Huff jeg sliter...

[Anonym bruker]

Har vært sammen med sambo i litt over 7 år nå og vi har en gutt på 2 år sammen. Hvordan jeg skal begynne å fortelle dette vet jeg nesten ikke, det er så mye...Men forholdet har vel ikke akkurat gått på skinner for å si det sånn. Nå har jeg tenkt lenge over om dette virkelig er mannen jeg skal dele resten av livet mitt med. Siden før gutten ble født har jeg slitt voldsomt med sexlysten, og det er vel det største problemet, det har vel blitt noe på sambo en gang hver 3 mnd eller noe sånt..Er veldig usikker på mine følelser for han. Det føles som om vi bare er to mennesker som bor sammen og som tilfeldigvis er foreldre til samme gutten. Ikke får jeg noe som helst hjelp av han hjemme, kun hvis han blir lei av hvor rotete det er hjemme og han stønner og sier "ja, jeg får vel gjøre det selv da"...

Jeg er student og har mye med skolen, i tillegg jobber jeg minst 50 % ved siden av studiene for å få det til å gå rundt. Sliten blir jeg. Men de kveldene jeg er hjemme med gutten og sambo er ute på noe prøver jeg i hvertfall å rydde bort klesvask fra dagen før, tømme oppvaskmaskinen, lage matpakken til gutten osv. men det er vanskelig å få gjort dette når jeg ikke en gang er hjemme. Bare småting men det må gjøres likevel. Når jeg kommer hjem om kvelden etter først skole og så rett på jobb har han ikke gjort noe som helst...Ligger på soffaen og har ligget der siden jobb. Spør jeg han om han kan lage matpakken sier han "åh du trenger ikke å spørre om det da, jeg gjør vel det hvis jeg vil...". Dette er bare noe av mange småting...

Penger er også krangletema, vi har knapt råd til å kjøpe mat å sette på bordet, samtidig har vi to biler, en "konebil" gamelt vrak, og han har en bil med masse lån på som han betaler masse på hver måned. Levere og hente gutten i barnehagen må for all del jeg gjøre, selv om han har 2 min å kjøre dit fra jobben sin, og selv om jeg har fri en formiddag og kunne tenkt meg å rett å slett hvile ut litt.

Det nytter jo ikke å si noe som helst, han er oppvokst med krangling rundt seg 24/7, og kan virkelig det (hvis man i det hele tatt kan si at det er en egenskap...). Prøver jeg å si noe klarer han å vri på alt, slik at det tilslutt er min skyld uansett. Aldri, kan han innrømme at han kunne ha gjort noe han ikke har gjort eller har gjort noe dumt. Ender opp med store krangler og jeg sitter igjen med skyldfølelse over noe som i utgangspunktet ikke var noe å ha skyldfølelse for...Når vi krangler ender det med at han sier de styggeste ting til meg og om meg, bryr seg ikke om gutten er der eller ikke, og etterpå angrer han på alt sammen og sier unnskyld og alt det der. Merker at jeg aldri gleder meg til å komme hjem til han, eller gleder meg til han kommer hjem.

Men når skal jeg sette ned foten å si at nok er nok? Jeg tror jeg har fått nok for lenge siden. Er det noe vits i å prøve noe mer? Ønsker jo for alt i verden at gutten skal vokse opp med begge to sammen, men...

[Anonym bruker]

Vil aller først si at jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, og sender over en god klem.

 

Har vært i en ganske lik situasjon som deg hvor jeg følte at vi ble mer og mer fremmede for hverandre, hadde lite å snakke om og ble to som levde hvert vårt liv under samme tak. Alt ble egentlig bare verre etter at sønnen vår ble født, enda han var like ønska av begge to etter tre spontanaborter og fire år som ufrivillig barnløse.

 

For å gjøre en lang historie kort, så tok jeg et oppgjør med meg selv etter å ha prøvd iherdig i halvannet år med å få han til å innse at vi ikke kunne ha det slik lenger. Jeg så for meg å ha det sånn i 50 år til med samme mann, og det var ikke aktuelt for min del.

 

Enden på visa ble at jeg flytta ut sammen med sønnen vår på halvannet år og skjønte fort at jeg hadde gjort det rette. Sier ikke at det var lett, verken økonomisk eller psykisk, for jeg hadde lenge veldig dårlig samvittighet for at sønnen vår ikke skulle vokse opp med mamma og pappa i samme hus. MEN jeg er sikker på at den lille gutten ville hatt det verre med to voksne som ikke kunne fungere sammen under samme tak.

 

Nå er dette tre år siden, og jeg angrer ikke et sekund på valget jeg tok den gangen.

 

Så mitt råd til deg er å finne ut om det f.eks kan nytte med familierådgivning/terapi, om det er noe du kan få han med på. Og du bør være sikker selv på om du i det hele tatt ønsker å få det til å fungere igjen sammen med han, på alle måter, eller om du kan si at du er ferdig og ønsker å gå videre.

 

Sier uansett lykke til, og ber deg om å følge hjertet ditt.

[Anonym bruker]

Les dette inlegget: Langt innlegg, men jeg trenger å si dette.

 

Jeg skrev det først som et svar til deg, men bestemte meg for å omskrive det til et litt mere generelt innlegg, og sette det opp som egen tråd. Vil at flest mulig i din situasjon og tilnærmet skal lese det.

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Godt å se at det ikke bare er meg, og at det kanskje ikke er meg som er helt gal, slik som det føles i blant. Har tenkt på tanken å gjøre det slutt og flytte ut med gutten. Men det er mange ting som gjør at jeg ikke har gjort det enda. Bare dumme småting, men...Bl.a. hva familien og venner vil si. Venner vet jeg at vil støtte meg i det, men mamma og pappa f.eks. er så fryktelig glad i sambo og aner ikke at det går dårlig med oss. Er ikke sånn vi snakker mye om for å si det sånn. Så er jo spørsmålet også om jeg har råd til å bo alene, som sagt er jeg student og tjener ikke fett, selv om jeg som alenemor ville fått stønader osv.

Sambo har selv faktisk foreslått at vi skulle gå til familieterapi. Så det er jo tydelig at han ønsker å gi det et forsøk. Det er i grunn meg det står på, ser ikke helt at en fremmed person skal hjelpe oss ut av dette her. Og som du sier, ønsker jeg at det skal fungere igjen? Jeg vet en del selv om hva som kommer til å skje der og små ting vi kan gjøre for å forbedre forholdet. (pga utdannelsen min). Mener jeg har lært ett og annet. men hvis jeg foreslår noe så sier han bare "åh du tror du er så smart bare fordi du tar den utdanningen".

Han reiste bort med jobben i dag til i morgen, og foreløpig må jeg si det er deilig å være alene her med lillegutt.

Må bare legge til at han er en snill mann egentlig, det er når han blir frustrert eller irritert osv at han er urimelig for å si det mildt (ift kranglingen). Han elsker meg, det vet jeg, og han ville aldri vært utro eller noe sånt. Ofte kan man vel se det på meg om det er noe i veien, jeg er ganske "lesbar" sånn sett. Men han gidder aldri å spørre hvordan jeg har det, om jeg er sliten, hvordan det har vært på jobben eller skolen.

Huff dette ser fryktelig sytete og klagete ut, men det er sånn det er. Mulig har jeg feil og mangler jeg også, men jeg prøver i hvertfall å gjøre det rette...