Jump to content

Begravelse


Anonym bruker

Recommended Posts

Fortsetter under...

All done

Hei.

 

Vi hadde en liten begravelse for gutten vår, bare pappan, storebroren, presten, begravelsesagenten og meg. Vi orket ikke så veldig oppstyr rundt det, selv om jeg vet at flere ville være med...

Pappan min ble begravet tre uker før gutten vår, og der var det så utrolig mange mennesker. Det ble for mye for meg, og å tenke på å ha det sånn en gang til orket jeg ikke...

 

Presten leste en liten bønn før pappan og storebror senket kista, så var det jordpåkastelse. Så stod vi bare å gråt en stund, kikket på den bittelille kista som lå nedi graven... Sinnsykt vondt...

 

Å begrave barnet sitt er det nok det vanskeligste og tyngste en forelder kan gjøre. Gjør det som du/ dere føler er rett i forhold til det.

Link to post
Share on other sites
All done

Glemte å svare på resten...

 

Å komme videre i en sånn sorg er utrolig vanskelig. Jeg sliter med det hver dag, mye fordi vi fikk tvillinger hvor den ene døde midt i svangerskapet, og den ene lever.

Jeg vet vi skulle hatt to gutter løpende rundt her, så er det bare en...

 

Jeg er medlem på englesiden, www.englesiden.com, der er vi mange mammaer, og noen pappaer, som har mistet barn. Et godt sted å være, for der vet alle hvordan du har det, selv om ingen sorg er lik. De vet hvor vondt og urettferdig det er å miste det kjæreste de har!!

 

Hvis du er interessert så kan du sende mail til Anita, hun som er administratoren for å få brukernavn og passord.

[email protected]

 

Stor klem fra Kiddo!

(www.blomquisthope.piczo.com)

Link to post
Share on other sites
kibimor - Johanna og søstrene

Vi valgte å ha vanlig begravelse, med minnestund i et kapell, og så samling ved graven med jordpåkastelse.. Til tross for det følelsesmessige kaoset vi var i, så var det godt å se at så mange brydde seg, at så mange var der for oss, og var lei seg fordi de ikke fikk bli bedre kjent med Johanna de også..

 

Det var nydelige blomster, roser i alle farger. Den lille hvite kisten hennes..nei, jeg glemmer det aldri. Min kjære og jeg valgte å lese et nydelig dikt i begravelsen; det heter Til Sigrid, og forteller så fint om hva vi føler, og alle spm vi sitter igjen med den dag i dag.

 

Vi spilte vakker musikk, som vi følte satte ord på følelsene våre- "Jag vil alltid elska", av Carola, og "Tyven, tyven" av Dum Dum Boys.

 

For min del er det ingenting som hjelper MOT sorgen. Den er der, hver eneste dag, i alt jeg gjør, alt jeg tenker. Men for hver dag så blir jeg litt flinkere til å leve MED sorgen, og derfor så klarer jeg å gjøre mer nå enn hva jeg klarte like etter at Johanna døde.. Vi har hverandre, og det er min største trøst. Hadde vi hatt andre barn, ville nok de også vært en stor trøst i alt det triste.. Men Johanna var vårt første barn, og så langt det eneste..

 

Klem

Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Vi hadde begravelse for vår datter som var dødfødt for 5 år siden. Venner og familie var møtt opp i kapellet på sykehuset. Vi var tidlig ute og så henne i kista før de andre kom. Hadde en vanlig begravelse og sang bl. a ikke en spurv til jorden, og jeg folder mine hender små. Var også en del barn i begravelsen. Hennes søster la ned en bamse i kista, og min mann bar den ut i bilen vår. Vi kjørte henne til kirkegården. Ville ikke ha den i en stor likbil. Vi tok også masse bilder etter fødsel, og et av de hadde vi på folderen med sanger til begravelsen. Bak hadde vi hånd og fot avtrykk. Jeg var veldig klar på hvorden jeg skulle takle sorgen. Skulle gå ut på noe jeg gruet meg for hver dag. (kunne være å gå i butikken...) Ellers så skulle ikke livet vårt stoppe opp. Vi dro på ferie 3 uker etterpå. Når jeg tenker tilbake var det en tøff tid, men jeg så også hvor mange gode venner vi har, og at midt oppe i det her var det mange lyspunkt. Når jeg tenker tilbake så var det en sommer med bomuld i hode, og nå tenker jeg spesielt på henne når det er spesielle merkedager. Livet går videre enten men vil eller ikke.

Link to post
Share on other sites
tjorven 1

Jeg mistet i 26 uke pga kromoson feil. jeg valgte å ikke ha begravelse men hun fikk egen kiste og ble lagt på minnelund. Det var riktig for meg. Vi fikk mase blomster på døra og det var utrolig ok, mennesker du ikke trodde sendte blomster og kondolerte. Det var greit å sørge og det gjorde jeg til gangs. Vi fikk også hånd og fot avtrykk av den vesle jenta mi, og det er så kjært for meg, Har masse bilder. Venner har virleig stilt opp.

Jeg synes det går ganske så greit nå over fire mnd etter, men jeg slet bare med å gå i butikken en stund ville ikke møte mennesker. Eller folk jeg ikke kjente i det heletatt giikk greit, og de jeg kjente godt, men så er det alle de som vet hvem du er men som ikke kjenner deg... grøss.

Vi reiste også på ferie 3 uker etter og det var veldig godt.

Det samme så vi hvor gode venner vi har, tror det er viktig å la de ta del i deres sorg.

 

Man klarer å gå videre men inni mellom renner tårene og det kjennes ut som hjertet og kroppen revner, men de dagene går det lengre og lengre i mellom for min del. Vi prøver i gjen og jeg gleder meg syk til å være gravid igjen....

Link to post
Share on other sites

Annonse

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...