hjelp meg dere som er alene!!!

[Emilia buenita]

samboeren min etter 3 år sammen forteller meg i dag over telefon at han ikke har følelser for meg lenger:(

han har følt det slik lenge... har bare ikke sagt noe.

Nå sier han at han er bestemt på at han ikke vil ha meg mere. vi har ei datter på 7 mnd snart, vi han en flott leilighet i oslo...

 

er så dårlig gjort og feigt å ikke si det til meg når han begynte å miste de.. bare slenge det som en bombe i ansiktet mitt nå, ååå...

Han er ikke her heller, vært borte hele helgen.. han kommer imorgen, men vil ikke se meg sier han. blir så forvirret og redd hva skjer liksom? Hva skjedde over natten? vet han ikke har funet en annen.. tror ihvertfall ikke det...

 

Jeg er helt knust, hvorfor ikke si noe? hvorfor ikke la meg få en sjanse til å se om noe kan gjøres?? Hvorfor være så feig overfor meg og lille emilia? føler liksom at han svikter henne litt også når han bare drar på den måten uten noe snakk om det før... gjør jo ikke det da, jeg vet han elsker henne...

 

Elsker han jævlig høyt! er så trygt med han, fordi vi har gjort alt sammen,tanken på å være alene er helt grusom, klarer ikke å ta vare på emlia da føler jeg. Må være sterk, men vet ikke hvordan...!

 

Jeg har ikke råd til å beholde leiligheten alene, jeg har ikke perm (tjente ikke opp) jeg har bare en jobb som er deltid. har ingen familie i oslo, vi flyttet hit sammen fra telemark.

 

Jeg vil bare komme over han, eller jeg vil helst skru tilbake tiden, å han aldri skulle sagt det:( uff... Hvordan skal jeg klare dette?! hadde det bare vært meg kunne jeg reist litt bort, fått ny leilighet, men har en kjøpt leilighet her (må selge den) må få ny jobb, dagmamma, søke om alene mor støtte, bo med han til alt ordner seg! går jo faen ikke!!!

 

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, har snart ikke flere tårer å gråte. Vil komme over han, aldri se han, bli forelsket på nytt... klarer ikke å ha det så vondt mer,,,

 

Alle dere sterke alene mødre, hvordan gjør jeg dette?!? Trenger andre i min situasjon (kanskje ikke helt lik) som kan si meg noen tips. Jeg har nesten ingen venner her heler... er så alene! SÅ JÆVLIG FORTAPT!

 

JÆVLA DRITT SVIN!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

nå har jeg fått sippet ut mye.. har aldri skrivd her nesten, men tørr ikke ringe noen venninner eller mamma, tørr aldri å gråte forran noen andre enn han... Vet ikke hvem jeg skal snakke med liksom. Æsj, har lyst å dø! (er ikke selvmordisk likevel!!!) men er bare så jævla vondt.

 

Har hatt 1 kjæreste før, han kom jeg over fort fordi jeg møtte denne UTRLOLIGE PRAKTFULLE MANNEN jeg forteller om her dagen etter, ble selvfølgelig forelsket og da var han andre lett å glemme. vil gjøre det samme nå ,men er ikke bare bare med en baby i hjemmet:( pluss at det er ikke sundt å avslutte sorgen sånn tror jeg. sist var det jo ikke planlagt! tenker på han hele tiden, klarer ikke å slutte å gråte, men må legge meg nå ellers orker jeg ikke stå opp med emilia imorgen:(

Pluss at hvis jeg skriver mer nå blir det så langt at ingen gidder å lese! er sikkert så langt allerede:(!

 

men setter utrolig høy pris på innspill fra hva jeg kan gjøre med alt:)

 

[nedtråkka kaviartubepupper]

hei

 

vil bare si at jeg tenker på deg og sender deg en trøsteklem!

 

klem fra

[Tredjemann på vei :D]

hei! jeg er ikke alenemamma, men noen tips og trøstende ord kan jeg likevel komme med:)

må være utrolig kjipt å plutselig få høre noe sånt når du sikkert har gått rundt og trodd at dere har hatt det helt fint! dårlig gjort av han å si det sånn... men du kommer nok over det skal du se, og han vil nok innse hva han mister! kan ikke skjønne hvorfor han ikke har nevnt noe tidligere slik at dere kunne pratet litt om det og prøvd å finne på noe for å få det til å fungere... var han ikke særlig flink til å prate om sånt?

jeg har alltid vært veldig frempå når det gjelder å prate om følelser, men ikke samboeren min, så jeg har alltid prøvd å få han på gli når det gjelder akkurat det de gangene vi har hatt det litt tøft. krangler en del, men ordner seg hver gang nettopp fordi vi tar oss tid til å diskutere og prate om det. det bør nok mange bli flinkere til...

men om det er heeelt slutt mellom dere nå, så anbefaler jeg deg å ta med deg lillejenta og dra til familien din i telemark. ville vært rart om de nektet deg det eller ikke ville hjulpet deg litt nå synes jeg. eller har du ikke så lett for å prate med dem heller kanskje? prøv det du så ser du at alt går myyye lettere om man legger alle kortene på bordet og forteller alt om situasjonen du er i nå!

lykke til!

[Mulan - Og to søte trollunger!]

Hei!

 

Jeg er alenemamma til en liten jente på 1 år, og det går veldig fint. Gjør nok det med dere også, trenger bare litt tid! Skjønner at du har det veldig tøft nå, må være et kjempe sjokk å få en sånn beskjed... utrolig feigt å ta det over tlf.

Jeg har valgt å være alene selv da, så det blir jo litt annet... hadde ikke noe bra forhold.

Kanskje du kan flytte hjem til foreldrene dine en liten periode? Til du finner ut hvor du vil at dere skal bosette dere... huff, føler meg det assa, dette er ikke lett.

Men for datteren din sin skyld så må du jo være sterk, og det klarer du helt sikkert også!

Ta tiden til hjelp, så kommer du over han... han er ikke verdt dine tårer!

hvis du vil kan du sende meg en mail til [email protected] om du har lyst å prate litt eller noe.

LYKKE TIL, det går så fint så!!!!

 

Stor klem )

[Galskapens overhode]

jeg flyttet hjem til foreldrene mine i et par mnd til jeg hadde spart meg opp penger til å flytte for meg selv med depositum, møbler og alt annet som trenges. Så har du en familie som har et ledig rom til deg og din lille er ikke dette den verste ideen. Samt er det godt å ha noen hos deg som kan hjelpe deg igjennom den første tunge tiden. Avlaste deg litt slik at du får litt tid for deg selv til å gråte og tenke på deg selv.

 

Selv om et brudd er tungt så er det ikke verdens undergang å ende opp alene. HAdde det vært bedre om dere hadde levet flere år sammen på en løgn? Og et brudd da barnet er så lite er bedre for henne enn å oppleve at mamma og pappa går fra hverandre når hun skjønner så mye mer..

 

Håper du finner en løsning som passer for dere.

Selv om du er en fremmed ønsker jeg deg kun det beste livet har å by på..

 

MAsse lykke til !!

[Gjest Riga19 - jente 14.10.06]

Heihei...er også fra Telemark, men bor nå i Oslo.

 

Er ikke alenemamma, men hatt store problemer med forholdet mitt siden jeg er psykisk syk. Humøret mitt svinger som bare det, og kjæresten min har opplevd mange ganger at jeg plutselig sier at jeg ikke vil være sammen med ham mer. Da blir han så lei seg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, og ofte ender det med at jeg trøster ham, og sier at jeg vil fortsette å være sammen med ham...mens noen ganger ender det i masse krangling og styr!:-/ Har altså ikke opplevd det du har opplevd nå, men kjæresten min har det, og det gjør vondt!:-(

 

Så det jeg kan hjelpe med er kanskje å se det fra samboeren sin ditt ståsted...er han deprimert? Har han noen å snakke med, eller holder han mye inni seg? Alt forandrer seg jo når man får barn...kanskje han ikke takla det helt, men likevel ikke hadde så store problemer slik at han lot det gå, og så nå har det toppa seg helt. Det er jo slik at de fleste brudd kommer etter barn, for forholdet mellom de voksne endrer seg så drastisk. Kanskje dere kan kontakte familivernet for de kan hjelpe dere helt gratis!

 

For kanskje han har det som meg noen ganger...han kjenner seg presset, og mangler en frihetsfølelse, og dette er altså hans måte å få frihet på. Når man har problemer med visse ting, så går ofte tankene i surr, og derfor også følelsene, så kanskje det er noen andre problemer han har som han ikke har fortalt om? Kanskje han oppdaga mens han var vekk hvor lett livet var uten styr rundt Emilia og deg, og trodde dermed at han hadde det mye bedre uten dere. For alle trenger en pause av og til for det kan virke veldig befriende. Kanskje han bare tolka ting feil, altså. Jeg grua meg jo så sinnsykt til kjæresten min skulle vekk ei uke mens jeg var høygravid, men jeg må innrømme i etterkant at det var en fantastisk uke...derfor forsøkte jeg å slå opp da han kom hjem, for jeg trodde jeg hadde det mye bedre uten ham.

 

Oi...det her blei litt rart, men jeg håper du skjønner hva jeg vil med det. Psyken kan endre seg nokså raskt hvis man har vært under mye press lenge, så kanskje det er det som har skjedd. Det er uansett ikke du som er problemet, så sånn sett må du ikke være lei deg. Men jeg skjønner at dette er en helt jævlig beskjed å få, og det er mange følelser som må ut (kjempebra at du har fått skrevet det ned!) Sender deg en STOR trøsteklem! Veldig viktig at dere snakker sammen, mener jeg, for det er gjennom samtale at jeg og kjæresten min fremdeles holder sammen...så kanskje det viser seg at dette er en misforståelse.

 

Nei uff...det her var så trist...skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre! Vet hvordan det er å ha det så vondt at man bare vil dø, og da synes jeg det ikke hjelper med noen ting. Men du har Emilia, og jeg håper hun er en stor trøst for deg nå! STOR KLEM igjen!

[Mamsen86]

Nydelig navn på jenta di, by the way!

 

Jeg er alene, fikk barn med en som viste seg å være den værste drittsekken man kan komme over her i verden! (Noe som har bedret seg i ettertid, men likevel..) Jeg gråt mangen tårer selv, å ja - innimellom så tenkte jeg som deg, jeg ville bare dø! Ville våkne opp i en annen verden - lykkelig!

Jeg gikk jo gravid da alt dette skjedde.. Og det var mangen dager da jeg var langt nede - men så sparket den lille til, å ALT var glemt! Jeg bestemte meg en dag for bare å være sterk, bare tenke på meg selv og den lille! Glemme alt det vonde i livet mitt - å det fungerte! Jeg kan med hånden på hjertet si det at fra den dagen så har jeg KUN sett fremover, jeg har virkelig følt meg på topp - følt at jeg mestrer hverdagen!

Jeg er alene med jenta mi, som også heter Emilia! Vi bor i en liten, men sjarmerende leilighet sammen! Og vi STORTRIVES!!

Jeg trodde helt ærlig at det skulle bli tøft å være alene - men langt i fra! Det er ingen dans på roser - men det går strålende!

 

Jeg ønsker deg iallefall lykke til! Og om du vil snakke litt - med en dreven alenemamma til en jente med samme navn som din - så legg meg til på msn da?! [email protected]!

 

Inntil videre så sender vi deg iallefall en stor og god klem, og tørker vekk noen tårer! Alt ordner seg for snille jenter!

 

Klemmer fra oss <3

[Emilia buenita]

Hei!

 

Takk til alle som har skrevet til meg:)!

 

Det går litt bedre, tiltross for at han nekter å flytte ut, vil ha leiligheten selv, selge den senere å ta alle penga sjølv! hmm, ganske ego når det er til datteren hans sitt beste å få litt økonomisk trygghet.

men han kommer seg...

Skulle bare ønske han kunne flytte UT! åh, mongo, men men.. jeg har begynt å prøve å virkelig innse at det aldri blir oss 3.

 

Å det ER vanskelig siden han bor her, og jeg har følelser for han.. Han er skikkelig dust, en egoist og et uansvarlig svin!! men.. når han er her så har jeg vansker for å ikke gå bort til han å kose han, sette meg hos han når vi ser på tv osv... går vel over det der når han for flytta ut!

 

Emilias mamma, jeg legger deg til:) kjempe pene navn ja! hehe... Du virker veldig sterk og målbevisst:)!!! thombs up:P

 

Nå kom han pappaen hjem å gitt, hmm.. må nesten ta en prat med han...

klem til ALLE