Hvordan få godt forhold?

[Anonym bruker]

Jeg er veldig opptatt av å ha et godt forhold til mine stebarn, men er frustert over responsen fra dem. Jeg prøver å snakke med dem, men får sjelden ordentlig svar, ofte bare ja/nei/vetikke-svar eller ingenting! Jeg snakker om skolen, vennene deres, familien, interessene deres.

Noen som har tips til hva man skal gjøre? Begynner å bli ganske sliten og lei dette, men kan ikke gi opp heller. Har kjent de i fire år, ingen konflikter med faren eller biomor. De er 10 og 12.

 

[Anonym bruker]

he he .. dette er helt normalt, om de er dine egne, eller bonusbarn:o) prøv å husk selv hvordan du var i den alderen..

[Gjest]

Dette er noe som kommer. Jo hardere du prøver å ha en Ok dialog med dem, jo mer vil de stritte i mot. Det er ikke naturlig for dem i den alderen å snakke med deg. Eller noen andre voksne for den saks skyld.

 

Kanskje du lettere kommer i dialog om du forteller dem noe om deg selv. Uten å forvente noe tilbake fra dem. Unger i den alderen vil oppleve mange spørsmål som et forhør.

 

Jeg er sikker på at om du bruker litt tid på dem, og ikke nødvendigvis anstrenger deg for å få kontakt, blir dette bra.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon som deg. Jeg vil gjerne ha et godt forhold til stebarna mine, som er i ca samme alder. Jeg får ikke skikkelige svar når jeg snakker til dem, og de henvender seg skjelden til meg.

I helga som var var de veldig opptatt av naboens nye hund, da jeg bidro i samtalen ettersom jeg hadde mest kunnskap om hunder, fikk jeg veldig liten respons. Det var akkurat som om jeg ikke var med i samtalen.

Så var det mye snakk om et prosjekt eldstemann gjorde på skolen, om å åpne en butikk. Det var my spørsmål til pappan, for om jeg svarte var det ikke kommentert, ingen videre spørsmål til mine kommentarer.

Så var det mye snakk om en reklameplakat av noen kjeks den ene hadde laget i lekse som var opp-ned. Jeg gikk nå bare forbi, og spurte, hva var oppned, da bare lukket han boka og puttet den i veska.

Jeg begynner også å bli mektig lei dette. Farens forkalring var at han trodde sønnen ikke ville vise meg at han hadde gjort hele tegningen og plakaten og så stavet kjeks feil. Men det var ikke tilfelle, for jeg var med i diskusjonen om at det ikke gjorde noe, men ble ikke videre lagt merke til.

 

Jeg føler jeg må banke inn i hode på han at det barna bedriver er utfrysning. Det kan helt sikkert forklares med at de ikke er intressert i mine meninger. Men jeg kan ikke leve slik, det er enda viktigere å få bukt med dette når vårt fellesbarn skal vokse opp, å se hva som foregår.

 

Jeg skal nemelig ikke ha noe av at mitt barn skal se at andre behandler meg på den måten i mitt hjem, eller at det er greit for min partner at andre behandler meg slik. Jeg vil at vårt barn skal vokse opp med verdier som sier at det ikke er lov å fryse ut, det ikke er lov å ignorere voksne mennesker, at en i et parforhold tar vare på hverandre og er samstemte. Jeg vil at vårt barn skal vokse opp å se at alle er viktige, og alle teller.

 

Jeg skulle aldri ha satt meg selv til side på den måten fordi jeg ville gjøre ting bedre for hans barn som led. Det skal ta slutt nå, og min mann skal støtte meg, om ikke blir han helgepappa for enda et barn.

[Anonym bruker]

Takk for svar, dette med at det kommer, husk hvordan du selv var, er en tankevekker. Barn i den alderen er nok ikke så snakkesalige. Men jeg har også opplevd at de kan snakke hvis de vil.

 

Som anonym over her, føler jeg også utfrysning, og når man bare vil det beste hele tiden, er det utrolig slitsomt i lengden.

Tror i noen sammenhenger det handler om at barna vil vise hvem som er sjefen, en slags hersketeknikk. Det er jo alltid jeg som blir idioten som ikke får svar på det jeg spør om. Har opplevd at i situasjoner som er kjent for barna, på deres "område" blir jeg fullstendig oversett, ikke snakket til, ledd av osv.

Det kreves stor tålmodighet for å holde ut dette.

 

 

Hovedinnlegger.

 

 

[Anonym bruker]

jeg synest ikke du skal høre så mye på dem som sier at dette er vanlig for barn i den alderen, for det er det vitterlig ikke!

du må snakke med deres far, hva sier han om deres oppførsel, synest han det er greit at de oppfører seg slik? hvordan reagerer han, og hva er hans forslag for å få slutt på det hele? eller slår han seg sammen med dem, å oppfører seg like eksluderende mot deg som de gjør?

[Anonym bruker]

da må jeg si at jeg var da et unormalt barn.. når foreldrene mine spurte meg om hva jeg hadde gjort, på skolen, eller med venner.. ble svaret som regel .. ingenting.. det er ikke alt man har så veldig lyst å snakke med foreldre, bio eller ikke.. om..

[Anonym bruker]

For fire år siden fikk jeg stebarn på 6 og 12 år. Jeg tenkte da at den eldste gutten var så gammel at vi aldri kom til å ha noe mer enn et høflig forhold, så jeg var tilbaketrukken og har aldri mast på ham, eller trengt meg på. Det har ført til at denne gutten, som ofte er litt stille og opptatt av sine egne ting stadig kommer til meg for å skravle. Han foreteller alt mulig, bare jeg er ganske stille, og later som ingenting - og snakker hyggelig med ham. Jeg tror ikke det ville funket om jeg skulle laget et stort nummer ut av det.

 

Det hjelper nok neppe å kritisere verken barna eller mannen din i denne situasjonen. Men du kan lage en plan sammen med din mann, la ham være den strenge, og pass på at du ofte får være den som sier "nå skal vi vel kjøpe lørdagsgodt" eller "skal vi ta en tur på kino". La de få et inntrykk av deg som den som er glad og positiv, og som gjerne trekker seg litt unna. Etter hvert kommer de garantert til å ta kontakt.

 

Prøv å tåle at du blir såret en liten stund nå, og heller finn en sunn strategi ut av det, så slipper du at familien oppløses.