er det jeg som tåler lite??

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat blitt mamma, dvs han er nå 6 mnd mitt lille hjerte.

Har tenkt mange ganger på det med svigermor og hvordan forholdet vårt endret seg kraftig når jeg ble mor og hun farmor...

 

Det begynte på sykehuset, jeg ble ganske dårlig under graviditeten og barnet mitt ble født en mnd for tidlig. Han lå på nyfødt intensiv de første ukene, jeg lå på en annen avdeling en uke. Svigers kom på besøk og vi fikk lov å ta lille gutt ut en time, men fikk beskjed om at han burde helst ligge stille og ikke bli forstyrret. Jeg sa dette til de, men da kom det en kommentar om at barn har ikke vondt av å bli holdt og så tok de han opp og sendte han fra fang til fang..jeg holdt på å begynne gråte og fikk tatt han med meg inn på avdeligen hans hvor de ikke fikk lov å være.

 

De bor 3-4 timer unna og tre uker etter fødselen skulle vi dra dit på besøk..jeg var såååå sliten, hadde vært hjemme en uke. Men et var så viktig for samboeren min, han var jo stolt far og ville vise fram vidunderet til resten av familien sin og venner. Svigermor nærmest dyttet meg vekk og sa at jeg kunne gå opp å legge meg så skulle hun og bestefaren ta han mellom seg i sengen slik at vi fikk sove. Hun ba meg gå å sette meg i stua, som var full av folk som hilset på. Jeg sa at jeg bare ville sitte ved siden av sønnen min som lå i vogna på kjøkkenet og at jeg var for sliten til å være veldig sosial. Hun ga meg noen blikk som kunne drepe og jeg synes det var fryktelig kvalmt med tanke på at lillegutt skulle ligge mellom dem i sengen..fysj

 

Nå etter 6 mnd sliter vi ennå, jeg prøver å la ting prelle av og glemme det når vi går ut døra, men jeg koker innvendig. Vi var der på besøk i helgen og så sa jeg at vi har funnet ut at det fungerer best om han får sove 2 ganger i løpet av dagen, og at jeg synes han virket trett og skulle til å legge han, hun bare fnøs av meg og sa at det trenger han ikke. Jeg har erfaring, hun har 4 sønner, og ser når barn vil sove og ikke sove..Fy F...

 

De har også hund som de lot slikke og snuse på sønnen min, han ble livredd og skrek når hunden kom nærme. Jeg syns det hele var forferdelig å se på. Mannen min syns jo det var helt topp, det er bare bra han blir vant med hunder.

 

Jeg vet de /hun vil godt, men jeg liker ikke bli overkjørt og jeg føler meg som hår i suppa når vi er der. Tror helst at hun ville hatt meg unna slik at da fikk hun ordnet som hun ville.

 

Jeg er nok ekstra følsom og har beskyttelsespiggene ute så det holder, men jeg har vel litt rett til å reagere eller?

 

[Gjest]

det er bare å si i fra hvis du tør.

 

de skal ikke overkjøre mamman til ungen.

har ei svigermor som er sånn,det hjelper ikke å si fra til henne. men nå har vi flyttet 50 mil unna:)

[Duracella]

Du er nødt til å ta styringa her... Ellers kommer du etterhvert til å hate dama. For hun kommer til å fortsette å overkjøre deg. Sett klare grenser, vær tydelig neste gang hun prøver.Hold på ditt og gjør det klart hvem som bestemmer! Litt upopulær blir du nok, men det går seg nok til. Hun høres veldig dominant ut, men det kan hende hun bare er ubetenksom...

Jeg ville blitt rasende, men det er aldri lurt å bli uvenner med familien.

 

[tullla]

Ta styringa ja!! Huff for ei kjærring, hun trenger å bli satt på plass. Jeg har også ei svigermor som har hatt lett for å herse og sjefe med meg, og jeg gruet meg fælt til hvordan det skulle gå med babyen. Men det har gått veldig bra faktisk, jeg har vært tydelig helt fra begynnelsen på at det er jeg og mannen min som vet hva som er best for barnet og at det er vi som bestemmer. Punktum. Hun har ikke noe hun skulle sagt. Hun har roet seg mer og mer, og viser mer og mer respekt synes jeg. Og kommer det noen spydigheter eller råd som jeg synes er helt på jordet, så svarer jeg "som fortjent" til henne. Passer til gjengjeld på å være hyggelig og takknemmelig mot henne ellers da, for å redde forholdet.....

 

Må inrømme at jeg noen ganger blir helt satt ut av kommentarene hennes, og ikke klarer å svare, bare blir lei meg og begynner omtrent og grine. Men de gangene bygger jeg opp så mye sinne inne i meg mot henne, at hun heller får dobbelt tilbake neste gang....

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det. Men først må jeg jo si at jeg synes mannen din bør kunne lese deg litt bedre og ta deg i forsvar når det trengs, slik at du slipper å ta hele støyten. Kan være lettere for han å pratemed sin egen mor...

 

Her er svigers førskollelærer og "fagperson" som hun selv sier. JEg følte og at jeg var litt overfølsom i starten, men det spiller ingen rolle.DU og MANNEN din bestemmer når og hvor barnet skal sove, når det skal bli tatt opp, og i situasjoner du føler deg utrygg (som ved hunde-tillfellet) skal du gjøre som DU vil (ta vekk bikkja eller ungen).

 

Hun må settes på plass, men prøv å ta det på en saklig,rolig måte. Si at du setter pris på råd til en viss grad, men til syvende og sister det du som bestemmer, og at det ikke er sikkert du vil følge alle råd.

 

Og at du ikke aksepterer nedlatende blikk eller komentarer!

 

Her har ting blitt litt bedre,men det kommer stadig stikkere.Oftest overhører jeg (demonstrativt med å ikke kommentere eller svare), men blir det for ikke sier jegf bare at "det kan være,men jeg gjør sånn og sånn..."

 

 

 

Lykke til!