Du som sa at mannen din nesten brydde seg om jenta deres,

[Anonym bruker]

og som kunne gå i flere dager uten å ta i den nye babyen. Jeg har tenkt på dere, han må ha store psykiske problemer, har dere fått noe hjelp for dette? Begynner ting å løsne?

Ønsker deg alt godt, blir tungt å få sitt første barn under slike omstendigheter. Lykke til!

[Anonym bruker]

Ting har blitt litt bedre, men det er vel fordi jeg har sagt at jeg synes at han kan bry seg mer om henne.. Det er veldig sårende.. Jeg gledet meg masse til hun lille skulle komme, mens han har vært veldig reservert. Han sier at sånn er det når nr 2 kommer, men alikevel da.. Noen ganger så føler jeg meg som alenemamma for henne, for jeg gjør jo så å si ALT. Han blir så sur om jeg ber om et eller annet.. han sier alltid snart.. Bare det om han kan tappe i vann i balja når jeg skal bade henne.. Så ting går fortere ..

 

Jeg er litt redd for at forholdet vårt ikke kommer til å fungere i lenden, men sånn som det er nå er slitsomt..

[Anonym bruker]

Hva tror du om at han ikke greier binde seg til henne av ulike årsaker, om det er av skyldfølelse ovenfor førstefødte ( noe som visstnok er et fenomen som forekommer ) eller fordi han kan være redd for at du skal flytte avsted med henne, og da blir det verre om han har knyttet seg for mye til henne, ( det forekommer det også sies det )

Eller det kan være noe helt annet som plager han, jeg er ikke ekspert på slike ting, bare hengte meg sånn oppi det hele fordi det virker så trist, og det er over hode ikke normalt, fordi om det er andremann. At det blir litt på en annen måte er greit nok, men nummer to trenger jo også mat,bleie, bading, kontakt omsorg og stimuli.

Tror du det kan være noe i dette, at du må få han til å søke hjelp utenfra, at du må være den sterke her akkurat nå, fordi om du og jenta lider under den forferdelige oppførselen hans, så lider han under noe som er enda verre, men noe som er skjult?

Jeg forstår veldig godt at det e slitsomt for deg. Selv hadde jeg vært helt knust, men en har nå liksom valgt for livet, og tykt og tynt, så da får en holde ut om de har noe psykins de ikke greier å håndtere, noe annet er deet om det er ren ond vilje, da er det jo bare å pakke å dra.

Jeg sliter med denne balansegangen i vårt forhold, men det ernår det gjelder hans følelser for meg, kan bare tenke meg det er mye verre om en skal gå den balansegangen når det gjelder ens barn.