Jeg har så sinnsyke humørsvingninger.

[JuleMette-OverBekkenEtterGrøt]

Vet ikke hva jeg skal gjøre med det, det er så forferdelig slitsomt og jeg er et sant helvete å leve med. Det skal nesten ingenting til før jeg begynner å hylgrine, og alt føles så vanvittig mørkt, kan hulke og være på nippet til å knuse hele leiligheten i opptil to timer, før det hele roer seg og jeg har glemt hva som føltes så galt.

 

Det er skikkelig skikkelig ille, og det virker som om det blir værre for hver uke som går, er i min 13.uke nå og tør ikke tenke på hvordan dette skal ende. Stakkars kjæresten min må jo rømme huset flere ganger i uka for å komme seg vekk fra meg.

 

Hva skal jeg gjøre, jeg klarer virkelig ikke å kontrollere det. Blir sint eller skikkelig lei meg av ingenting.

[Har en av hver-full stopp nå=)]

Vet hvordan det der er...med min første var jeg helt grusom!!Kjefta for alt og det smalt i hodet for ingenting og 5 min etter på var det hele over

Å nå gråter jeg for ingenting...hehe,men samboeren min synes det er bedre med litt syt eller den kjeftinga!!

Sånn det er å være gravid

[JuleMette-OverBekkenEtterGrøt]

Godt at det ikke bare er meg, det er så sinnsykt slitsomt. Blir rent skremt av meg selv noen ganger. Er redd jeg kommer til å fly på ham jeg, hvis ikke jeg lærer å kontrollere dette...

[maikas 21.05.07 overklar]

kjenner meg oxo igjen med gråtinga ja! Stod nettop på kjøkkenet og hylgrein... grunnen: det er litt rotete hjemme og jeg hadde ikke lyst på noe av maten som var der. Utrolig frustrerende!!! Nå har jeg fått i meg en liter tomatsuppe, og alt er så greit igjen:)

[Faylinn]

Hei, simsala! Så kjipt at du har fått det så voldsomt så tidlig, men det er jo ikke sikkert det varer... Jeg var litt humørsyk et par uker tidlig, men så var det vekk helt til nå den siste uka: nå har det kommet med fornyet styrke. :-/ Blir kjempesint for en bagatell, og etterpå gråter jeg fordi jeg var sint osv.. Samtidig har jeg blitt så redd for at samboer og foreldra mine skal dø før jeg føder, er jo helt dumt men blir stadig trist og redd av det. Håper jeg blir litt mer stabil snart, og det håper jeg for deg og! Det er jo utrolig slitsomt, også vet vi at vi tærer på de vi er glad i. *sukk*

 

Jeg føler det er værst når jeg er sliten og stressa, så tipset for oss begge, eller bare meg, må være å skape mer fritid og ro... Lettere sagt enn gjort! Det er jo alltid noe som henger over meg hjemme eller på jobb. *grr*

 

 

[JuleMette-OverBekkenEtterGrøt]

Hei Marianne:) Er vi på samme forum nå da? Så koselig!

 

Veldig frustrerende å ha slike humørsvingninger, det er jo som du sier at man vet at det er dumt, men det gjør ikke følelsene noe mindre reelle det.

 

Jeg håper også at dette går over snart, for begge. Det er så slitsomt, og jeg er så slem mot kjæresten min, selvom jeg egentlig ikke vil være det... Stakkars mannfolk, kanke være lett å holde ut med oss hormonbombene.

[Gjest]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver der simsala.. men jeg er best til å ha det i kjeften og slenge med leppa enn å kaste ting veggimellom og grine.

 

Jeg måtte rett å slett se meg selv i speilet og spørre: "Hva i h** er det du holder på med?? Lager livet surt for de rundt deg og hakker på alle for den minste ting!! Har du glemt hva det vil si å smile????"

 

Ikke helt ordrett slik da.. men noe i den duren.. Stakkars samboeren min....

 

Jeg måtte gå i meg selv før jeg kom meg ut av den sure sirkelen. Heldigvis klarte jeg det. Dette varte vel fra uke 12 - 15 tror jeg...

Nå er jeg i uke 21.

 

Det handler vel bare om å ta kontroll over hormonene..

 

Lykke til!

[JuleMette-OverBekkenEtterGrøt]

Takk!

 

Flink du som har klart det:)