deppa..

[Anonym bruker]

jeg er super sliten etter 7mnd med minimalt med søvn.er sikkert derfor jeg ser mørkt på situasjonen i heimen...Jeg føler at vi snart har nådd sluttten her, men vet ikke om jeg orker gjennomføre det.vil ikke at barna skal måtte pendle,de er veldig glad i pappan sin.samtiig vet jeg ikke hvorvidt det er helt sunt for noenav oss å ha det sånn.jeg kan ikke stole på han med penger, stadig vekk går regnigner til inkasso, "lønnen har kommet for sent" han ar "glemt" å betale alt fra huslån til billån.jeg har tatt over dette,men er avhengig av at han setter over penger, men vi går alltid i minus.det kommer alltid litt dårlige unnskyldninger for det hele....han er stort sett alltid sur, noe som går utover meg og de små. spes mitt særbarn.ser at det ikke går stor lenger.det virker som han bevisst går inn for å gjøre ting utrivelig. hvis jeg prøver å snakke om ting blir han dritsur og beskylder meg for å ikke kunne diskutere ting fordi jeg går, men det er han som forlater rommet....han har en standar regle han lirer av seg for at jeg skal fådårlig samvittighet nr jeg vil ta opp ting....han kan gå idagesvis uten å dusje, noe som er det mest disg....jeg vet om, han lukter helt forjævelig, men hvor ofte bør man måtte be en voksen mann om å pusse tenner og dusje........... er drittlei.han er overvektig, og har i mnd lovet å spise sunnere og trene, men enhver anledning blir brukt til å putte drittmat i truten..er bekymret fordi de små arver hans mavaner. hjelper lite at jeg lager mat, og passer på at barna får mosjon og sundt lørdagssnop,når han lar de spise sjokolade når som helst, putter i de sukkertøy hver gang de er i butikken el kjøper pølse selv om man er på vei hjem til middag. han lærer de til at er man tørst el sulten trenger man ikke vente, det er alltid en bensinstasjon i nærheten..... noen som har noen gode råd el oppmuntrende ord å komme med...

[idamin]

Huff..... Dette hørtes slitsomt ut. Hvis du/dere har hatt det sånn en stund nå, så høres det ut som det er på tide at du kommer frem til en beslutning om hvordan du vil at livet ditt skal være. Det er aldri lett å gå ut av et forhold, særlig ikke når det er barn i bildet, men i blant er det faktisk den beste løsningen for alle parter.

Mannen din kan jo umulig være videre fornøyd med å leve sånn han heller...

Og når du føler at hjemmesituasjonen spesielt går utover særbarnet ditt er det nok på tide å ta en litt ærlig titt i speilet. Ubehagelig? selvfølgelig!

 

Hvis det ikke hadde vært ubehagelig og smertelig så hadde det ikke vært noen følelser igjen, og det er jo bedre å kaste inn håndkle før dere ender opp med å hate hverandre...

 

Min oppfatning er at barn lider mest med to ulykkelige samboende foreldre, enn de gjør med to enslige, lykkelige foreldre...

 

Kan ekteskapsrådgivning være verdt et forsøk?

 

Lykke til, jeg er sikker på at du er i stand til å finne frem til den beste løsningen for deg og dine!