Er det mange her som har gått ifra

[Anonym bruker]

mannen/samboer fordi dere følte at det ikke var noe vits lenger?Jeg elsker mannen min,men han er så uengasjert og lite villig til å være hjemme,at jeg føler meg som en liten dritt det ikke er vits å være sammen med...Samtidig så sier han at han elsker meg og vil ha meg.Men han velger alltid å gjøre noe annet når han har valget.Og nå er jeg lei av å sitte hjemme å lure på hva han gjør og hva han egentlig vil..

 

Har begynt å se etter leilighet,men alle vil jo ha depositum som ikke ligner grisen!Hvor kan jeg finne en grei plass å bo,jeg har ikke så mye penger at det gjør noe...

 

Så det ser ut som at jeg blir alene,og lurer på hvordan jeg skal klare dette??

[Anonym bruker]

Jeg gikk ifra han fordi det var bare krangling og styr..og så var han så likegyldig til alt..mistet all livsglede til slutt..mistrivdes skikkelig i forholdet

Men etter det ble slutt så blomstret jeg igjenn..

Men vi er gode venner og samarbeider veldig bra..så for min del så synes jeg vi passer best som venner

[Anonym bruker]

Jeg gikk i fra min mann, ser i ettertid at jeg prøvde for lenge å få det til å fungere. Jeg elsket han enda selv om jeg forlot han, men ungene hadde det ikke noe bra slik det var og det var min eneste løsning. (lettvint vil noen si, men nei det er det ikke. Min ex-mann er syk, så det er grunnen til at jeg forlot han. Stygt gjort å forlate en syk mann, nei det syns jeg ikke. Ikke så lenge det gikk på barnas bekostning når vi bodde sammen)

 

Men idag har vi det mye bedre å hver vår kant. Han med ny samboer, ikke lang tid etter vi gikk fra hverandre. Og jeg med kjæreste, ett stykke unna. Vi samarbeider godt om barna, og få problemer vi har i forhold til det. Det ser ut til at ungene storkoser seg med oss foreldre og sine steforeldre. Men vi er beviste på å gjøre ting med ungene sammen, bare oss foreldre. Slik at de ser at vi er venner og kommer godt overens. Ungene trenger ikke se at vi er uenige og hvertfall ikke krangler. For det gjør vi til tider, men det tar vi på msn. Men til nå har det ikke vært noe som vi ikke har fått kunen løst på kort tid.

Og nå er planene for sommerferien i gang. Største jenta mi vil til dyreparken, og vi skal prøve å få det til slik at alle vi 4 foreldre skal være med. Slik at vi kan dele oss litt, og finne på noe hyggelig sammen.

 

Det er ingen lett oppgave å bli alene med ett barn, det byr på endel utfordringer. Det praktiske lar seg ofte gjennomføre, men forholdet til barnefaren kan bli ett problem. Hva vil en at barnet skal oppleve i forhold til mor og fars uenighet (om det er, det er det som oftes desverre) Klarer en å la problemene ligge så lenge barnet er i nærheten, og heller ta de når ikek barnet er til stede.

 

Lurer du på hvordan det skal gå med det økonomiske, kan du ta deg en tur på trygdekontoret. De kan hjelpe deg litt, hvertfall rådgi deg endel.

[Anonym bruker]

JEG!

Jeg ba han flytte ut, fordi han ikke prioriterte meg og datra vår. Han var snill på mange måter, men jeg følte meg satt på sidelinjen. Han brukte ingen tid på oss, kun seg og sine venner. Jeg var en alenemor i et samboerforhold...

Han engaserte seg ikke i noen ting, og til slutt sa det bare stopp for meg...

[Anonym bruker]

Takker for svar,damer:)

 

Dette er ikke noe jeg vil,for jeg elsker han og jeg tror han elsker meg,men dette holder ikke lenger.Jeg må tenke litt på meg selv,jeg vil ikke ha det slik lengre:(