Hva er vanlig?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen m kjæresten min i nesten to år men vi har bare bodd sammen det siste halvåret. Datteren min fra et tidligere forhold har et godt forhold til faren sin og vi har vanlig samværsavtale. Men det jeg lurer på ( etter å lest en del her) er om ikke man forventer mer fra en stemor enn stefar? jeg ser at en del stemødre her er kjempeflinke til å delta i både oppdragelsen og det ene og andre. Men kankje ikke man har samme under lupen forhold til stefedrene. Jeg syns ikke at stefaren til min datter er noe særlig involvert i hennes liv( han jobber mye og er ofte sliten ,og helger brukes ofte til å gå ut eller jobbe enda mer). Jeg syns dette er frusterende , vi har kjent hverandre lenge og han var mye flinkere til å involvere seg i henne i tidligere fasen i forholdet. de helgene hun ikke er hos faren sin er det jeg som står opp tidlig med henne ,lager helgefrokost og går ut og finner på noe morsomt.Han ligger ofte og sover og gjør det han vil gjøre. Jeg tror spørsmålet mitt er hva er det som er vanlig? hvor mye skal man forvente at en stefar eller stemor skal involvere seg? Datteren min og kjæresten min har et godt forhold men jeg må si når det gjelder ting i hjemme og oppdragelsen så faller det meste på meg ( nesten som før når jeg var alemor) jeg jobber også ved siden og kankje jeg hadde en fantasi om en deltagende stefar ,en illusjon som er brutt. Jeg hadde sett at han snakka mer m henne , leste en bok i ny og ne. Istedet for å være en skikkelse som bare er der innimellom. Krever jeg for mye av han ? jeg er takknemlig for alle svar og råd.

[Maud]

Hva som er vanlig vet ikke jeg. Det høres imidlertid ut som om dere har gått i den samme fella som mange andre som har barn. Dere har ikke diskutert forvetninger i forkant. Du har kanskje ikke sagt klart hva du forventer av ham og han har kanskje ikke vært tydelig på hva han er villig til å yte. Dermed manglet dere en felles forståelse da dere flyttet sammen. For meg ville den ordningen dere har ikke vært akseptabel. Jeg flyttet sammen med han som nå er mannen min da sønnen min var 4 år. I forkant var jeg tydelig på at jeg forventet at han satte grenser og inntok en foreldrerolle og ikke fortsatte å være kompis sånn som han var i stor grad de 1.5 årene vi var sammen før det. Nå har vi også et fellesbarn. Når sant skal sies så er det nok jeg som gjør mest i forhold til barna. Jeg leverer minstemann og henter ham de fleste dagene i barnehagen, jeg følger opp leksene til eldstemann, jeg sørger for at klær og utstyr er i orden, det er jeg som står opp på natta når de er syke, som tar meg fri for legebesøk, foreldresamtaler i barnehagen osv. Men vi er allikevel to om byrden og mannen min tar like stort ansvar for min særkullssønn som for fellesbarnet. Eldstemann klarer seg mye selv på morgenen (er 7 år), men vi bytter på å stå opp med minstmann i helgene. Mannen min er mye flinkere enn meg til å bygge lego, spille spill osv med den eldste.

 

Første skritt på veien til å bli mer fornøyd er å fortelle samboeren din hva du forventer av ham. Det kan hende du synes du har gjort det før, men noen ganger trenger menn at slikt blir gjentatt. Dersom dette ikke fører frem må du vel bare gjøre en totalvurdering av hvor mye forholdet gir deg og hvor mye frustrasjonen over hans manglede støtte koster. Jeg synes ikke du er urimelig!

[Gjest]

- Ja, si det. Jeg ble sammen med en mann som hadde barn fra før og innrettet meg som om jeg skulle være "mor" i huset. Jeg tok del i alt som du etterlyser hos din sambo og barna omtalte meg ved navn. Jeg behandlet dem som om de var mine egne, men har aldri forsøkt å erstatte moren deres selv om hun var lite tilstede i livet til barna de første årene etter bruddet.

 

I dag angrer jeg for at jeg involverte meg så mye, for tiden har vist at det er ingen lønn å få for strevet.

Jeg skulle ønske at jeg i det minste fikk respekt for den jeg er av mine stebarn om ikke takk for at jeg har stilt opp for dem. Men nei..... Etter at jeg fikk egne barn så merker jeg også den enorme forskjellen i hvor mye jeg får igjen av kjærlighet og nærhet av mine egne barn sammenlignet med stebarna. Og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg var oppriktig glad i mine stebarn.

 

Jeg tror at din sambo ubevisst eller bevisst prøver å beskytte seg selv mot å bli sårbar. Hvis du ønsker å involvere din nye samboer i barnas hverdag så avklar for all del dette med din x først. Rådfør deg om hans tanker rundt det med at din sambo skal være en omsorgsperson for deres barn i dagliglivet. Det kan tenkes at din sambo føler at biofar ikke ønsker at han skal ha tett kontakt med deres felles barn.

 

bare noen tanker fra meg. Jeg er forøvrig veldig enig i dine forventninger - men det er ikke mor til mine stebarn....

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar begge to. Maud jeg snakket med samboeren min før vi flyttet sammen , Jeg forklarte han at jeg og datteren min hadde d fantastisk sammen alene ,vi har våre rutiner( jeg har vært alene med henne siden hun ble født) men hvis han ville flytte sammen med meg måtte han også være en omsorgsperson for henne både når det gjaldt grensesetting osv . Han sa at dette var fullt forstålig og han var med på det. Nå et halvt år senere så har han ikke engasjert seg noe særlig . Jeg henter og bringer i bhg , vasker klær ,leker m henne ,er oppe om natta når hun er syk osv. Jeg har jo gjort alt dette her før alene men nå føler jeg meg lurt. Jeg er fullt klar over at vi jenter tar mer tak enn menn i hjemmet , og jeg er fullt klar over at siden han er stefar så kan jeg ikke forvente at han skal være like engasjert som oss foreldre likevel føler jeg meg bare som alenemor bare med enda mer husvask og klesvask enn før. Dessuten så jobber vi 100 % men likevel så oppfører han seg som om jobben hans er mye viktigere enn min ( selv om vi jobber med det samme) Jeg er ikke særlig krevende jente men innimellom sånn som forrige helg når jeg hadde mensen smerter og lå hjemme så kunne jeg tenkt meg at han avlasta meg litt . Jeg ville ha syntes at det var superromatisk.

[-Hengebuksvinet-]

selv før vi fikk fellesbarn. Han er også flinkt til å ta med særkullssønnen min på gutteaktiviteter, fisketurer, ski og andre ting som felles er for liten til ennå. Han er like aktiv i oppdragelse som jeg, selv om han nok ikke er like ivrig på f.eks kveldslesingen som meg. Men hva gjør vel det, når han er så flink til å stille opp på andre områder?

 

Jeg mener at man som stefar/mor blir et familiemenneske, og at man bør innordne seg etter dette. Det er viktig at begge de voksne partene i en familie får pusterom i ny og ne, og det har jeg og mannen min hele veien vært flinke til å gi hverandre. 1 time med en god bok eller en sykkeltur er ofte nok til at man kommer tilbake med mye mer energi. Selv hadde jeg aldri orket å ha en partner som levde livet sitt som før, mens jeg selv hadde forpliktelser for barn. Om han ikke stiller opp for barnet ditt i det hele tatt (mer enn som en lekeonkel), hadde jeg vært skeptisk til å få fellesbarn med han

 

 

[Anonym bruker]

Hos oss fungerer stefar som en omsorgsperson på lik linje med meg som mor... Han er hjemme når min datter er syk (ikke alltid da, vi bytter på det), han går på foreldremøter, er med å bestemme hvilke regler som skal gjelde hjemme hos oss, irettesetter når det er nødvendig, trøster, følger henne til tannlegen, var med første skoledag osv.

Jeg får forresten ikke lov til å kalle henne MIN datter, min mann er opptatt av at det er VÅR datter....

Dersom jeg skal ut en kveld, er det ikke sånn at jeg spør om han kan "passe henne"... men vet at det er mange som har det sånn... Jeg spør selvfølgelig om det passer at jeg går ut, på lik linje med at han spør dersom han har planer.

 

Jeg mener at du bør kunne kreve at din samboer deltar i din datters liv. Når man blir sammen med noen med barn fra tidligere forhold, da "blir man sammen med" barna deres også. Men da er det også viktig å slippe stefar til, vi mødre har lett for å ta på oss alt ansvar av gammel vane.

 

Tror jeg har vert heldig med tanke på min manns forhold til VÅR datter, hun er utrolig glad i han, og han i henne.

 

 

[Anonym bruker]

Hva som er vanlig eller ikke vet jeg ikke men jeg vet hvordan vi har det her hos oss... og for meg er det helt naturlig å delta (i den grad jeg får lov) og for meg hadde det blitt feil om jeg skulle overlate alt når det gjalt hans sønn til han. Jeg ser på oss som en familie selv om jeg teknisk sett ikke er familie for hans sønn. Men på en annen måte så virker det ikke som om han bryr seg like mye om de som er viktige for meg. Jeg har en bror på 6år som jeg har "opdratt" og tatt så mye vare på intill jeg flytta hjemmefra at han fortsatt ikke er sikker på hvem det er riktig å si "mamma" til, og han er her hos oss en god del. Når han er her sammen med sønnen til samboeren min så virker det ikke som om han er noe som helst viktig for samboeren min. Det er liksom "Siden broren din er her kan du stå opp og lage frokost til dem og finne på noe med dem". Det virker som om det er forventa av meg å "dele" på "arbeidet" når det gjelder sønnen hans men han er ikke interesert i å bli kjent med den personen som er viktigst for meg i livet. Nå ser jeg jo at det blir litt annerledes siden han teknisk sett ikke er min sønn men min bror. men alikevell virker det som om det skal være naturlig for meg å bry meg om hans familie mens han skal "slippe unna" så på meg virker det som om det er forventa av oss jenter/damer at vi skal involvere oss i andre sine barn mens gutta skal slippe unna...

[Anonym bruker]

Har du konfrontert han med dette?

Du kan jo ikke ha det slik! Jeg er også sterkt knyttet til mine søsken, de er like viktige for meg som barna mine. Hvis ikke mannen min hadde "anerkjent" dem, hadde det ikke fungert mellom oss. Jeg bruker masse tid og ressurser på særkullsbarna hans- Da skulle det bare mangle at ikke han tok seg tid og fri til å være med hjem til min hjemplass og bli kjent med min familie. Stebarna blir også med, men det er fordi de ønsker det selv.

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å snakke med han om det men det forholdet vi er i nå er på vei til *****. for å si det pent... lillebroren min er for meg som om han skulle vært sønnen min pga måten det var hos oss når han ble født. men samboeren min går ikke ann å snakke med lenger for han respekterer ikke meg og ikke min familie menst det er forventa at jeg skal være med på alt som gjelder hans familie. men det virker på det jeg har lest her at det er forventa mer av stemor enn av stefar