Spmål til andregangs/flergangsfødende... førstegangs: ikke se hit!!!

[selfangerkjerringa]

Lurer bare på en liten ting... ser mange - dvs de aller aller fleste her - skriver at alle smertene og alt det tunge med fødselen forsvant da dere fikk barnet på magen.... for meg så skjedde ikke dette. For det første var det mye smerte som gjensto etter ungen var født, for det andre var jeg så utslitt etter den harde fødselen at det tok meg ukevis å komme meg igjen....

 

lurer bare på om det er fler som hadde det som meg, eller om SAMDLIGE her har vært så heldige å få selektiv hukommelse umiddelbart etter å ha trykka ut ungen?

[mamman til nyttårsbarn]

jeg har det på samme måten som deg, har enda ikke glemt smertene jeg og nå er jenta 5 år! Det er en av grunnene til at vi ventet såpass lenge med å få nr. 2.

 

Jeg brukte ikke lang tid sånn fysisk på å komme meg, men smertene glemmer jeg aldri!!!

[Gjest]

HJELP! :-(

 

Nå fattet jeg hvorfor du skrev: Førstegangs- ikke se hit!!!

 

:-(

:-(

:-(

 

*hjelp hjelp hjelp*

 

 

[selfangerkjerringa]

var liksom litt av poenget det ja, lille venn

[SpongeBob]

Når ka-ping har talt, lytter jungelen.

[Gjest]

hehe...

eg klarte ikke å se at fødsels-smertan va no ille, eg klare ikke å huske at det var smerta med fødseln i det hele tatt, da den smerta inni meg var så mye verre, da babyen døde etter fødseln.

så derfor er eg super-spent på denne som kommer nå, å ser på meg selv som førstegangs nå, men er ikke nervøs eller redd, men gleder meg å se hvordan det hele vil ende..

så må nok ta det hele med en klype salt, å får (forhåpentligvis innen 17 dager) rapportere hvordan det hele var..

[___]

Jeg hadde det delevis som deg. Selve fødselssmertene forsvant med en gang, men de første dagene var etterriene vonde. Det var vondt å gå på do i en drøy uke, virkelig vondt,Brystspreng varte i noen uker. Det verste var bekkenet. Det ble værre etter fødselen. Tok over 6 mnd før jeg kunne løpe 100 m.

Heldig vis var jeg ikke så voldsomt sliten etter fødselen så selv om jeg ikke følte noe behov for å dra på byen den første uka ;-), så var det godt å komme hjem, få besøk og komme inn i rutiner.

Heldig vis har jeg ganske sellektiv hukommelse så jeg måtte tenke meg nøye om før jeg husket hva som var problemene etter fødselen. Selve fødselen husker jeg var vond, men jeg husker ikke hvordan vond. Det er like greit.

[Gjest]

For meg stemmer det faktisk at det meste var glemt etterpå. Gjorde unna hele åpningsfasen hjemme, så da jeg kom på sykehuset gjensto det "kun" å presse ungen ut. Ikke rakk jeg å få smertestillende, men husker at jeg var veldig sliten, hadde jo ikke sovet hele natta, så jeg husker at jeg var ufattelig trøtt! Han er født 07.00.

(Det er som de sier viktig å hvile og sove nok de siste ukene før termin!)

Ble klipt og sydd, 2 sting. Inn på rom og hvile, fikk frokost, og en time seinere var jeg på beina og dusja, alene.

Mørbanka ei stund i underlivet, og renselsen tok jo sin tid, men var i veldig fin form etter at vi kom hjem også.

Har ingen forventninger til hvordan det blir denne gangen, kanskje en gedigen nedtur med smerter av en annen verden, og en helt annen opplevelse, men gruer meg gjør jeg ikke;-)

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som "glemte" smertene relativt fort etter at ungen var ute. Trodde jeg....

 

Nå er jeg rett rundt termin og har mye smertefulle kynnere, noen jeg ikke hadde første gang. Da ble det først vondt når riene begynnte. Det jeg vil frem til er at nå når jeg har ordentlig vonde kynnere begynner hukommelsen å komme tilbake. Husker plutselig hvor ****vondt det var! Trodde ikke jeg skulle grue meg til denne fødselen, men vet at når tiden kommer vil jeg til å grue meg til smertene selv om jeg er er møkkalei av å være gravid.

 

Førstegang gruet jeg meg ikke for da hadde jeg jo ingen anelse om hvor vondt det ville gjøre. Det gjør jeg nå....

[Mille-k]

Jeg kan faktisk ikke helt huske hvor vondt det var. Fødte for 4 1/2 år siden. Jeg husker ikke smerten ved riene, bare at det var veldig intenst (alt skjedde på 3 1/2 time). Husker at jeg synest det var j... vondt da hodet var halvveis ute og jeg måtte vente på en ny ri...

Og så hadde jeg ikke tenkt på at morkaken skulle ut etterpå.. Det jeg husker best var at jeg ikke var sliten, pga at det gikk så fort.

[JGG&J]

Jepp, har det sånn jeg også!

Har "glemt" selve fødselssmertene, men husker godt riene (spesielt nå, etter flere døgn med maserier..)

Men det værste synes jeg var en hel mnd etter fødsel da jeg ikke klarte å sitte normalt eller gå lange avstander.

Under fødselen revna jeg fra A til Å, og fikk oppå det hele en kraftig infeksjon i sårene..

Men selv om smerten huskes, så er det så utrolig verdt det:)

MEN skulle ønske jeg var førstegangsfødende HVER gang:)))

[Anonym bruker]

Er til en viss grad enig der. Hadde en del plager i etterid. Fikk feks så såre brystvorter at jeg skrek av smerte når jeg ammet. Og slet i flere mnd med forstoppelse og hemmorider. I perioder kunne jeg glatt ha byttet ut et dobesøk mot en ny fødsel. Disse tingene gjør at jeg nesten gruer meg mer til ungen er ute, for da begynner smertene liksom.

[eva luna]

Jeg glemte definitivt ikke smertene med en gang, husker jeg tenkte at jeg aldri mer skulle føde. Og jeg synes det verste med fødselen var alt som skjedde etterpå. Småen ble tatt med tang uten bedøvelse, og etterpå ville ikke morkaken ut, så de boret albuene ned i magen min en haug med ganger... var ubeskrivelig vondt. i tillegg blødde jeg masse og det var mye styr for å få stoppet blødningen. Mistet godt over 1 liter blod. I tillegg satte de altfor lite bedøvelse da de skulle sy så måtte be om mer, synes syingen også var utrolig vondt. Ikke klarte jeg å stå på bena etterpå og ikke klarte jeg å tisse. Tok noen uker før jeg orket å gå tur med babyen.

Nei, alt som skjedde etter fødselen var mye vondere enn de 12 timene med rier som jeg hadde på sykehuset.

[Mrs.D.♂♂♀♂]

Jeg må si jeg har det litt som deg... Jeg husker GODT smertene jeg hadde under og etter fødsel. Det er vel mest fordi jeg vet hvordan menssmerter er også ganger man bare de med 100! Jeg klarte ikke å gå under riene eller bytte stilling, bare lå og vrei meg i smerte. Men den aller verste smerten er vel når halebeinet knekker sakte opp under pressriene. Og de smertene slet jeg med i 2 uker etter fødsel. Klarte ikke sitte, og jeg gjenopplevde fødselen hver gang jeg var på do og bæsjet. Så disse smertene glemmer jeg aldri!!! Men nå er 3. fødsel rett rundt hjørnet, og jeg gjør det heeelt frivillig. Jeg vet at det kommer ut noe som er 1000 ganger bedre enn de smertene til slutt. Men jeg skal/må ha epidural! Hadde ikke det den andre fødselen, fikk kun en sprøyte i låret....petidin??... Og det var heeelt jævlig! Men det er kun pga halebeinet... Sår og sting etter fødselen kjente jeg ikke noe til, enda jeg ble klippet og sydd igjen, fordi halebeinet var mye verre... Riene kommer jo i "epoker" med en bitteliten pause innimellom, og det overlever jeg, for jeg er vant til menssmerter som er dritvonde som gir meg både oppkast og feber...

 

Så alt i alt gleder jeg meg til fødsel, for jeg vet jo hva som kommer ut til slutt:-))

[rahi]

Var kjempesliten både før fødselen og etter. Synes det tok uker / måneder å komme seg. Og etter 1.5 år sov den vesle jenta for første gang en hel natt...

Klart det var kjekt også, men ikke bare kjekt.

[Anonym bruker]

Jeg ble satt igang første gangen, og hadde en helt jævlig fødsel (mildt sagt) Hadde jeg ikke vært imot abort, hadde jeg nok tatt en da jeg satt med positiv graviditetstest da gutten min var bare 10mnd gammel. Gråt mye gjennom svangerskapet, og gruet meg masse... Men alle beroliget meg med at en igangsatt fødsel er mye værre enn en som starter av seg selv...

Men det var det jaggu ikke for meg!!! Greit nok at den første fødselen dro ut i timer, men det gjorde det ikke nå.. Alt gikk så fort, fikk ikke annen smertestillende enn lystgass (funker ikke på meg) Dessuten stod tuppa feil i bekkenet, så istedet for å komme nedover i fødselskanalen, stanget hun hodet sitt i skambeinet mitt! Ikke mye digg når fødselen plutselig stoppet helt opp, gynekolog ble tilkalt, og han måtte inn å snu henne manuelt!!!!

Om vi noen gang skal ha et barn til, skal jeg ha papirer på at jeg får keisersnitt FØR jeg i det hele tatt prøver å bli gravid!

Gråter fremdeles hver gang jeg tenker på fødselen!

[Sunniva- og Majamamma]

Jeg glemmer ALDRI smertene, og blir fortsatt lei meg/griner hvis jeg snakker om fødselen min. Men er enig i at smertene (åpnings- og pressrier) forsvant umiddelbart da hun var ute, selv om jeg også brukte uker på å komme meg. Hadde vondt nedentil (tross kun 4 sting), etterrier og var innmari svimmel og slapp. Klarte ikke å lufte hunden min en liten tur engang, før etter et par uker. Husker tiden på barsel som "sykdom", altså at formen tilsa at jeg skulle ligge på et sykehus. Klarte mest bare ligge, og hadde elendig matlyst. Tenkte mye på det, at jeg var skuffet over at det ikke bare var tilbake til "normalen", liksom. Mens de andre på rommet mitt var oppe og tuslet rundt og ordnet selv, måtte jeg ha hjelp og støtte til det meste...Har fått forklart at formen min trolig skyldtes det at fødselen varte i flere døgn, at kroppen var totalt utslitt og trengte derfor lengre tid enn normalt på å komme seg...

 

Krysser fingre og tær for at det blir bedre denne gangen for alle oss!!!!

[Alvepike]

ha ha, du må ikke skrive " førstegangs ikke se hit ", da klarer vi jo ikke å la være

[lucky_mom]

Et par år etter min første fødsel seilte jeg i en liten seilbåt mellom to øyer i Karibien. Det var høy sjø og mye vind, vi hadde med oss to-åringen vår, og jeg var redd og sjøsyk hele veien. Ferden tok 29 timer. Etterpå sa jeg at den opplevelsen var verre enn å føde. Da jeg etter enda et par år skulle føde igjen, var jeg spent på om uttalelsen min holdt... Og det gjorde det! For meg var den seilturen faktisk en verre opplevelse enn fødselssmerter i 8-10 timer. Og for meg var fødselsmertene om ikke glemt så iallefall svært overkommelig da jeg fikk barna opp på magen. Nå venter jeg nr. 3, så jeg er vel ikke skremt nok enda ;-)

[Skilpadden]

Jeg husker at det var forferdelige smerter, og de ble fort glemt, men jeg klarer ikke glemme følelsen jeg hadde etter fødselen når de løp ut av rommet med datteren min i armene. Jeg fikk ikke se henne på 2 1/2 time, for de la henne i kuvøse, og jeg ble liggende med epidural + drypp, så kunne ikke flyttes på.

 

Jeg har aldri noen gang følt meg så tom. Ikke var jeg gravid, og ikke hadde jeg noen baby. Hadde bare hørt et lite pip i det de løp ut. Helt forferdelig. Håper virkelig det går bedre denne gangen.

 

Må si at jeg gruer meg veldig mye mer denne gangen.

[mensana]

Jeg blir fortsatt fysisk dårlig av å tenke på den første fødselen og på tiden etterpå..... Da jeg trodde det verste var over var ikke helvete engang begynt...

[Hemmeline]

Jeg er førstegangs og bare måtte LESE når det sto førstegangs Ikke se hit! Kunne ønske jeg ikke var så nygjerrig gitt:) uff gruer meg litt nå... men det er jo ingen vei tilbake nå så

[selfangerkjerringa]

var som sagt derfor jeg advarte - intensjonen med dette innlegget var overhodet ikke å skremme dere førstegangs! Det har bare vært litt slitsomt for meg å føle at jeg var den eneste som satt igjen med følelsen av at fødselen var et mareritt... når alle rundt meg plaprer ivei om at "åneeeida du glemmer det med en gang du får ungen på magen" og "bare synet av ungen gjør at smertene forsvinner og alt blir verdt det" så føler jeg at det er bare tull, og at jeg er verdens mest mislykka mor...

 

derfor ønsket jeg bare en liten bekreftelse på at jeg ikke var den eneste... felles trøst i felles skjebne, ikke sant

 

og til dere førstegangs som ikke greide la være å se inn: det ER tross alt hovedvekt av jenter som lever fint over både smerter og fødsel, som glemmer smertene og som gjerne tar både tre og fire fødlser til med glede!!!

[Gjest]

til ka-ping..

 

en fødsel er helt jævli forresten, å jeg tror ikke det blir no hurra med en gang ungen kommer ut.. det gjoør jo vondt når livmora går sammen å sånnt..

[Crazy mama]

Jeg vil bare skrive det motsatte som deg. Jeg følte at fødselen ikke var halvparten av det jeg forventet meg av smerter, men jeg hadde sinnsyk fødselsangst. Ja selvfølgelig, fødselen var forferdelig vond og slitsom, og det å presse babyen ut var en sviende og sprengende følelse. Likevel, det første jeg sa etter gledesutbruddet da jenta mi lå på brystet mitt, var at dette skal jeg jammen gjøre igjen. Men altså, dette handlet om forventninger for meg, jeg forventet nærmest å dø av smerter. Og når det da blir hakket bedre, ja da ble jeg svært så positivt overrasket. Nå skal jeg snart føde igjen, om tre uker har jeg termin. Selvfølgelig gruer jeg meg, jeg vet jo at det er vondt og slitsomt, men går det slik som sist gang, så lever jeg over!