Barn og samlivsbrudd

[Anonym bruker]

Jeg og min eks flyttet fra hverandre for 5 år siden. Har to barn sammen. De tok det veldig greit. Så flyttet faren, og eldstemann tok dette hardt. Har hele tiden tenkt at dette "går seg til". Men det gjør det absolutt ikke!

Har prøvd å snakke mye om det, men han savner faren forferdelig. Hele personligheten han er forandret. Faren har han en langhelg i mnd. og pga avstan er det vanskelig å få til oftere.

Er det noen plass vi kan henvende oss, og som kan hjelpe oss? Han er nå blitt 9 år. Tør ikke tenke på hvordan han kan bli når han blir tennåring... Noen gode råd????

[Anonym bruker]

har dere vurdert om gutten vil få det bedre med å bo hos far en periode? Synd å splitte søsken, men et halvår sammen med far kan kanskje hjelpe?

 

Ville snakket med far, helsesøster eller andre som kan gi kloke innspill på dette. For dersom han sliter så mye som han sier, så er det jo et problem som må løses:)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Han vil ikke bo hos faren, for han liker ikke den nye konen hans. Hun har aldri villet innvolvere seg med han, og det synest jeg er forferdelig synd...

[Maud]

Det høres ut som om dere har "låst dere fast" i et spor der han savner og er lei seg (sint?) og ingen løsninger finnes. Jeg synes dere skal ta kontakt med PP-tjenesten i kommunen eller helsesøster på skolen. du kan selv ta kontakt med PPT, der finnes det kanskje en psykolog som kan snakke med gutten og sannsynligvis er ikke ventetiden så lang.

 

Tror du det er noe annet som plager ham og så bruker han fraværet av faren som grunn? Har vært borte i flere barn som snakker om oldemor som er død hver gang de gråter og ikke vet hvorfor...

 

Hvis det er farens fravær som er det vesentlige, må dere gjøre noe aktivt med relasjonen til far. Du kan kreve av far at han prioriterer sønnen en stund for å se om det endrer noe. Hva med å satse på mer samvær og kontakt i de neste 4-5 månedene? Faren kan komme på besøk til sønnen, sønnen kan komme dit litt oftere, den nye dama trenger ikke alltid være der osv. Det kan høres ut som om sønnen din tviler på at han betyr noe for faren og at han trenger tydelige bevis på det. Når den nye kjæresten blir mislikt er det gjerne fordi han/hun oppfattes som en konkurrent og at mamma/pappa ikke lenger er like glad i meg.

[Anonym bruker]

Veldig synd for både foreldre og barn. Men hva kan en gjøre, har en bestemt seg for ikke å leve sammen så lider ofte barna, noen mer enn andre selvsagt.

Forsikre barna om at de erelsket av sine foreldre, og fortsette livet etter de premisser foreldrene harblitt enig om i samværsavtalen.

At barnet ikke liker sin stemor bør ikke være relevant, han virker jo helt utsultet på pappa kontakt, så selfølgelig ser han på stemor som en uønsket kile. Ofte befinner stemor seg i en tap-tap situasjon, involverer seg enten for lite eller for mye.

Slik blir det gjerne når en er så uønsket, at en irriterer barna bare med å være. Samme hva en gjør blir det feil, fordi andre er så irriterte på at en er blitt med i familien.

Telefonkontakt mellom barn og far kan jo også hjelpe på. Snakker en sammen hver dag er jo det bedre enn ikke å ha kontakt.

[høne- mor]

Enig med et par av de over her: Veldig viktig å hjelpe barna ut av et mønster der alt som er galt (dårlig humør) kan "henges" på det at foreldrene er skilt (da mister man jo all mulighet til å identifisere og rydde opp i problemer som har med andre ting å gjøre). En sånn "jeg er ikke min skyld, alt er skilsmissens skyld"-holdning blir bare mer og mer pyton når barna blir større (tenåringer og pubertet).

 

Her hos oss har vi hatt en viss suksess med å prøve å skille mellom ting som vi ikke kan gjøre noe med ("sånn-er-det-bare-med-den-saken-ting": som at foreldrene ikke bor sammen lenger) og ting vi kan gjøre noe med (som det i deres tilfelle: at gutten savner pappaen sin så veldig).

 

Snakk med faren hans om hvor langt han er villig til å strekke seg for å prøve å hjelpe sønnen sin over det at han flyttet og prøv å komme fram til noen tiltak i fellesskap: Kanskje det hjelper med noen dager/en ukes far-og-sønn-guttetur i blant (en helg i ny og ne, en uke i sommerferien?) uten søster og stemor og denslags. (Ikke fordi de ikke skal være der, men for å kompensere litt for all hverdagstiden de ikke får sammen, og bli litt bedre kjent med hverandre igjen). Evt. om det kunne vært aktuelt at han bodde hos faren sin et semester/skoleår og gikk på skole der (det krever imidlertid mye mer omstilling for alle, så det kan hende at både far og sønn får vel så mye ut av noen faste avtaler om jevnlige gutteturer). Dette med gutteturer kan også (overfor sønnen) presenteres som en ekstrating dere foreldre har funnet ut at dere skal få til nettopp fordi far bor så langt borte (sånn at det blir en slags kompensasjon og bonusting han får nå og ikke noe han tror han ville fått hele tiden om faren bodde i nabolaget).

 

Etter at min eks flyttet (til utlandet for å jobbe) har vi forresten hatt stor glede av MSM: barna chatter med ham når de kommer hjem fra skolen før jeg kommer fra jobb, og har på den måten en slags daglig kontakt med ham på et tidspunkt der de ellers ville vært alene hjemme.

 

Det at han bor i utlandet er jo et tap i hverdagen, men før hadde de ikke tilgang på ham på hverdagsettermiddager når de var hos meg (det har de nå, takket være MSM). Dessuten får de reise på ferie til utlandet og besøke ham i høst- og vinterferier, det gjorde de ikke før. Viktig å finne fram til og fokusere på det som blir positiv bonus ved den nye situasjonen også (selv om det kan føles som å plukke frem smuler og forgylle dem).

[Anonym bruker]

Takk for svar! Usikker på hva som skjer fremover nå. Han savner som sagt faren mye! Jeg har dessuten fått et nytt barn med samboeren min, og deter nok litt sjalusi med i bilde. Selv om jeg prøver å gjøre "aleneting" men sønnen min.

Faren venter også barn med sin nye kone, så jeg er ganske spent på hvordan det blir fremover.

Tror han føler seg litt sviktet av faren, siden han ser han kun 1 gang i mnd. Faren er heller ikke innteressert i mer samvær. Han har sagt rett ut til meg at han helst ikke vil ha barna i feriene. (vil nemllig bruke feriedagene sammen med kona....alene)

Er så lei av å gå og ergre meg over min eks. Helt forferdelig å se hvordan sønnen min sliter.

[Anonym bruker]

Vi ble resentert med litt samme løsninger som dette da min stesønn savner faren sin svært mye. Det kan kanskje funke om far bare har et barn, men han kan da ikke reise på guttetur med sin ene sønn, og ikke ta med datteren fordi a) hun ikke er gutt eller hun er mer veltilpasset i hverdagen. hva så med fellesbarn skal de ikke få være med på disse turene.

Vi forsøkte med at stesønn fikk litt ekstra tid sammen med sin far, bare de to helt alene. En formiddag eller en ettermiddag. Det fungerte svært dårlig. Han savnet ikke faren mindre, og så gikk han å skrøyt av alt hva han og pappa hadde gjort til de andre barna, som sto på side linjen. Det ble litt sånn, jeg takler ikke hverdagen, jeg er sur og sint, så jeg får dra på fisketur. Og jeg er snill og grei og oppfører meg, og jeg får alt det vanlige.

Si en mann som har flere barn og skal drive på slik i samværshelgene, det blir jo veldig oppstykket og kunstig. Hva om min mann skulle være lørdagsmorgen med barn nr1, lørdags ettermiddag med barn nr2, søndags formiddag med barn nummer 3, og søndags kveld med barn nummer 4.

Er det ikke bedre at en da lever sammen som en familie? Og at alle som skal være med lem av den familien lærer seg det.

Må legge til at jeg ikke er i mot alene tid, men det må det nå gå an å få til på normal måte, uten at en skal si at du fortjener noe ekstra, fordi det er synd på deg?

[Anonym bruker]

Enig med deg over:)

Med 4 barn og to fulle jobber, er det egentlig ikke rom for særlig alene-tid mellom far og et av barna, det måtte evt bli i helgene, men helgene er jo den tida hvor vi som familie kan være sammen alle sammen, hadde vært underlig om far skulle gjort noe kult med et av barna, så skulle jeg vært sammen med de 3 andre på annet hold..

[Anonym bruker]

men her var det snakk at et av barna hadde det spesielt vanskelig akkurat nå i forbindelse med at faren hadde flyttet til en annen kant av landet - og diskusjonen gikk på hva foreldrene kunne gjøre for å hjelpe sønnen sin ut av et fastlåst spor/få ham på andre tanker.

 

Har man barn så har man barn og er et av dem i krise, så kan man ikke skylde på hvor mange andre barn man har og at man har full jobb (for det har vi jo alle). Det er jo det samme som å innrømme at man har fått flere barn enn man har kapasitet til å ta seg skikkelig av.

 

Jeg synes også at det blir ganske stivt å skulle operere med millimeter-rettferdighet av typen "ettersom ikke alle barna kan få alenevoksentid hver helg, så skal ingen få det". Her i huset prøver vi å lære barna at det på sikt blir rettferdig, og mer på alle om man øver seg på å unne hverandre alene-luksus hver sin gang. Alle barn trenger jo litt alenetid hver dag (å bli sett og møtt skikkelig minst en gang hver dag) og det rekker man fint om man ser litt mindre på TV om kvelden før de skal legge seg. Det at noen får være med på alenetur noen ganger, innebærer at det er noen andres tur en annen gang. Et annet år.

 

Og jeg skjønner virkelig ikke hva som var så rart med at den ene foreldren gjør noe med tre av barna, mens den andre foreldren gjør noe med et av barna om det trengs. Særlig ikke hvis det er et barn som ikke har gleden av tilgang til pappaen til hverdags. Ikke hver eneste gang det er samvær, selvfølgelig, men en gang i blant når alle foreldrene har funnet ut at her trengs det et eller annet sånt.