Farskap og skapfedre

[Gjest]

 

Jeg har barn med to menn.

 

Datteren min er 8 år, og hennes biologiske pappa er totalt uinteressert. Jeg har dratt ham med på megling, prøvd å samarbeide, prøvd å gjøre det absolutt enklest mulig for ham å ha kontakt. Men han vil ikke. Han har to nydelige smågutter, og min store sorg er at halvsøsknene ikke får sett hverandre. Datteren min har møtt dem, og hun savner dem fælt i perioder.

 

For ett år siden ble jeg kjæreste med min nåværende sambo. Han har vært skikkelig "hanefar" fra dag en overfor datteren min. Han er kjempestolt og sjarmerende overbeskyttende, deltar ivrig på foreldremøter og andre "barneting", og er i det hele tatt en fantastisk pappa. Nå blir vi snart 4 i familien, for i januar venter vi en gutt. Sambo er enda mer tussete enn meg, han koser magen og skryter hemningsløst til alle som orker å høre på, hehe. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har ham!

 

Spørsmålet mitt er; hvordan kan den biologiske pappaen bry seg forsvinnende lite om den samme jenta som stefaren forguder?

 

Det som forbauser meg ekstra, er at biologiske pappa jo VET hvordan det er å ha barn - han har to til som han lever sammen med. Han må vel vite hva han går glipp av?

 

Ikke kom med tåpelige svar som "du har vel vært vanskelig, siden han gir blaffen"...

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei Lazulia!

Jeg har ikke noe svar til deg, men må bare si at jeg er i samme nesten situasjon. Forskjellen på oss er bare at jeg har sluttet å sørge!!

Har prøvd å få min datters biologiske far på banen i mange år, men han er uinteressert! Han har en datter til med en annen kvinne og har ikke kontakt med henne heller! En sånn premieidiot fortjener ikke å være far!!!! Men jeg er glad at jeg har prøvd å få han til å ta ansvar, for da vet jeg at dette sitter han helt og holdent med skylda for selv! Kommer han nå og ber om samvær får han blankt avslag!! Det er for seint. Vi har heldigvis god kontakt med resten av familien hennes på den kanten. Og har funnet meg en samboer som er en perfekt farserstatning! Han er glad i henne, stiller opp og setter grenser på en omsorgsfull måte.

 

Hva sier du til datteren din? Det synes jeg er den vanskeligste biten! Man kan jo ikke si til dem at faren er totalt uinteressert heller....

Skjønner godt at datteren din savner halvbrødrene sine! Hadde det vært mulig å få til en dialog med moren deres? Hvis det ikke er noe sjalusi inne i bildet så forstår vi kvinner hverandre bedre på sånne områder:-)

Kanskje de kunne treffe hverandre å leke litt sammen innimellom??

Kanskje det vil få faren til å våkne litt også, hvis alle andre tar ansvar og oppfører seg voksent utenom han...?!

 

[Anonym bruker]

Mente selvfølgelig å skrive at jeg er i nesten samme situasjon...:-)

[Gjest]

 

Har prøvd å samarbeide med kona hans, men hun er mer opptatt av å forsvare sin kjære enn å la ungene se hverandre.

 

Ser for meg at vi kan ta kontakt med smågutta når ungene er eldre, akkurat nå er det helt umulig. Er så sliten av å prøve!