Finnes den ideelle samværsformen?

[Maud]

Et temmelig retorisk spørsmål og svaret er vel ganske enkelt nei. Det ideelle for barnet er jo at mor og far elsker hverandre og bor sammen. Enkelt og greit. Fikk lyst til å skrive dette fordi jeg innser at jeg var vel kategorisk under tråden om 50-50. Mener det jeg skrev og ønsker en likevekt til den offentlige debatten som i stor grad har fokusert på at dette er den beste løsningen. Jeg synes altså at generelt er det flere negative sider ved denne løsningen enn positive. Det betyr imidlertid ikke at andre løsninger er udelt positive eller at 50-50 ikke kan ha flere positive enn negative konsekvenser for den enkelte familie. Det viktigste må vel være å ha en åpen dialog mellom de voksne og at barna regelmessig må bli spurt om de ønsker endringer i den etablerte ordningen. Dessuten må man prøve å fokusere på hva som er best for barna og ikke bare på hva forelderene ønsker. I den grad man klarer å skille dette da, det er ikke lett! Det er fint å høre om de som finner en 50-50 løsning som fungerer for barnet. Særlig jeg trenger nok de historiene for å bli mer nyansert. Min erfaring er at alle barn med skilte foreldre har noen ønsker for hvordan samværet skal foregå og det er sjelden de ønsker at det skal være akkurat slik foreldrene har blitt enige om. Det er viktig at de får sagt noe om det og blir tatt på alvor og så må de voksne sammen ta stilling til i hvor stor grad samværet skal endres i tråd med barnas ønsker.

[Anonym bruker]

Eg trur ikkje at 50-50 er den beste ordninga for alle barn og alle familier. Eg er også samd i at dei aller aller fleste barn vil at foreldra skal leve saman.

Eg trur at det ideelle for dei fleste barn er å bu hjå mor, og vere med far annankvar helg, og i lengre periodar i ferier, og kanskje til og med ekstra hjå far i dei helgene som er langhelg, pinse og Kristi himmelfarsdag og dette.

Eg trur det med ei fast rutine er veldig viktig for barn som har fått heile fundamentet rokka ved. Eg las ein stad om dette, at det er meir positiv innverknad på barna å ha mindre fast samvær, som ein ikkje byttar og rotar med, enn meir samvær, som ikkje det er styr på.

Det var no litt på sida av dette med 50-50, som eg trur gjer at barna ikkje klarer å slå seg ti ro. Kontinuitet er svært viktig i kvardagen, for alle menneskjer.

 

[Gjest]

Du har rett - retorisk.. og svaret er nei. :-)

 

Men klart, at mor og far elsker hverandre og bor under samme tak er vel det ideelle.

 

Det finnes mange meninger om dette, men som du sier så må man finne den løsningen som er best for ens eget barn.

 

Det at ungene skal få velge, det synes jeg ikke veldig om, men som pedagog så forstår jeg at ungene skal få delta. Men ikke i debatten om hvem de skal bo hos. Si sin mening, ja, men å velge er noe de skal få slippe, synes jeg.

 

Barn som vokser opp med skilte foreldre har meninger om barndommen sin. Det har barn som vokste opp med foreldre som bodde sammen også. De fleste har ikke hatt en perfekt barndom. Det er alltid ting som kan bli bedre. Noen føler at foreldrene burde skilt seg, mens andre lider under en skilsmisse.

 

Men det som er fint er at det vokser opp barn av skilte foreldre som har hatt en lykkelig barndom - eller jeg velger å kalle det en god barndom..ingen er lykkelige hele tiden. Barna er forskjellige, og går igjennom ulike faser. Kanskje passer en form noen år, og så må man ordne litt på det.

 

Det viktigste er at alle foreldre ser det beste for barnet, og ikke det beste for seg.

Her i huset synes vi det er viktig at barna får være mer her, fordi et av barna er overvektig, og moren gjør ingenting med det. Vi følger alt legene sier, og vi trimmer og spiser sunt. De får nok søvn og vi får barn som er glade og fornøyde når de har vært her noen dager. Det er en av grunnene til at vi vil ha mer samvær.

Det jeg prøver å illustrere med dette er at det er så mange grunner til at man ønsker en spesiell ordning, og man vil det beste for barnet.

 

Ok - det ble veldig subjektivt dette. Jeg skjønner hva du sier, Maud.

 

Mitt høyeste ønske er at vi skal få til å samarbeide med med moren. Foreldre skulle hatt plikt til det.

 

Dette ble en generell subjektiv betraktning. Og jeg kan konstatere en ting - det er ikke enkelt å skulle bestemme barns skjebne.

 

 

 

[Maud]

Jeg er veldig enig i at barna ikke skal bestemme. Jeg er skeptisk til at barn ned i 12-års alder skal få medbestemmelse (det er ofte sånn regelen om at de skal bli hørt blir forstått) og er selvfølgelig enda mer skeptisk til det nye forslaget i barneloven om at 7-åringer skal bli hørt. Hvis de tror de skal bestemme tar de altfor mye hensyn til foreldrene og de kan ikke en gang klage når de er misfornøyde - de har jo bestemt selv...

[Gjest]

Nemlig.. helt sant. Og unger vil ikke velge det som nødvendigvis er best for seg. De vil ofte velge det som er minste motstands vei. Det vet jeg eldste vil gjøre her.

 

Hos moren stilles det ingen krav til verken 11 åring eller 5 åring. Hos oss stilles det krav. Dere som har fulgt med vet jo at vi har et syn på barneoppdragelse hvor det stilles krav til ungene. De får selvsagt være unger, men man må si takk for maten, man får ikke se på tv i timesvis, man får ikke spille tv-spill i det uendelige, man må gjøre leksene sine.. vanlige ting.

Dette handler om verdier også. Vi vil at ungene skal få våre verdier også. De skal ikke bli tatt fra moren, men de skal også få lære andre verdier.

 

Min bedagelige stesønn vil velge minste motstands vei. Han forstår ikke at godteri hver dag, nugatti på skiva, brus og potetgull vil gjøre at han vil få et alvorlig problem med tid og stunder. Moren vil ikke nekte ham noe, og dermed har vi det gående. Da må far ta grep og gjøre noe.

 

Jeg sitter her med ett øye (øyekatarr) og feber, så dette blir urklønete skrevet, men dere forstår hvor jeg vil hen antar jeg.

 

Altså Maud, vi er enige.. :-)

[Anonym bruker]

Svaret er JA:

 

Den ideelle samværsformen, det beste for barenet etc..

 

er at barnet er hos far så mye som mor vil, enten det er én helg i måneden, annenhver helg plus en kveld i uka, eller 5 dager sammenhengende hver 14.dag. Det er nemlig barnets beste å ha i hvert fall én forelder som er fornøyd!

 

I tillegg bør mor kunne ringe og si til far at han er så heldig å få litt ekstra når mor skal noe, heller enn at hun skaffer en barnevakt. Og mor bør kunne bestemme at barnet IKKE skal til far om det er noe annet som er bedre for barnet å gjøre en helg eller barnet er sykt etc.

 

Fritidsaktiviteter bør gå sin vante gang der barnet bor, også i fars helger. Far bør altså kjøre barnet på skøytetrening, korsang, fotball... i mors/barnets nærmiljø når det er barnets helg med ham.

[ana baroma]

Tja;)

Om man forutsetter at man ikke kan velge å ha både mor og far under samme tak, så finnes det nok samværsformer som er tilnærmet perfekt. Men det perfekte ligger ikke nødvnedigvis i hvor mange timer barnet har sammen med far eller mor, men hvordan barnet har det med samvær.

 

Jeg har sett unger som gruer seg til å dra til far, fordi de er så knyttet til mor. Uvisst hvem sin skyld det evt er. Jeg har også sett unger som synes 50/50 er det beste for dem. Og som trives utmerket med den løsningen. For atter andre er det kanskje bare ferier de ser den ene av foreldrene. En venninne av meg valgte å si at far var den beste omsorgspersonen for deres datter. Og dte stemte nok dengang:) Det førte til at samværet ble sporadisk på grunn av lang avstand. Men nærheten og kjærligheten er like stor som den alltid har vært når de treffes.

 

Hos oss fungerer "vanlig samvær" utmerket. Mor ønsker at sønnen skal ha samvær med far - og synes det er godt å ikke ha ansvaret alene absolutt hele tiden.

 

Så det perfekte for Per er ikke nødvendigvis det perfekte for Pål.

 

Jeg mener også at foreldrene skal bestemme hva samværet skal være inntil ungene er ganske store. Da blir det færrest problemer i forhold til samvittighet osv. Så selv m man skal la barn høres, så må det være de voksne som tar beslutningen til slutt:)

[Anonym bruker]

Så mye som MOR vil????

 

Hva med far da? Er det ikke hans barn da? Er han bare en som må være takknemlig for at han iheletatt får ha barnet sitt?

 

Barnet er ikke mors eiendel. Det er et levende vesen som har 2 foreldre og dermed 2 som bestemmer over barnet.

 

Hva om far hadde fått hatt barnet så mye som han vil? Da hadde jo barnet også hatt en forelder som er fornøyd. Hvorfor må det absolut være mor som skal bestemme.

 

Det siste er jeg enig i. Far bør stille opp i sine helger. Og det er jo naturligvis i mors nærmiljø (iallefall om det ikke er snakk om 50-50 deling)

 

Du høres ut som moren til stebarnet mitt. Og hun er ikke helt god i hodet!!!!!!!

[Kreoline]

Anonym over deg, mente nok å være ironisk i en livssituasjon, der far har samvær med barna etter mors godtbefinnende.

[Anonym bruker]

hehe, ja jeg håper virkelig det var ironisk ment!!!!

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg vet ikke jeg... Det er vel en stor fare for at barnet føler at det ikke hører hjemme noen av plassene, at det ikke finner seg til rette. Dersom barnet bor sammen med den ene, så er i allefall sjangsen større for at det føler seg hjemme der. Men da vil det kanskje få tilpasningsproblemer hos den det har samvær med. Særlig dersom samværet er feks bare en gang per mnd. Når det kommer så oppdager det at det har skjedd ting mens det var borte, familien har gjort spennende ting uten at barnet fikk delta osv...

Ved 50/50 så må barnet reise mye og "bo i en bag" store deler av tiden. Å reise så mye kan være slitsomt for barnet. Det får dessuten ikke være sammen med sine venner hos mor når det ønsker fordi det skal til far osv.

En 50/50 ordning hvor barnet bor 2 uker hos mor og 2 uker hos far kan kanskje være en bedre løsning??? Da blir situasjonen i allefall mer stabil for barnet. Det rekker å finne sin plass og får delta på familieaktiviteter med hver av familien. Det får også tid til venner på hver av plassene...

Men hva som er best for barnet er selvsagt avhengig av barnet, alder osv...

 

Bare noen tanker på morrakvisten, he he

[phantomet]

Jeg har erfart at dersom mor og far har klart å bevare dialogen og fokuset på barna, og lagt egne følelser litt til side, så har barna trivdes svært godt i 50/50 deling.

Her praktiseres det med hell. Ungene er sterkt knyttet til begge foreldrene og til de nye partnerne som foreldrene har fått. De bor en uke hos hver, men bor innenfor samme skolekrets og har de samme vennen begge steder.

Det eneste av "ting" som barna tar med seg frem og tilbake er tøyet de har på seg, treningsbagen/ski/sykler (etter sesong) ellers så har de komplette rom med det de trenger av tøy, leker og annet. Dersom det er spesielle ting de ønsker å ha med seg til den andre foreldren, så har det vært uproblematisk. Foreldrene er på giversiden når det gjelder å levere og hente, og de viser tydelig at de har respekt for barnas ønsker og for den andre forelderen.

Det har vært en prossess å komme frem til det som fungerer best for barna, og særlig siden det er 3 års forskjell på dem, der behovene naturligvis er forskjellige. Men begge barna utrykker at de er fornøyde med ordningen slik den er per idag, og at de ønsker at den skal opprettholdes.

Vi voksne møtes ved jevne mellomrom i skolesammenheng etc, foreldrene har kvartalsvise møter der de diskutere ting som dukker opp. De går sammen til foreldremøter osv. Og det prates på telefon og sendes beskjeder på sms.

Vi har t.o.m. invitert mor med ny partner til middager, der samværet har vart i flere timer, uten at det har føltes spesielt rart for noen av partene. Ungene henvender seg like gjerne til foreldrene som til nye partnere om det er noe.

[Anonym bruker]

50/50 fungerer best når far er fornøyd med å være med på å bestemme kun det foreldrene uansett er enige om.

 

Ved uenighet bør far være klar over at mor kan overta hovedomsorgen med begrunnelse "dårlig samarbeid". Det bør få far til å akseptere prinsippet om mors dobbelt-stemme ved uenighet, også om barna bor 50/50. Samarbeidet går så mye lettere når far kjenner sin plass.

[yo mother-til 4]

...det siste innlegget hørtes ut som kom fra en bitter far.

 

Hos oss er det akkurat som hos Phantomet. Perfekt er det nok ikke, men så perfekt som man kan forvente utifra de gitte forutsetningene.

 

Så til hovedinnlegger: nja:-)