jeg gleder meg ikke til bryllupet............

[Anonym bruker]

vi skal gifte oss i Mai og han vil ha stort bryllup med slekt og venner. Vi er fra ulike sider av landet og vi skal feire bryllupet i han hjemby på sørlandet.

 

Foreldrene våre betaler bryllupet og moren hans arrangerer mesteparten. Men han savner at jeg engasjerer meg, planlegger, gleder meg. Selvsagt.

Han blir jo kjempesåret. Han har alltid villet ha et stort og flott bryllup... jeg skulle egentlig bare ønske vi kunne ha en enkel liten sermoni, med bare familien, eller bare oss to. Men jeg gikk jo med på et stort bryllup til slutt uansett, for jeg tenkte at det betydde mye for han.

 

Men jeg bare gruer meg. Er ikke veldig glad i oppmerksomhet. Er redd det kommer mange til bryllupet jeg ikke kjenner. Føler ikke at det er 'mitt' bryllup. Klarer ikke vise interesse. Vi krangler om dette bryllupet omtrent hver dag. Han er kjempelei seg og jeg har utrolig dårlig samvittighet.

 

Dette har ingen ting å gjøre med hva jeg føler for han. Han er mannen i mitt liv..elsker han og har ingen tvil i hjertet mitt om at jeg vil gifte meg med han tilbringe hele livet med han...

 

Det er bare denne festen som er problemet...Jo nærmere datoen vi kommer..jo større blir klumpen i magen...

 

huff..noen oppmuntrende ord hadde jeg trengt nå...

[MathildeC]

Hei!

Jeg hva du mener. Jeg ville alltid ha et lite bryllup, men min forlovede har mye slekt som ville bli såååå såret hvis ikke.. osv.. Så det blir ca 100 stk, som er mye for meg. Men noen gode råd har jeg ikke. Hvis det er for sent å avlyse, og han er helt steil på hva han vil, så får det kanskje gå sin gang - men er det ikke noen gode venninner av deg som skal i bryllupet også? Du MÅ ikke være "miss perfect" og snakke med absolutt alle, prøv å kose deg mest med de du er glad i. Og om det blir mange taler, husk at det er ingen som har store forventninger til hvordan en brud skal være - du kan bare være deg selv. Og hvem er vel ikke nervøs på den store dagen?

Huff, nei, det er synd at noe som egentlig skal være så koselig blir så mye stress... Jeg håper dere får snakket ut om det uten så mange flere krangler. Forstår han overhodet ikke ditt synspunkt forresten?

Stor klem til deg

[TBM28 er lykkelig 4barnsmamma]

awww heldig du som har en mann som engasjerer seg

 

Men nå har jeg vært gift i 3 1/2 år, og det var jeg som stod for 80 % av planleggingen osv... siste 20 % tok mamma og min mann når jeg lå på sykehuset etter at jeg hadde født min mellomste

[Cbabe med lille mannen]

Dette blir jo ett veldig dårlig utgangspunkt for dere. Begynne ekteskapet med noe som du ikke føler du er en del av.

 

Jeg hadde det mye på samme måten da jeg giftet meg, bare omvendt. Jeg hadde ansvaret for allt og min samboer klarte ikke engasjere seg, pluss at han var mye borte pga jobben i tiden før bryluppet. Ting ble vanskelige og 14 dager før bryluppet var det en stemme som sa att jeg burde trekke meg. Gjorde ikke det. Dagen før bryluppet var jeg helt apatisk. Og bryluppsdagen var bare rar og merkelig

 

6 mnd senere tok vi ut seperasjon. Slik kan det gå når utgangspunktet ikke er så bra....

 

Tenk deg godt om, det handler om å gi og ta =)

[Maud]

Du må gjøre noe med dette raskt! Enten må du ta konsekvensen av at du har gått med på noe som betyr masse for ham. Å ta konsekvensen av det betyr å slutte å se på kun de negative sideene ved et stort bryllup, delta i planleggingen og finne ting å glede deg til. Eller du må si at det store bryllupet kan du ikke gjennomføre allikevel og så finne en gylden middelvei som dere begge er nokså fornøyde med.

 

Jeg giftet meg i oktober og tenkte at det å være i sentrum hele dagen og alt "styret" kunne bli litt slitsomt. I stedet viste det seg at hele dagen var helt topp. Jeg snakket selvfølgelig ikke like mye med alle. Det beste av alt var at mannen og jeg ble veldig forelsket på nytt, det var liksom bare ham og meg og alle gjestene var der fordi de bryr seg om oss og ville feire vår kjærlighet. Vi storkoste oss!

[Anonym bruker]

Hi her...vil bare si at vi har et meget bra forhold der vi begge gir og tar. Han sier at vi kan kutte ut bryllupet om jeg vil..men jeg vet ikke for jeg har jo lovet dette her, samtidig som mye familie allerede er involvert. Mye utgifter for foreldrene våre og slikt..hmm...

 

jeg er sikker på at jeg og han har et flott forhold. Jeg lurte mest på om noen har noen tips om hvordan psyke meg opp for den store dagen:-) Dette handler vel mest om at jeg er litt sjenert og gruer meg til alle blikkene...virker som alle har så høye forventninger og er redd jeg ikke vil innfri...

 

 

[Anonym bruker]

Ja, du skal være veldig glad for at du har en mann som engasjerer seg. Det tror jeg ikke mange har. Men samtidig syns jeg synd på mannen din som skal gifte seg med ei som ikke engasjerer seg, eller gleder seg til sitt eget bryllup. Jeg trodde faktisk ikke det spilte noen rolle om det blir et stort eller lite så fremt du faktisk skal gifte deg med mannen i ditt liv og den du elsker.

 

Dette var ikke noen trøstende ord kanskje, men jeg syns du skal sette deg ned å heller tenke over hvor heldig du faktisk er. Hadde min mann sagt at han ikke gledet seg til bryllupet vårt, hadde jeg blitt utrolig lei meg, såra og skuffet.

 

Bryllup handler ikke om hvor stort det er, hvor mye penger som blir brukt osv, men om kjærligheten mellom dere to og den framtiden dere velger å ha sammen!!

 

Det er tre ting som ikke kan skjules; Røyk, hoste og kjærlighet!!

[Gjest Bjørnen Collargol]

Skjønner at du gruer deg når du ikke er glad i oppmerksomhet. Jeg er motsatt så litt vanskelig å sette seg inn i din situasjon, men vær ærlig med mannen din om hvorfor du er nærvøs slik at han kan ta seg litt ekstra av deg den dagen...

 

Og så tror jeg faktisk at dersom du er litt mere med på planlegginen slik at du vet mere hva som skjer til hvilken tid, vil du automatisk føle at du har mere kontroll.

 

Du kan også begynne å gjøre litt mere i store forsamlinger, gjør litt vesen ut av deg, trene deg opp til den store dagen!

 

Hvis ikke det hjelper så se for deg alle gjestene nakne :-)

 

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

WHAT?????????????????? for et svar? prestasjonsangst er faktisk regnet for å være en av de verste typer angst som finnes og om hovedinnlegger her har angst for denne dagen så betyr det vel ikke at det er synd i mannen hennes som skal gifte seg med henne????????

 

Du kan ikke gi et slikt svar, og samtidig si at bryllupet handler om å leve sammen etc..da motsier du deg selv.

 

Til HI. Jeg vet hvordan du har det! Min eneste råd er at du snakker med mannen din om dette. Kanskje dere sammen med foreldrene deres kan komme frem til et kompromiss av noe slag?

[Sol-A]

Det er sikkert ikke til noen trøst, men du har egentlig ikke noe å bekymre det for. Alle syns at bruden er flott allikevel. Men selvfølgelig, når man først tenker sånn så ser man for seg at man snubler opp kirkegulvet, søler saus nedover kjolen osv....

 

Men det går bra!!!!

 

Jeg holdt faktisk selv på å snuble, men gjorde det heldigvis ikke. Jeg gikk alene opp kirkegulvet, så jeg hadde ingen å støtte meg til hvis det hadde gått galt. Begynn å engasjer deg. Hvis du tenker over alt som kan gå galt, så går det også ann å finne løsniger for hvordan du skal håntere det hvis det skjer. Da har du mere kontroll og behøver kanskje ikke å grue deg så mye.

 

Hvis du er redd for å snuble, ha noen som følger deg opp gulvet. Ha med en ekstra kjole på festen. Søler du kan du jo altids si at du hadde tenkt til å skifte allikevel for å ha noe som var lettere å danse i utover kvelden. Si fra til din mann hvis du ikke er helt komfortabel med alle gjestene. Det er din og din manns dag og det er faktisk dere som bestemmer. Ikke svigemor, mor eller andre. Om noen blir fornærmet så er det faktisk dem sitt problem. Når jeg giftet meg siste gangen ba jeg faktisk ikke farmoren min. Rett og slett fordi jeg ikke liker henne og ville ikke ha noen dær som gjorde dagen min mindre flott. Vi hadde leid stort telt og hadde grillparty i hagen til svigerbroren min. Det var veldig rolig og avslappende og dagen ble akkurat så koselig som jeg håpet på. Vi hadde også med alle barna i familien. Det var 9 stykker og det er ingen som løser opp steminingen på samme måten som barn.

 

Så lykke til. Jeg håper du finner noen råd du kan bruke i ditt tilfelle og at du får en fantastisk dag!!!