Hun har vært utro

[Anonym bruker]

I helga, på fylla etter 5 års ekteskap og jeg vet ikke hva jeg føler eller hvordan jeg fortsetter. Hun fortalte det med en gang heldigvis, for jeg jobber med han hun var med. Først var jeg fast bestemt på å dra fra henne, men vi har ei datter sammen og hun er alt i verden. Jeg ser at dama har det vondt hun også og jeg vil bare trøste henne, men jeg orker ikke ta i henne. Først bare dro jeg, så kom sinnet og jeg løp rundt for å finne fyren for å banke ham opp. Etterpå bare grein jeg. Nå er jeg helt tom. I vakum. Hva skjer herfra, tenker jeg.

[Anonym bruker]

Jeg er dame, og opplevde at ektefellen min bedro meg. Det er ingen følelse så tom og vanskelig som den å bli bedratt. Den vondeste følelsen i verden er sikkert å miste barnet sitt, eller den man er glad i. Deretter kommer den følelsen du nå sitter igjen med.

 

Jeg anbefaler at dere går i familieterapi. Uten det tror jeg det går dukken med dere. Du kommer ikke til å stole på henne som du har gjort før, og det er jo heller ikke annet å vente.

 

Du går igjennom sorgprosesser når du blir bedratt, og du har allerede vært igjennom både sinne og sorg. Det neste steget MÅ bli bedre. Det får dere sørge for og jobbe hardt med, dersom dette skal gå bra.

 

Jeg kastet ut mannen min. Men det var fordi det hadde foregått over lang tid. Og at jeg fant ut av det selv.

 

Ønsker dere lykke til. Håper dere klarer dere gjennom brasene, og finner tilbake til det som var.

Og at hun bare må kutte ut alkohol totalt (det hadde iallefall vært mitt krav).

 

[Anonym bruker]

Dette er omtrent akkurat som å høre om oss:

 

Vi har vært sammen i 6 år, og jeg var utro nå i helga. Jeg fortalte det også med en gang, enda jeg ikke husker eller forstår hva som faktisk har skjedd. Jeg har det helt fryktelig, særlig fordi min samboer har det forferdelig, men også fordi jeg har gjort hva jeg har gjort. Samtidig føles det hele fryktelig "urettferdig" på et vis, som om jeg har våknet opp fra et fryktelig mareritt og får skylden og jeg og min kjære må gjennom et sant helvete pga noe som jo bare var en drøm! Men det var det jo dessverre ikke - uansett hvor mye det enn føles slik!!!

 

Min samboer reagerte dels likt som deg. Han trodde meg først ikke, før han ble fullstendig rasende og skreik og hylte og knuste pappesker (heldigvis ikke noe annet!!!!). Raseriet varte heldigvis ikke lenge, og samtidig som han deretter bare gråt og gråt og følte seg veldig tom, fikk han heldigvis også begynt å bearbeide deler av dette - dels ved å snakke med meg, men aller mest ved å snakke med gode kompiser!

 

Vi skal på vår første time i familieterapi imorgen. Jeg gruer meg ubeskrivelig, samtidig som jeg innser at det er nettopp dette som kan hjelpe oss gjennom det som har skjedd, slik at vi- forhåpentligvis - kan fortsette forholdet vårt en gang i fremtiden.

 

Til sist vil jeg anbefale deg å forbli sammen med din kjære KUN hvis det er pga henne - ikke pga barnet dere har sammen. Vi har også en sønn, men dersom samboer'n min hadde valgt å forbli med meg pga ham, hadde det kun gått ut over ham selv og vår sønn, det er jeg bestemt på.

 

Jeg håper du klarer å komme seirende ut av dette, uansett hva som skulle skje mellom din kone og deg! Og på vegne av alle utro mennesker: unnskyld!!! Det er et så altfor lite og ubetydelig ord, men stort sterkere ord kan man dessverre ikke finne! Og jeg kan LOVE deg det, hovedinnlegger: jeg hadde aldri, aldri, ALDRI trodd at jeg var i stand til å gjøre noe slikt, uansett hvor dårlig forholdet var (hvilket det absolutt IKKE er), uansett hvor sinna jeg var (hvilket jeg heller ikke var!), og uansett hvor dritings jeg var (hvilket jeg absolutt var, uten at jeg bruker dét som unnskyldning!) Og jeg kommer aldri noensinne til å drikke meg full igjen, UANSETT hvor overbevist jeg er om at dette aldri kommer til å skje igjen. Rett og slett fordi jeg har innsett at det som ALDRI kan skje faktisk kan skje likevel....

 

Lykke til!!!!! :_D