Vil gjerne ha kommentarer på denne...(samme som barneoppdragelse)

[Anonym bruker]

Har et meget bortskjemt søskenbarn på 6 år(faktisk - en attpåkladd) som var på besøk med moren sin hos oss i går. Mens jeg var på do, fikk han lov til å holde snuppa mi på 3,5 mnd. Da jeg kom tilbake, sa tanta mi at "Nå tar vi oss friheter her", siden han fikk lov til å holde henne. Så kom jeg med en spøk om at "jeg trodde du bare fikk være barnevakt når hun lå på leiketeppet jeg"(han liker å ligge å se på henne leike). Så begynner han å sutre, blir sur på meg, og klynger seg inntil mamman sin. Mamman blir litt forlegen tror jeg, men later som om hun kjefter på meg, og sier "fy deg, sånn skal du ikke si til ...", etter at jeg hadde prøvd å forklare situasjonen for han(han tåler vanligvis en spøk).

 

Synes dere det er riktig måte å takle en sånn situasjon på? Burde moren komme seg ut av situasjonen med å la meg være den "store stygge ulven"?

Anonym

 

 

[Muffinsmamma]

 

Nei det syns jeg ikke! Barn må settes grenser for, de vet jo ikke bedre selv - og hvis voksne oppmunter dem til å ikke ha humor da syns jeg det er for dumt. Hun burde sagt, "neimen gutten min da, tante bare tulla" osv.

 

Syns det er altfor mange foreldre som tar parti med ungen når de blir snurt. Jeg tror det har mest med forelderen selv å gjøre. Man er jo livredd for å ikke virke som en god nok mamma/pappa/barneoppdrager. Også vil man ikke at andre skal "oppdra" barnet sitt. Men det er jo umulig å unngå uansett. Barnet skal i barnehage, passes av besteforeldre, venner etc. Jeg syns ikke mamman der reagerte riktig.

[06,07 og spire nr 3 i 2010]

Han er 6 år gammel. Det er ik så mye egentlig. Men jeg synest du gjorde det beste utav det.Tror ik det er noe å tenke på.

Jeg har selv en kjempe bortskjemt nevø som er 10 år.(han er oxo minstemann) Jeg kan love deg at jeg har svelgt sikkert 100 kameler når jeg er i nærheten av denne gutten..

Tror heller ik at mammaen mente at du var den "stor stygge ulven", jeg mener at du kanskje legger for mye i det. Det er ofte slik med mammaer og deres minste "baby", at dem beskytter dem alt for mye.Skjønner at du blir frustret..Jeg blir det mange ganger selv når det gjelder noen av mine nieser og nevøer.

[Anonym bruker]

Ja, jeg ble faktisk ganske lei meg, men det virket ikke som om det var noe bedre for moren. Jeg følte vel egentlig at det var hennes måte å redde seg ut av situasjonen på.

[Muffinsmamma]

 

jeg har opplevd liknende ting med en gutt i samme alder. Prøvde å være morsom og han tok det som en stor fornærmelse. Han friket fullstendig. Mamman reagerte ikke ved å forsvare ham, hun taklet det helt greit men jeg kjente at det stakk skikkelig i hjertet fordi jeg følte at han "valgte" å misforstå meg. (han var kanskje 7-8 år).Jeg følte at jeg ble brukt til å få ut aggresjon eller til å testes grenser på. Etter dette hadde jeg store problemer med å ta kontakt. Jeg syns at moren burde ringt meg og beklaget, ikke fordi det var hennes "feil" men for å berolige meg og forklare om han reagerer sånn ofte eller ei. Men det gjorde hun ikke. Kjenner iallefall selv at om min gutt skulle få sånne utbrudd ville jeg følt et ansvar for å forklare.

Etter en tid har vi møttes masse igjen og jeg tenker ikke så ofte på situasjonen for han har blitt en stor og målrettet gutt. Aggresjonen ser ut til å ha avtatt, og jeg har kost meg masse m ham siden.

[Anonym bruker]

Det er godt å høre. Enig i at moren burde ha gjort noe for å berolige deg, men så er det en del mødre som er som du sa.

 

Føler at jeg reagerer med samme reaksjoner som deg. Og - jeg har ei lita datter nå. Hvis jeg ikke klarer å omgås 6-åringer nå, hvordan skal jeg klare det når dattera mi blir 6 år?