Jeg slutter aldri å bli overrasket...

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

...over mødres eiertrang over barna!!!!

 

Hvorfor ser alle mødre på barnet som sitt??? Som om det var en eiendel og ikke et menneske!!!

 

Far har liksom ingenting han skulle ha sagt. Og dersom foreldrene går fra hverandre, så skal mor automatisk ha barnet boende hos seg. Ser jo argumentene som at det er mest praktisk, at barnet er mest knyttet til mor og miljøet rundt osv. Men det skal da være enighet om slike ting! Ikke noe mor bare skal tinge seg!!!

Og hvorfor skal mor ha mer å si enn far når de er uenige om ting og tang ifm samvær ol??

 

Har også lest om mødre her inne som skal helgardere seg i tilfelle samlivsbrudd- selv om de lever i et forhold og mener de er glad i barnets far!

 

Jeg skjønner ikke denne tankegang jeg! Er selv både mamma og stemamma, men har aldri sett på barnet vårt som mitt!!!

[Gjest]

Det tror jeg er veldig avhengig av arbeidsfordelingen i forholdet. Hvis det er den tradisjonelle fordelingen der kvinnen har ansvaret for barn og hjem, så skjønner jeg godt at kvinnen anser seg som best skikket til å ta vare på ungene. Ikke for at de er en eiendel, men fordi moren ofte er den som er mest villig til å ofre seg for barna. Og da mener jeg ved å la være å arbeide, ha deltidsjobb, kutte ut hobbyer osv.

 

En annen sak er årsakene til at et forhold tar slutt. Hvis kvinnen gir opp å leve et familieliv med en mann som f.eks drikker litt mye, eller er uansvarlig på annet vis, så er det også litt forståelig at hun tror hun vet best angående ungene.

 

Hvis man lever i et likeverdig forhold der begge parter prøver å ta vare på hverandre og ungene, så kommer forholdet mest sannsynlig til å vare. Hvis det likevel ikke går, så er det ofte greit å samarbeide om samvær med ungene når vilkårene er slike.

 

Du lever mest sannsynlig i et godt forhold med en grei fyr og det kan derfor være vanskelig for deg å tenke deg at barnefaren i en del tilfeller kan være meget uansvarlig. Selvsagt er ikke menn generelt mindre ansvarlige enn kvinner, men man kan jo lure på hvorfor småbarnsfedre er de som jobber mest overtid f.eks? Det er ikke akkurat investering i familiens fremtid.

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jo, er for så vidt enig med deg i mye av det du skriver.

Men nå er det ikke de tilfeller hvor far ikke er skikket (pga rusmisbruk, vold eller lign) til samvær jeg tenker på. Jeg tenker på de situasjoner hvor både mor og far er like godt egnet til å være omsorgsperson for barnet...

Skjønner jo at en mor som feks blir forlatt i svangerskapet eller hvor ekstraordinære ting oppstår i forholdet, har litt andre følelser å forholde seg til en oss fleste. Og har full forståelse for at en mor får et annet forhold til sitt barn da enn i de tilfeller hvor mor og far i utgangspunktet lever harmonisk.

Men det jeg ikke forstår er feks at mor ikke vil tildele far felles foreldreansvar når de bor sammen fordi hun skal sikre seg at barnet blir boende hos seg i tilfelle samlivsbrudd (har lest tråder på dib om mødre som tenker slik)....

[Anonym bruker]

hei. jeg er sånn at jeg ikke ser på mine eiendeler, håpet at fedre kunne vært såpass at de kunne tatt 50 50. men sånn er det mange ganger ikke, mange menn uten rygggrad i dagens samfunn.

 

tar ike alle over en kam, men de fns ofte.

 

over mitt lik at mine unger eller spseielt hun eldste skulle være hos far sin 50 50. uff grøsser.

 

men fins unntak for mange.

[Gjest]

De mødrene på som tror at delt foreldreansvar har noe å gjøre med en eventuell samværsordning etter et samlivsbrudd er ikke spesielt godt informerte vil jeg si. Det å vite hva forskjellige lover og forskrifter sier om samliv og barn og for den del også eiendeler, er gode hjelpemidler for å lage vettige samliv tror jeg. Alt for mange handler på grunnlag av noe de har hørt av andre, uten at de har skjønt hva det handler om i den spesielle saken.

 

En far som blir nektet foreldreansvar, uten noen spesiell grunn, vil som oftest få det bare advokaten hans sender et brev. Det er nesten en formalitet så lenge barnefaren er en skikkelig fyr, så der kan det hende at en del mødre bommer stygt. Det er liten vits å lage bråk om noe som snart er en selvfølgelig rett for fedrene.

 

En annen sak er at en far behøver ikke være noen tung rusmisbruker for å være uansvarlig. Det holder om han hele tiden prioriterer seg selv og sine behov foran barnas. Kanskje er han lite opptatt av kosthold og barnesikring og synes skolearbeid er oppskrytt for å sette det litt på spissen. Hvis det ikke går an å endre slike holdninger, så er det etter min mening ikke til barnets beste å ha 50-50 delt omsorg. Men ungene må jo selvsagt få treffe faren sin selv om han ikke er en ideell omsorgsperson.

 

 

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Ja, jeg deler ditt syn på dette om å kjenne til lovverket. Alt for mange tror det de hører, og omgjør det til sine egne meninger fordi det som blir sagt gagner dem!

 

Tror vel egentlig at jeg og du Gulenke, har noenlunde samme meninger om dette! Jeg kjente bare at jeg ble frustrert når jeg leste nok et innlegg i dag, hvor det kom uttalelser i denne retning...

 

[Gjest]

Ja, vi er nok ikke så uenige! ;o)

 

En annen sak er at det er mange fedre som burde ha kjempet mer for å få hovedomsorgen for ungene sine om mødrene er så fæle som det hevdes ;o)

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Ja, enig!

Er glad for at det er ganske mange menn som kjemper for samvær og som følger opp barna sine. Det er nok ganske mange som gir blaffen også!

[yo mother-til 4]

Alle, alle...du må ikke alle deg sånn:-)

[Maud]

Jeg skjønner ikke hvorfor du skriver "alle". Du vet jo at det ikke stemmer, da skulle det inkludert deg også da. Jeg tenker på min særkullssønn som min, men han er også faren sin. Når han selv snakker om det sier han at han er mammas, pappas, stefars, stemors, storesøsters (stesøster), storebrors (stebror), lillesøsters (halv på pappas side), lillebrors (halv på mammas side), farmors, farfars, mormors, bestefars, stemormors, stefarmors osv osv. Ramser opp utvidet familie på min side, pappas side, stefars side, stemors side. Alle nevnt og ingen glemt.

 

Det varierer vel veldig fra familie til familie hvem det er som har mest å si ved uenighet. Antar at det er som med "hele" familier, i mange familier styrer mor det daglige, mens far tar de store avgjørelsene. Jeg synes mange fedre bør ta seg selv i nakken og melde seg på i større grad og sørge for at barna er der så mye som de mener er riktig. Det nytter ikke å la en såret mor bestemme og så sitte etterpå og være bitter.

[Hannemor]

Det jeg har hørt til det kjedsomlige de siste ukene er at barna må bo et sted, og den andre kan gjøre dette enkelt ved å akseptere dette, overfor barna. De fleste fra barnevernet som jeg har vært i kontakt med er i mot 50/50 ordning, fordi dette krever et enormt samarbeid mellom foreldrene. Og fordi barna da ikke føler de "bor" et sted. Tilknyttning til en bolig er faktisk like viktig en barnefordelingsak, som tilknyttning til omsorgsperson.

Det er pga av tilknyttning til omsorgsperson mor ofte sitter igjen med barna etter et brudd, fordi hun oftest er den som er hjemme med barna. Hun har vært hovedomsorgsperson.

Men hun eier ikke barnet, og hun er den som i størst grad må la barnet få lov til å være like glad i begge foreldre. Og ha et godt forhold til far. Samvær er faktisk noe barnet har krav på, ikke mor eller far. Samvær er ikke for at mor skal få fri, eller for at far skal endelig få se sine barn. Samvær er fordi barnet trenger begge foreldre, og barnet har behov for å ha kontakt med begge. Selvom en av foreldrene kanskje har rusproblemer eller andre problemer, så trenger barnet den foreldren. Men at samværet blir trygget for barnet.