Hjelp?

[MammaTilTre?]

Dette er litt komplisert, men jeg håper noen orker å lese gjennom det og kanskje kan komme med noen råd.

 

Jeg er sammen med en mann som jeg bor sammen med. Vi har en sønn på 10 måneder. Forholdet vårt er ganske ferskt, jeg ble gravid en måned etter at vi ble sammen. Men vi har det egentlig veldig fint sammen. Jeg elsker han og han elsker meg. Problemet er bare at vi har noen problemer med å snakke med hverandre. Ikke når det gjelder fremtidsplaner og hyggelige ting, men når vi må snakke om ting som er mer personlig, Altså ting som er negativt for forholdet. det har vi ennå ikke klart å snakke om uten at det blir krangel av det. Han løser det ved å ikke si noenting, altså han tar aldri opp noen problemer. jeg prøvde en stund det samme, men jeg klarer ikke det. Da endte det opp med at jeg gråt nesten hele tiden fordi jeg syntes det var vondt at vi ikkekunne snakke om det.

 

Det som skjer er: jeg prøver da å ta opp noe som er viktig for meg. For eksempel at han sjelden koser med meg eller masserer meg uten at jeg ber om det først. Jeg prøver så godt jeg kan å legge det fram så positivt jeg bare klarer. Enten svarer han greit, og dagene fortsetter som de alltid har vært, eller så forsvarer han seg. Han kommer da med utsagn som at jeg tror at jeg er bedre enn han osv. Da ender det som regel med krangel. Jeg har da noen ganger prøvd å være diplomat og foreslått at vi kan møtes på halvveien. Da har vi som regel kommet fram til en løsning vi begge er enige om, men ingenting skjer da heller. han holder ikke sin del av "avtalen". Også etterpå blir han ofte sur. Han gjengjelder sjelden klemmer/kyss etterpå og svarer bare kort. Og blir sittende i godstolen om kvelden til langt på natt og sove. Noe han vet er et problem for meg. jeg har det desverre slik at jeg får ikke sove når jeg vet at noe er galt og vi ikke får "gjort opp" ordentlig. Jeg prøver å legge meg, men det ender bestandig med at jeg står opp igjen å prøver å få tiden til å gå til han bestemmer seg for å legge seg, Dette er jo selvfølgelig mitt problem, men det er såpass vanskelig at jeg har prøvd å snakke med han om det. Og etter noen forsøk ble vi enige om at han skulle få sitte opp så lenge han ville når han ville, mot at han fortalte meg når han tenkte å sitte oppe, i tillegg til at han skulle unngå å gjøre det når vi hadde kranglet. det har nesten ikke skjedd. Han sitter ofte oppe når det er noe, og aldri ellers. Og når jeg spør om når han har tenkt å legge seg svarer han bare "snart" I tillegg går han og er stille og mutt dagen etterpå. I starten jobbet jeg ganske iherdig med at vi skulle ordne opp før vi la oss. Jeg liker ikke at vi legger oss som uvenner. Men det endte med at han en gang hadde sex med meg bare for at det skulle bli stille, som han sa.... da jeg var gravid herjet hormonene mine slik at jeg var nok ikke så enkel å bo sammen med, men jeg tør påstå at det ikke er slik lenger. når han ikke er sint sier han seg enig i det.

 

Han har heller aldri gitt meg en eneste gave... Han sier at det er ikke det som avgjør om han elsker meg eller ikke, og det har han da helt rett i, men jeg hadde blitt så glad hvis han bare hadde kjøpt noe til meg. Det hadde holdt med en kjærlighet på pinne eller noe?

 

Det er mulig jeg maser og stiller høye krav, men jeg skulle ønske han kunne sett meg litt mer. Ikke tatt meg for gitt.

 

Jeg gråter ganske lett. Og tidlig i forholdet fortalte jeg han om det fordi i mitt forrige forhold førte det til at jeg ikke ble trodd. Altså eksen tok det ikke særlig alvorlig om jeg gråt, for jeg gråt jo for ingenting. Men jeg fortalte min nåværende samboer da at noen ganger er det alvor for meg også. Da tok han rundt meg og sa at han skulle alltid trøste meg når jeg gråt. jeg skulle ikke frykte at det samme skulle skje med han. Men det skjer så og si aldri...

 

Problemet er at jeg føler meg fastlåst. Jeg elsker han av hele mitt hjerte og vi har det helt supert sammen til daglig. Men det er noen småting (i hans øyne) som har blitt ganske store for min del.

 

Huff, dette ble langt... Takk for at du leste. Har du noen råd til meg? Noen formening om hva jeg kan gjøre?

 

Mvh

[PetuniA *HøygraviD*]

Det virker på meg som om han ikke forstår hvor viktig det er for deg å snakke om ting, mange menn er sånn at de helst vil la det gå over. Men du må få lagt det frem for han at kommunikasjon er essensielt i ett forhold,og om han ikke skjønner det så er det ikke så mye fremtid for dere. Det er klart at det kan gå bra i noen år til,men om man har planlagt å bli gamle sammen så må man ha noe å basere det på,og å ikke kommunisere er ikke en bra måte å starte det på tror jeg.

 

Jeg og er av den grinetypa,så skal jeg prøve å snakke om noe jeg synes er alvorlig så begynner jeg å tute,og da skjønner han ikke ett ord av det som kommer ut.... Så det er jo kanskje greit for noen å skrive det i ett brev eller noe? Jeg tuter det ut jeg da,men han prøver i det minste å forstå meg, noe jeg ikke er sikker på om din mann ville gjort.

[hr.strert]

beklager,men orket ikke begynne å lese en gang.. gjør det kortere neste gang.. husk jeg er mann og jeg er lat av natur..

 

du har det sikkert fælt og det er jo trist. sorry

 

[trans am pappa]

sigurdfar du e itj ein mann du ein idiot!!!

ein ska itj leik me følelsan te nån som e nedenfor!!!

du e sekkert arbeidsledig å du!! hørtes sånn ut!! ein som itj gidde nån ting!!!