Han sutrer sånn at jeg snart blir SPRØ!!!

[Mamsen til Pjokken]

Ok jeg trenger noen gode råd her før jeg går fra konseptene...

 

Jeg er hjemme (enn så lenge) med min gutt som snart er 14 mnd. Hvis han ikke får oppmerksomhet begynner han å sutre noe veldig, og siden han ikke klarer å gå selv enda vil han gå med en av oss hele tiden...Det orker vi jo såklart ikke hele dagen, så vi setter ham foran trillevogna istedet, men da blir han kjempelei seg.

Jeg syns gutten min gråter og sutrer så mye, jeg KAN jo ikke leke med ham hele dagen.. Så fort jeg tar ham på armen så er alt greit, så det er ikke det at han har vondt noe sted tror jeg..

 

De siste ukene har jeg konsekvent ikke løftet han opp når han står og drar i buksebenet mitt og gråter, og hvis han bare sutrer "uten grunn" har jeg lagt ham i sengen sin. Foreløpig ser jeg ingen framgang, han er fortsatt en sutre-Per... begynner å bli litt smågærn her, begynner nesten å angre på at vi ikke søkte barnehageplass tidligere...! Jeg ønsket å være hjemme med pjokken et halvår lengre enn permisjonen, men skal det være sånn dette halvåret tror jeg at jeg angrer..!

 

Jeg blir veldig takknemlig for å høre om deres erfaringer her...

 

Tusen takk

[Guttemamma x 3]

Her i huset var det også mye frustrasjon i perioden før an begynte å gå. Det bedret seg med en gang han begynte å gå selv.

 

Vi hadde også et halvt års permisjon uten lønn. Lillemann syntes det var kjedelig å være hjemme med bare en av oss, så vi gikk mye i åpen barnehag og på lekeplassen i parken. Det hjalp veldig. Da fikk han brukt opp litt energi.

[Aubergine]

Jeg opplever også at gutten min brygger på ganske mye frustrasjon og sinne, fordi han ikke klarer det han VIL. Han er sjelden sutrete, men jeg tror kanskje sutringa til gutten din bunner i den samme frustrasjonen. Jeg opplever at det hjelper veldig å gjøre noe han mestrer godt, og som gjør at han føler seg flink og fornøyd og har det gøy. Han er f.eks. veldig flink til å gå i litt kronglete terreng, Derfor er vi ute i skogen et par timer nesten hver dag, og da er det liksom lettere for oss begge å akseptere at alt ikke er kjempekult hele tida. Prøv å finne ut om det er et eller annet gutten din er spesielt flink til, og som gjør at han føler seg litt stolt og fornøyd og glemmer bort sutringa litt.

[Anonym bruker]

Jeg opplevde litt av det samme. Tror nok det er frustrasjon over å ikke få ting helt til, som det sies over her. Men det hjelper veldig å være ute med andre barn. Åpen barnehage for eksempel er genialt!

[Anonym bruker]

Hadde det likt med min sønn, som nå er snart 7 år gammel. Han gikk ikke før an var 19. mnd, krabbet ikke heller. Håpet den gangen at det skulle bli bedre når han kunne gå, men sånn ble det ikke. Jeg var hjemme med ham å besøkte åpen barnehage med ham, fra toårsalderen gikk han i park. Og han var sutrete hele tiden, ikke so mye i selskap med andre, men likevel. Håpet da at bhg. skulle gi bedring, men ei, ikke det heller. han går nå i andre klasse å til i dag vil han ikke være alene, leke alene eller finne på noe alene. Det er sånn han bare er. Vi har i løpet av alle årene ordnet med avtaler, det fungerer greit , men jeg irriterer meg veldig over at et barn kan kjede seg so veldig som han gjør. Men det er hans valg...

 

Forsøk og være sammen med andre så ofte som mulig, så ungår du å gå amokk!! jeg hadde den tiden ingen god nettverk her i Norge og det var helt pyton. Lillesøsteren på 19 mnd. er heldigvis helt motsatt.