Føler meg så mislykka...

[Anonym bruker]

Har akkurat fått nummer to, og jeg begynner å lure på om jeg har tatt meg vann over hodet. Hadde tendens til fødselsdepresjon sist, men da hadde mannen min en jobb der han kunne ta mye fri så han stilte opp masse de første ukene. Trodde jeg slapp unna denne gangen, men er så sinnsykt ustabil for tida. Kan eksplodere for den minste ting, og gråter og raser sånn at eldstemann blir engstelig. Har hatt null energi og vært litt nedstemt i dette svangerskapet, og har derfor dårlig samvittighet fra før i forhold til toåringen. Jeg har ikke orket å stille opp (leke, finne på ting, dra ut) sånn som før, og nå som babyen har kommet er jeg bare sint eller ligger på sofaen og griner. Enkelte dager går alt bra, men sover jeg litt lite eller blir sliten, blir jeg et monster. Sliter nå med tanker om at jeg angrer på avgjørelsen om å få en til, og at jeg burde forutsett dette pga erfaringer fra forrige gang. Hva har jeg gjort? Tenk om det rabler for meg, og jeg ender opp med å slå en av barna eller noe? Toåringen trasser enormt for tida, og jeg klarer ikke alltid være prinsippfast eller pedagogisk korrekt, og ender opp med å rope og skrike. Mannen min har ny jobb, der han må jobbe mye mer enn før, og han må også reise bort på ukeskurs av og til.

 

Vet at ting normaliserer seg når jeg slutter å amme, lurer nesten på om jeg skal fremskynde dette, selv om babyen bare er to uker. Morsmelk er jo kjempeviktig, men det fucker opp hodet og hormonene mine så jeg ikke akkurat blir mother of the year uansett. Da jeg sist sluttet å amme, var jeg meg selv etter en uke. Ville dere sluttet å amme? Vil vel klandre meg selv enormt når melka er borte, og stappe det i mislykket-sekken min det også.... Noen som har tips? Andre som sliter, eller er alle sånne vellykkede mammaer som fikser alt (og som jeg misunner så enormt)?

[SK&Maylen]

Tror ingen av oss her er supermammaer, håper eg da, eg hadde i allefall mange tunge og vanskelige perioder når Maylen var mindre, som gjorde at eg mista tålmodigheten lett, tok til tårer for ingenting, var trøtt sliten og følte at eg ikkje hadde noen energi.

 

Eg syns at om du føler at du blir bedre av å slutte å amme, så skal du gjere det! EG slutta å amme tidlig, og har ei kjempesunn jente på 9mnd no! Så ikkje stress, om det vil forbedre familiesituasjonen, og IKKJE MINST tankane og følelsane du har med deg sjøl, så ville eg gjort det!

 

Klem

[Anonym bruker]

dytter

[susemor-3 små]

Jeg har også snaut to år mellom mine. De er 2,5 år og 6 mnd nå. Til tider har det vært knalltøfft, og jeg er ofte så sliten at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.. Jeg tar meg selv i å være konstant sliten, jeg kjefter på storesøster for at hun prøver å klore lillebror, "stress-bader" og skifter bleier på lillebror for at storesøster ikke skal bli sjalu, kjefter samboer opp og ned... Innimellom illskriker begge ungene, jeg løper rundt i ned-gulpete klær og samboer lurer på om han bor på et galehus... Jeg kan også bli superdeprimert innimellom og lure på hva i all verden jeg har å tilby ungene mine her i verden.

 

.Allikevel angrer jeg ikke en dag på at jeg fikk mine så tett. Det var nøye planlagt og etterlengtet. Jeg tenker slik at jeg har gitt storesøster det mest verdifulle jeg noensinne kunne gi henne; et søsken. Lillebror får mye "gratis" siden han er nr 2.

 

Så du er ikke alene om å av og til ha litt "tunge" dager. Vi er ikke mislykkete selv om ikke alt går på skinner til enhver tid.

 

Klem:-)

[//MAM\\]

Som å høre meg selv jo!

Jeg fikk fødselsdepresjon med førstemann. Sluttet å amme da jenta vår var 3 mndr, jeg ble da mye bedre psykisk (selv om det tok et halvt års tid før jeg følte meg bra.)

Da nr. 2 kom til verden føltes det helt rart... Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg følte veldig anger i alle fall. Følte på en måte jeg mista noe av kontakten til nr.1.

Siden det gikk så galt sist har jeg passet på å få sove litt... Dvs, jeg er vel på femte pakken med sovetabletter (Vallergan) etter at gutten vår kom for 3 mndr siden. Tar det hver kveld, slik at jeg får noen timer søvn.

 

Jeg hadde så veldig lyst til å få til ammingen denne gangen. Men lite melk, puppenekt og følelsen av å snart gå på en ny smell har gjort at jeg nå har valgt å slutte å amme. Viktigere å mamme enn å amme, som en ammehjelper sa til meg...

 

Så jeg synes du bør tenke på helsa di jeg. Barna dine har det ikke noe godt når du ikke har det bra!

 

Lykke til, og gratulerer med den lille!

 

(PS: Nå går det kjempe fint her i huset, og hverdagen føles helt normal ut igjen! Gutten vår er 3 mndr.)

[Anonym bruker]

Uff stakkars deg. Kjenner meg igjen fra den tiden minsten var nyfødt og alt var bare et eneste stort rot og kaos. Jeg har aldrig hatt noe form for depresjoner, men jaggu har det vært hart alikevell. Den dårlige samvittigheten for elstemann, som nager hele tiden. Jeg var også ganske flink til å rope å skrike og det for ingenting egentlig.

Jeg ammet til han var 6mnd men opplevde vel at jeg fikk det bedre med en gang jeg sluttet. Da gikk det liksom ann å ha et litt mer ordna liv.

Kjære deg husk at har ikke du det bra så har ikke barna det så bra heller. Jeg lurte bare på en ting, er elstemann hjemme med deg hele dagen?

Og du er slettens ikke mislykket, bare en sliten tobarnsmor som tenker på barnas ve og vell. Du viser bare at du er en samvittighets full mamma ved å skrive dette innlegget.

Alt blir bedre etterhver.

Stor klem fra en som har vært der du er nå.

[Gjest]

føler med deg, for jeg har vært og er der delvis enda, selv.. har to tette, med akkurat to år mellom og noen dager er det jævlig. jeg fikk også en depresjon av forskjellige grunner sist, og ammet bare et par måneder. denne gangen ble det ikke mer amming, og når jeg tenker på det nå så er det kanskje noe i det at man blir litt bedre når man slutter amme!

 

gjør det som føles rett for deg! barnet har ikke noe spes godt av en deprimert og sint mor uansett hvor mye mm det får. mme holder i massevis:-) det er din helse og velvære det handler om, så prøv og ikke ha dårlig samvittighet.

 

håper det ordner seg for deg!!

[Anonym bruker]

Tusen, tusen takk for støttende svar, ble helt rørt her jeg sitter.... Det er så inderlig godt å høre at man ikke er alene, selv om jeg ikke unner andre å føle seg mislykka. Jeg har eldstemann i barnehagen, men hun er mye syk så hun har nesten ikke vært der de siste ukene. Skal snakke litt med legen min om ammingen, og høre om det finnes andre alternativer også. Takk for at dere tok dere tida til å skrive noen ord, det betyr enormt mye for meg :-)

 

HI