er her, og det er veldig sårt for meg..

Jeg har nok med lillegutt og å holde orden i huset, og med to som flyr rundt her, hyler, skriker og roter, blir ikke ting lettere, og mister all tålmodighet med de, prøver så godt jeg kan, men det er søren meg vanskelig med stebarn.

Flere i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Huff, det du beskriver har skjedd hos dere er min stor bekymring når jeg og samboeren min skal få barn (om en stund). Vet ikke om jeg har så mange gode råd, men ser du skriver "jeg har laget noen få regler", det får meg til å tenke at du og far kanskje må jobbe litt for å framstå som mer samlet. Det er jo virkelig ikke stor krav du stiller, heller et minimum for så store gutter. Er det virkelig sånn at far mener at de ikke skal ha noen regler eller plikter å forholde seg til? Slik som jeg leser innlegget, tenker jeg at det er viktig at far kommer på banen og inkluderer deg OG fellesbarnet i det han og guttene har fra før.

[augustjanuar]

hei

dette var akkurat som å lese om meg selv. jeg slo på dataen for å skrive noe angående min frustrasjon rundt dette problemet.

 

jeg fikk mitt første barn for 2 mnd siden, pappen har to fra før. det har gått greit fra første stund, men ikke mer enn greit med den eldste. den minste har jeg alltid hatt fin kontakt med. det er to gutter på 6 og 9 år. de er veldig bortskjemte og skal ikke gjøre noen ting om de ikke får penger for det. (det fungere ikke om de får penger heller.) jeg har laget noen regler som feks at de rydder bort etter seg når de har spist i stua, rydder rommet sitt, ikke slenger i fra seg klær overalt, henger opp jakka si og ikke går inn på sko når det er stygt vær ute.

 

hos oss er dette et evig mas, de må alltid minnes på dette. det er jeg, og ikke far som minner dem på dette. jeg FØLER meg som en HUSHJELP. ALLTID. ikke bare av og til.

 

de er her 50 % av tiden. jeg har boddd sammen med barnas far i 5 år. eldstemann tøyer grensene ALLTID. han er skikkelig vanskelig og jeg føler at faren kun ser denne gutten- som tar all hans oppmerksomhet. den minste gutten har alltid vært satt ut på sidelinjen og derfor har det alltid vært jeg som har tatt meg av ham. han kommer på min side av sengen om natta, og vil ligge tett, tett inntil meg om han har drømt noe skummelt.

 

jeg føler det sånn nå, som vi har fått en felles, at jeg har to barn (de to minste), mens far har ett (den eldste). jeg føler at vi tre sitter der, oversett og glemt. men vi har jo hverandre prøver jeg å tenke. dette har blitt mer sårt for meg etter jeg fikk min egen, kanskje ikke akseptabelt for noen, men sånn er det bare. dette kunne jeg tenkt på før, mener kanskje noen, men det gjorde jeg ikke.

 

hans to barn hyler og skriker. den eldste skal "ta" den minste hele tiden, også søker den minste tilflukt hos meg som sitter/står med ett bittelite barn i armene (det var lettere før,da jeg ikke hadde en bitteliten å passe). faren verken ser eller hører noe, selv om det foregår rett forran nesen hans. han er vel vant til at jeg ordner opp.

 

den eldste slår den minte uten grunn i mine øyne. den eldste begrunner slagene med at lillebroren ikke svarte riktig på et spm, eller at han brukte for lang tid på å svare eller at lillebroren misforsto noe og så ble alt feil. jeg sier til den eldste at tenk om læreren skulle slå deg hver gang du svarte feil på et spm, men det virker ikke som om det trenger inn.

 

tålmodigheten min er slutt angående den eldste. jeg sa til faren: hva er det som skjer når du fyller vann i et glass som er helt fullt fra før, jo det renner over. det er akkurat det som skjer når den eldste ikke har hengt opp jakka si feks. eller han slår broren.

 

det er veldig vanskelig med stebarn og bedre blir det ikke når moren til disse barne gjør alt hun kan for å ødelegge. hun har feks sakt opp sfo til den eldste, så nå går jeg og den eldste og tråkker oppå hverandre etter skoletid, til far kommer hjem. jeg føler meg kvelt. det er ikke mitt ønske å passe ham, så jeg tror jeg er en dårlig barnevakt. men det virker det ikke som mor eller far bryr seg noe om.

 

den minste har mor bestemt skal gå i sfo en dag i uka, fordi hun trenger ikke mer pass. far trenger heller ikke for han har jo meg som går hjemme uansett.

 

mor og far har vært uenige om samværsavtalen siden de gikk i fra hverandre. det er høyt konfliktnivå. mor mener hun er bedre egnet til å ta seg av barna enn det far er. hun vil derfor at far bare skal ha vanlig samvær. dette har far nektet på. de har vært i retten, men det var ingen barnefaglige vurderinger som sa at mor var bedre egnet enn far. de var akkurat like gode.

 

konflikten kommer før meg og mine følelser virker det som. (fra fars side, jeg forventer ikke at mor skal ta hensyn til meg. hennes samboer har akkurat flyttet ut fordi han ikke orket mer av det levene de holder)

 

alt dette går ut over humøret mitt og jeg har følt det ekstra vanskelig etter at jeg fødte.

[Anonym bruker]

Ja, det er vanskelig med stebarn. Jeg har selv to og et felles barn. Far er flink her,og ingen får mer oppmerksomhet enn den andre- i så fall måtte det være minsten.

Saken er den at det er flere påvirkninger.Mor og mors regler, skole og venner. Ser at barna blir eldre og utvikler seg til egne individer med egne meninger - og alt det medfører...Det er ikke enkelt....Så er vel spørsmålet, hvor mye aksepterer du? Hva ønsker du å oppnå? Hvor langt er du villig til å strekke deg? Hva vil DU ha ut av livet ditt?

[freebird]

Mannen min har to barn fra før og nå har vi en på 4 mnd sammen. Jeg og mannen min har samarbeidet tett om hans barn siden vi flyttet sammen, dette har gjort at barna vet vi er samkjørte og ser på oss som nesten likestilt. Blod er jo tykkere enn vann.

 

Stebarna, spesielt den yngste, blir noe bortskjemt hos sin mor. Men reglene her er å rydde opp etter seg etter mat, ikke mase, syte og klage, rydde rom osv osv. Dette håndhever både far og jeg og barna lystrer oss begge. Kommentarer som at "dette må vi ikke hos mamma" faller for døve ører her, dette er vårt hjem og vi bestemmer.

 

Mannen min og jeg har brukt mye av tiden vi var "barnløse" på å snakke om oppdragelse, analysere spesielle hendelser som har skjedd i uken som gikk osv. Vi har hans barn 50 % så vi har hatt annenhver uke til å prate uforstyrret. Det har selvfølgelig vært uenigheter på veien, men veldig mye er ryddet opp uten at barna har sett noe til det. Nå som vi har et barn sammen føler jeg at vi står veldig godt samlet om dette barnets oppdragelse. Jeg er også veldig glad i og trygg på mine stebarn og lar dem ta mye del i den minstes daglige rutiner. De store barna synes det er kjempe stas og knytter gode bånd til den minste.

 

Så mitt tips er, snakk mye sammen om oppdragelse og bestem dere for regler SAMMEN. Ikke tråkk over hverandre foran barna, om dere er uenige i noe så ta det senere, la den som har startet en diskusjon el.l. med barna få støtte for det der og da (så sant det ikke er noe hårreisende da...) slik at barna tilslutt ser på dere som enige og samkjørte. Er begge voksne konsekvente så vet barna hva de har å forholde seg til i deres hjem, selv om det kan være forskjellige regler hos mor og far.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ang dette med at mor bare kutter ut sfo , slik at dere stemødre må ha barna hjemme etter skoletid.

 

Dette skjedde i vårt tilfelle også. Men vi tok kontakt med sfo og gjorde en avtale om at vi hadde plass der på de dagene vi hadde ungen .Selvfølgelig måtte vi betale disse dagene, men det var verdt det. Hadde det vært min egen unge så skulle han ha vært på sfo, så det var ikke bare fordi at det var stebarnet hvis noen tror det.

[Anonym bruker]

Samme erfaring her - biomor tok barna ut av SFO da jeg fødte første fellesbarn. Hun mente at jeg kunne passe dem. Vi meldte barna inn igjen, betalte for annehver uke/vår uke. Så fikk biomor passe dem selv i sin uke. Tok ikke lang tid før hun meldte dem inn igjen i sin uke, så nå er vi tilbake der vi startet:)