Sjenert barn

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt på snart to år som er en aktiv gutt, men også ganske tilbakeholden i lek med andre barn. Han liker godt å leke med andre, men hvis noen tar leker fra han eller slår han under lek fordi de blir sinte el, så tar han ikke igjen, bare går vekk og finner seg noe annet. Har sett dette noen ganger når vi har hatt besøk hjemme, og er vondt å se på han. Virker som han blir litt redd og trekker seg unna. Ser at han blir lei seg, men gjør ikke noe for å "ta igjen". Når jeg er der, er jeg alltid påpasselig med å gi forklare for det andre barnet at det var hans leke, og gi den tilbake til han. Har dere noen gode tips til hvordan vi kan hjelpe han til å bli litt tøffere? Vil ikke at han alltid skal være den som blir "offeret". Ikke at han skal slå tilbake, men i alle fall kunne si fra at det er hans leke el. Er så vondt å se på dette, og er redd for at han ikke har det bra i barnehagen pga. dette. Kan jo ikke være noe godt for en liten gutt å ha det sånn hver dag. Er redd for at det skal påvirke han videre i livet.

 

Kan jo også si at han er vant til å omgås andre barn helt siden han var nyfødt, og har alltid vært på denne måten. Vil heller gi leker til andre enn å ta. Heller gi kos enn slå osv. Er altså en veldig snill gutt - men for snill.......

 

Håper virkelig noen har noen gode råd, for detter er virkelig vondt for oss som foreldre.

[Anonym bruker]

Hadde ei slik jente selv. Hun er enda sjenert og det tar litt tid før hun begir seg ut på leken med andre barn. Av og til er hun enda lik din sønn, men det er som oftes når det er barn hun ikke kjenner så godt.

 

Ting endret seg veldig når hennes lillesøster kom i den alderen å ta ting fra henne, eller slå, klore osv osv. Da begynte storesøster å bli litt tøffere i skinnet selv. (foresten 2 år mellom dem)

I barnehagen har hun også vært ganske stille til å begyne med. Har lekt og kost seg med de andre barna, men etter 2-3mnd løsnet det litt etter en liten sykdomsperiode. Det var så deilig når de i barnehagen kom og fortalte dette. De sa hun virkelig hadde "blomstret opp" Hun blir 4 i januar.

 

Jeg er selv ganske stille og sjenert. Var mye mer sjenert i yngre dager, så for meg er det ikke så rart å værre sjenert og stille. Hun har jo litt å slekte på også, pappan har vel ikke vært av den mest frempå typen som barn heller.

Men jeg syns ikke du skal blande deg veldig mye opp i leken, han trnger å oppdage og oppleve dette selv. Enda er han for liten til at dere kan prate veldig mye sammen om dette. Det må foregå gradvis jo større han blir og jo flinkere han blir til å yttrykke seg og fortelle deg. Og jeg tror nok at han også har sine grenser, det hadde hvertfall jeg da jeg var liten. Når nok var nok ga jeg klart utrykk for det. Uten at jeg slo eller kjeftet. Vi har alle forskjellige måter å reagere på.

 

Siifra og prat med de i barnehagen. Vær opptatt av hvordan han har det, men la han få sitt spillerom til å finne ut av dette selv. Oppserver og prøv å ta en prat med han i ettertid uten å virke alt for pågående. Det værste er foreldre som maser om dette når en selv ikke syns det er ett problem, eller det blir ett problem når foreldrene maser så om det.

[Mamman til Astronauten]

Synews det høres ut som om dere har valgt en bra strategi. Men tenk på en ting: selv om dere vil at han skal bli litt tøffere, for å klare seg i den tøffe verdenen med andre barn, så er gutten deres som han er, og jeg tror det er viktig at en utvikling får skje i hans eget tempo. Han skal ikke bli tøffere for å "please" dere! Dette må han finne ut av selv. Alle barn er forskjellige. Han har mange fine kvaliteter selv om han ikke er blant de bråkjekkeste i sandkassa. Forsøk å fokusere på hans gode sider og aksepter at han er som han er. Lykke til! : )

[Anonym bruker]

Er meg som startet innlegget.

 

Takk for gode ord begge to. Vi elsker gutten vår over alt på jord, og tenker bare på dette for hans skyld, ikke for vår. Er så vondt og leit å se han ha det sånn. Er klart vi aksepterer han sånn han er, i våre øyne er han jo helt fantastisk Bortsett fra akkurat dette problemet, er han en veldig omgjengelig gutt - er ikke redd for å ta kontakt med andre barn og voksne, både kjente og ukjente. Får veldig ofte kommentarer på hvor tillitsfull han er mot alle. Men akkurat i disse tilfellene han liksom ikke vil/tørr å ta igjen og si fra at det ikke er greit at de andre barna tar fra han/slår han el. Hadde ikke andre barn vært "slemme" og tatt fra han, så hadde det ikke vært noen problem, men sånn er jo de fleste barn.

 

Jeg har prøvd å si til han at det er lov å si nei når noen tar fra han eller er slemme. Men er usikker på hvor mye han forstår ennå. Han er jo ikke 2 år ennå. Får håpe det hjelper for han når lillebror blir litt større, og han får bryne seg på en i nærmeste familie. Han har ikke noe problem med å si nei til oss foreldre hvis det er noe han ikke vil. Har tenkt å snakke med barnehagen og høre om de har noen råd, og hvordan de håndterer disse situasjonene.