ensom gravid...(litt langt)

[Anonym bruker]

Var alle her inne lykkelig gravide?

 

Det var ikke jeg...når jeg fannt ut at jeg var gravid med nr 1 ble det masse krangling for samboern ville jeg skulle ta abort, men det ville ikke jeg!! (jeg ble gravid til tross for at jeg gikk på p pillen)

 

Så jeg kunne ikke regne med å få noe slags støtte fra han under graviditeten...jeg var på ultralyd alene, kjøpte inn barneutstyr alene, kjennte spark og bevegelse alene, han tok ikke på magen min en eneste gang under graviditeten...

 

Så kom fødselen, han kjørte meg på sykehuset, men ville ikke bli med under fødselen, han kom inn å såg barnet etter det var født, så dro han hjem etter bare 15 MINUTTER!!!

 

Ikke hjalp han noe særlig når jeg kom hjem heller...og når barnet var bare noen mnd, hadde jeg blitt gravid igjen...gikk på mini pillen denne gang pga amming...

 

Så ble det masse krangling og deretter flyttet han ut....siden har han ikke hatt kontakt med barna!

 

Men der satt jeg...gravid, med et barn på fanget som bare var 3 mnd og alene...

 

Ja da var det ultralyd, spark, innkjøp og fødsel alene...enda en gang...

 

Oppi alt er jo det alle følelsene, inntrykkene, bekymringene, redselen og gleden som følger med og som blir ekstra sterke når du sitter alene med dem, og ikke har en mann som er stolt av deg som bærer frem barnet sitt og stryker deg over magen og gleder seg over hver minste bevegelse....

 

Jeg føler egenlig at jeg har alt jeg kan ønske meg nå med de to barna jeg har, vi er en liten lykkelig familie på 3 som klarer oss veldig bra!

 

Men om jeg skulle finne mannen i mitt liv og han ønsker seg barn med meg, at han hvisket i øret mitt at jeg var verdens vakreste med vårt nydelige barn i magen menst han stryker meg forsiktig over magen...da hadde jeg fått kjenne følelsen som jeg lengtet etter...

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg var også ensom gravid som deg, men jeg ønsket meg barnet fra første stund. Var ikke sammen med barnefaren og forventet ikke at han skulle stille opp, noe han heller ikke har gjort. Riktignok var han mye hos oss før, under og etter fødselen (noen uker) og det var jo flott. Men som deg skulle jeg ønske at han hadde vist litt glede, tatt seg enda bedre av de andre barna våre og kanskje ønsket å bli litt bedre kjent med verdens skjønneste lille gutt. Men den gang ei. Han har barna max det han må, men glemmer det gjerne. Snart slutter jeg å amme og da skal han jo ha minstemann hos seg hele helgen, i en innrøykt leilighet. Kvir meg litt til det.

Vi får bare krysse fingrene og håpe at det en vakker dag kommer en mann som vet å sette pris på oss og barna. Inntil da får vi glede oss over de små, det har de fortjent.

 

 

[SK&Maylen]

Føler virkelig med deg, og skjønner følelsene dine veeeldig godt, har gått gjennom det samme, men bare med ett barn!

Du får si fra om du trenger noen prate med så skal du få msn adressa mi

[lab79]

Jeg gikk også alene gjennom graviditeten. Det ble slutt med bf rett før jeg oppdaget at jeg bvar gravid, og han har ikke stilt opp i det hele tatt etter at jeg fortalte det til ham. Man klarer det man vil!!

 

Junioren min lot ingen andre enn meg kjenne at han sparket. Hver gang noen andre tok på magen min så ble han helt stille.

 

Håper du har familie og venner som støtter deg!! For jeg vet hvor ensomt det kan kjennes innimellom!! Ville også tatt kontakt med Amathea. De har svangerskapskurs for enslige gravide, og det kan være godt å ha andre i samme og lignende situasjoner å snakke med!!

[Anonym bruker]

hei HI her:)

 

Jeg har heldigvis masse familie og venner rundt meg, jeg er ikke gravid lenger nå, de er 2 og 3 år nå men var på amathea da jeg var gravid med nr 2....mest for å få gode råd og få vite rettigheter ol. De var utrolig hjelpsomme der!!

 

Men familie og venner blir liksom ikke det samme som barnefar føler jeg...selv om de var og er til stor hjelp:)

[pøber´n & je]

Nei je var ikke lykkelig gravid.

Sleit både psykisk og fysisk.

Og hadde en "ugrei" gravør.

 

 

[Galskapens overhode]

Nei.. veldig tungt svangerskap med masse ulykke og tårer..

Gleder meg til å kanskje være lykkelig gravid med en mann som vil være gravid med meg. Stryke på magen, ta rundt meg.

..lov å drømme

 

[aman32]

Var or i akkurat samme situasjon som deg/dere.Helt alene fra den dagen testen var posetiv å er det fortsatt.Barnefaren har sett gutten sin en gang å han er snart 2 år.Vi har ingen kontakt

Han vil ikke...... Mn vi koser oss gutten min er det beste som har hendt meg:-) Stå på alle som er i samme situasjon en dag er det vår tur til å oppleve lykken med å ha en ved vår side før å under å etter barnet er født :-)

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg var helt alene hele tiden under den første graviditeten og delvis under den andre. (jeg har barn med to forskjellige) Pappaen gjorde det slutt med meg rett før fødselen og siden han ikke bor i Norge var det begrenset hvor mye han deltok før han avslutta også... Veldig trist, men nå er han ihvertfall veldig opptatt av babyen. Vi snakkes hver dag på MSN, så han får sett henne på web-cam, så jeg føler at jeg har noen å dele utviklingen med denne gangen ihvertfall.

Blir veldig misunnelig på alle som har en pappa og dele ALT med:-(