Begynt å jobbe igjen....sorgreaksjon?

[callmebecka]

Har en jente på 6 måneder, og har akkurat startet i full jobb igjen. Og synes det er forferdelig! Prøver å samle tankene om jobben, men savner jenta så jeg blir kvalm fysisk. Er dette vanlig? Regner jo med at det går seg til etter hvert, har bare jobbet 2 dager....

Andre som har hatt det slik?

Trenger litt oppmuntring, noen som kjenner seg igjen, og kan si at alt blir bra....!

[3godklumper]

Stakkars deg.

Det er ikke lett å takle savnet. For det er jo det det er! (?). Fra hun var født så har du passet på henne hele dagen.

Det kan vel nesten sammenliknes med kjærlighetssorg på en måte? Når tilgangen til den du nesten føler deg fysisk avhengig av er mye borte plutselig.

Men fortvil ikke. Det går over snart. Har gjort det to ganger allerede og om en liten stund vil du verdsette helgene høyt og også det å få tilbake "normaillivet" igjen. Håper jeg da..

[3godklumper]

ps. Mente ikke å være dyster på noe vis!!!

 

Mente først og fremst å si at det går over! Det er helt naturlig å føle det sånn og alt blir bra

[callmebecka]

Takk for svar!

Å sammenligne med kjærlighets sorg kjennes ganske riktig, og det er godt å høre at det er "normalt". Nå jobber jeg så fort jeg kan, og gleder meg til å komme hjem! Og så blir det sikkert lettere etterhvert. Jeg vet jo at jenta har det godt der hjemme!

[3godklumper]

Hvis hun er hos Pappaen sin, får du også tenke på at denne tiden er gull verd for de...

Er jo det beste stedet på jord hun kan være nå !

Etterhvert så kanskje du t.o.m synes det er litt godt med savnet...?Glede seg til å komme hjem er jo godt!