Sitter fast

[Anonym bruker]

Flere enn meg som føler de sitter litt fast i et forhold? Økonomisk, samvittighetsfullt og pliktoppfyllende? At man ikke føler seg så lykkelig og at man kanskje egentlig kunne ønske å bryte, men at det er gått så lang tid at det er nærmest utenkelig. Man har vært sammen så lenge, har barn sammen, er vant til hverandre, knyttet sammen i nettverket av venner og slektninger, eiendeler osv.. På en måte glad i hverandre, men elsker hverandre ikke. Har kanskje egentlig aldri passet sammen. Er veldig forskjellige og har aldri kommunisert godt. Bygger hverandre mer ned enn opp. Årene bare går og går i den samme tralten. Til tider har man kanskje vært ’følelsesmessig’ utro, og ønsket om å bryte har vært sterkere. Men så er man ikke sterk nok, og føler seg for bundet, og tenker på ’de gode tidene og stundene’. Og sitter der ulykkelig og med enormt dårlig samvittighet fordi hjertet har søkt, og fremdeles lengter etter noe annet. Kanskje drømmer jeg fremdeles om den kjekke drømmeprinsen som kommer på sin hvite hest for å ’redde meg’…? Jeg vet ikke. Det er mulig jeg har alt for store forventninger til en drømmeprins. Kanskje leste jeg alt for mange bøker om lykkelig kjærlighet i min ungdom. Jeg vet ikke. Vi er jo liksom lært opp til at man skal holde sammen, ikke minst for barnas skyld. Også prøver man i perioder. Men, så leser jeg om andres forhold som virker så lykkelige… - hvor man føler seg elsket, hvor man alltid blir støttet, hvor man kan sitte og ha gode samtaler, filosofere over livet, og prate om alt… Jeg skulle ønske jeg hadde det slik….

 

Kanskje er jeg bare sliten og lei av den grunn. Kanskje er det fordi vi er småbarnsforeldre. Jeg vet ikke, vet bare at ønsket om å bryte kommer om og om igjen, år ett år. Skal det være slik? Må det være slik?

 

Noen andre som har følt det slik? Jeg blir så fortvilet, forvirret og lei meg…. og har liksom ingen og prate med om dette.

 

[Anonym bruker]

Det er mange som har det slik som du beskriver det. Ofte er det redsel for det ukjente som holder oss fast i dårlige forhold. De fleste valgene vi gjør i livet er ofte basert på redsel. Du har egentlig tre valg nå, 1 la det skure å gå slik det gjør nå 2 ta tak i forholdet for å gjøre det bedre 3 forlate ham. Ingen enkle valg, og alle har sin pris.

Du har definert hva du ønsker i et forhold, å føle deg elsket og støttet, gode samtaler osv. Kan du og din mann få til dette? Kanskje han ønsker det samme. Å få et forhold til å fungere er krevende, mye jobb som må til og begge må være villige til dette.

Jeg er i et forhold, der jeg ene uken elsker min mann veldig høyt og neste uke vil jeg gi han en på tygga. Han er veldig splittet i sin oppførsel pga sin sykdom. Det er som å leve med dr Jekyll og mr Hyde. Så elskverdig, snill og støttende ene uken, for dernest å bli kranglevoren, kritisk, hissig, negativ og irritabel. Alt er svart da, kun problemer og ikke løsninger for ham. Før har jeg vært tålmodig, prøvd å glatte over og være postiv. Nå har jeg nådd min grense, så når han begynner på sine bøyer så setter jeg foten ner med engang. Har sagt klart fra at selv om han er syk så får han ikke la det gå ut over meg og barnet vårt. Vet ikke om jeg klarer å leve et helt liv med denne mannen. Vil så gjerne for han er så flott når han er frisk, men det går på nervene løs når han er så svingende i humøret.

Vet ikke om du fikk så mye hjelp fra mitt svar. Jeg prøver selv å ta tak i mitt forhold, for jeg ønsker å leve sammen med ham, men hvis ikke det blir bedre etterhvert så vil ikke jeg leve med en mann som er så ustabil. Orker ikke å krangle meg gjennom resten av mitt liv. Jeg har gitt forholdet vårt en deadline, og blir ingenting bedre (hvis medisiner ikke virker) så forlater jeg ham for min egen sjelefred skyld.

Hadde vært mye lettere å gå hvis han fullt ut hadde vært en drittsekk, men det er han ikke, det er sykdommen som gjør han så ustabil.

[Anonym bruker]

Jeg levde i 14 år med en mann som har psykopatiske trekk. Før det igjen, bodde jeg sammen med to voksne mennesker som hverken sa eller viste at de var glad i meg eller brydde seg om meg. Mine såkalte foreldre.

 

I januar 2005 satt jeg på en forelesning om familierådgivning, hvor en av skolekameratene mine spurte følgende spørsmål: Når skal man bryte? Når skal man gi opp? Da svarte foreleseren min - når begger partene ikke kan eller vil endre seg. Det ble en vekker for meg - og jeg gikk nærmest på dagen. Da hadde jeg prøvd å gå utallige ganger før.

 

Som du sikkert skjønner, var det ikke lett for meg. Null støtte fra familien, og få venner gjorde fremtiden usikker. Men det rådet jeg vil gi til deg, er at du bør bringe inn noen eksterne, og at dere får råd og help til samarbeid om barna. Det gagner ingen at dere skal gå rundt og være ulykkelige.

 

Jeg har sjøl møtt drømmemannen. Han var helt grønn på alt som hadde med et parforhold - alt fra matlaging til sex. Styrken vår har hele tiden vært vennskapet. Vår evne til å kommunisere.

 

Jeg trodde jeg aldri skulle oppleve å føle meg normal.

 

Poenget mitt med innlegget, er at det nytter. Det nytter å bryte opp og si "JEG FORTJENER BEDRE." Og ikke gi deg før du faktisk får det.