Pappaklatten er litt lei seg....

[Attpåklatten :-)™]

....fordi vesle klatten hans foretrekker mammaklatten fremfor ham når begge er i samme rom.....Jeg prøver virkelig å overlate ansvaret til ham, mer enn mange mammaer gjør, nettopp fordi jeg vet det er superviktig for de to å ha en tett binding. Og jeg må ofte stikke avgårde i full fart pga søsteren min. Men nå når hun er syk lille Hannah, og både mamman og pappan er der, så kryper hun bort til mamma og legger seg i fanget.....og pappan blir litt trist og rar i ansiktet sitt...stakkar....Men, når hun er frisk så er det ikke sånn.... Er det ikke rart det der? Jeg husker selv når jeg var liten, og syk, da var det mamma som var best:-))

[temasti - vil ikke ha nr 4]

Fremdeles mamma som er best når jeg er syk, eller nabovenninna...for hun gjør ting på samme måten som mamma... Rister feberdyna og snur den, lufter, kommer med fristelser og blader...Pusletusler rundt meg!

 

Men heldigvis er det ting pappaer er best til også ;-)

[Karomamma]

Ååå, det er som å høre Karopappa. En fattig trøst for gutta, men sånn er det bare - i noen situasjoner er det bare mamma som gjelder

[♥Snulder]

5-åringen er en pappagutt de lux... Ingen andre er gode nok...untatt når han slår seg. Da er det bare mammapust som kan blåse det bra med en gang!

Veslesnulder derimot er mammas jente! Og må innrømme (ond som jeg er...) at det er superkos å ENDELIG fått en unge som velger mamma først!!! hehehehe... Akkurat nå er hun inne i en periode hvor pappa ikke får lov til å ta på mamma.. Da stortuter hun og kommer og dytter ham vekk. Pappan blir ikke så veldig lei seg da...han ler seg omtrent skakk av det lille sjalusimonstret:)

Heldigvis så er hun ikke sånn mot dagbarnet. Det er helt greit at han sitter på mitt fang.

[strikkballen]

Ååå, føler med Pappaklatten! Så kjempesøtt navn, forresten! Husker selv at det alltid var mamma som gjaldt når det røynet på, og sånn er det fremdeles. Mine barn er nok også litt sånn, men nå er lille-gull like knyttet til pappa som til meg, for nå er det han som er hjemme... Begynner for første gang nå å kjenne litt på det med at tiden går og plutselig er de store. Storebror er nok mest knyttet til meg, kanskje fordi vi er litt like av type, og muligens fordi jeg "leser" ham lettere og fanger opp hvordan han har det litt raskere.

 

Hm - nesten en liten mini-sorg det der med at jeg ikke kan være så mye sammen med dem som jeg gjerne vil. Jeg er borte fra dem hele dagen hver dag. Den største delen av deres "våkne" liv... Sorry for digresjonen, men dette er liksom noe som plutselig har falt inn over meg...

[Attpåklatten :-)™]

Jeg forstår deg så inderlig godt for den følelsen:-)) Akkurat sånn føler jeg det bare ved tanken på det.....