fortvilet og trist

[Anonym bruker]

ja nå sitter jeg her i lykkelige omstendigheter og har knapt en uke igjen til fødsel..hvor gikk det galt? barnefaren og jeg hadde det bra sammen, vi har faktisk kjøpt oss gård nå i september. men som mange andre hus trengte kjøkken og bad totalrenovering. barnefaren var veldig positiv og sa han skulle få det ferdig, med hjelp fra sine venner og brødre, til barnet skulle komme..men slik har det altså ikke blitt. denne helga her var absolutt siste frist til å få ting ferdig der borte slik at jeg skulle ha en uke ihvertfall til å få roet meg ned før keisersnitt. men istedet for å gjøre seg ferdig med huset festet barnefaren og hele vennegjengen hans i huset mens jeg satt her hos foreldrene mine og ventet på at ting skulle bli ferdig. jeg kom dit igår kveld og det eneste som var gjort var at de hadde trekt en ledning på kjøkkenet og montert vifta. fortsatt er det ikke lys på kjøkkenet eller dusj på badet eller blandebatteri på vasken.

 

er det bare meg eller er det en tanke egoistisk , uansvarlig og barnslig å feste knapt en uke før fødsel??

nå idag sitter jeg her i full fortvilelse over et forhold som plutselig ikke er lenger fordi barnefaren ikke tålte tilsnakk ang. festen. både jeg og mine foreldre satte ned foten ang. dette. og nå hater han hele familien min og meg. det må jo være lov å ytre meningene sine uten at det skulle være en unnskyldning for å gjøre slutt på hele forholdet.

 

nå skal jeg brått bli alenemamma og syns ikke stort om det. har faktisk prøvd å få barnefaren til å forstå at han faktisk skal bli far men han tar det ikke til seg. sier han er drittlei familien min og meg. jeg vil jo at det skal fungere mellom meg og barnefaren, men nå ender huskjøp i salg og forholdet vårt er det ikke stort igjen av. er det bare meg eller er barnefaren barnslig og bortkjemt?? han er vant til å få viljen sin ifra sin side av familen. hva er det jeg har rotet meg opp i?? hvordan skal jeg klare meg nå? ungen blir jo uten pappa, og det er jo ikke morro eller bra for den saks skyld. han er ikke interessert i ordne opp heller. når jeg prøver er det som å snakke til en vegg. føler jeg stanger uansett hva jeg gjør eller sier.

 

livet er ikke bra eller lett..

[Anonym bruker]

huff jeg føler virkelig med deg!! Jeg er gift med en mann som er svært hissig, og har det ikke greit jeg heller, men det var virkelig ikke koselig å lese innlegget ditt! Det er helt sikkert ingen trøst, men da er du jo kvitt han, hvis han er så barnslig! Jeg blir ikke kvitt min mann, for han er innstilt på rettsak ang. barnet vårt, og for meg er det ikke aktuelt å ikke være hovedforsørger for vårt barn (jeg skrev innlegget fastlåst). Livet er fryktelig urettferdig mange ganger, og sånne ting kunne man jo ikke vite på forhånd!! Be strong, ønsker deg alt godt, det fortjener du!!

[Anonym bruker]

det vil ikke komme noe godt ut av at du lar han ture frem som han vil. Kanskje kommer han krypende tilbake, om ikke er det like greit å bli kvitt han. I et forhold må man gi og ta, det hjelper lite om bare en er villig til å strekke seg.

 

Og hvem drikker en uke før termin? Da kan det jo hende når tid som helst. Er han veldig ung? Jeg hadde med en bakfull mann på fødestuen med nummer en, og har også svelgt en del kameler i ettertid. Håper du har litt mer bein i nesa enn jeg hadde, for selv om jeg var helt klar på at jeg ikke ville ha det sånn klarte jeg aldri å få inn noen tyngde bak "truslene mine". Du er en tøff jente, og kommer til å klare deg bra. Uansett om denne snørrvalpen bestemmer seg for å manne seg opp eller ei.

[Anonym bruker]

Høres vel dumt ut, men; Jeg misunner deg. At du finner det ut så tidlig.

Jeg må nok bo med barnefaren en stund til, han er av en sånn støpning at jeg er redd han kommer til å lage bråk dersom jeg går fra han.

Menn er ganske dumme skapninger, for å være helt ærlig..

Aller helst ønsker jeg selv å bli alenemor..

 

Men lykke til iallefall, husk at selv om livet ikke er så bra nå, vil det 'gå seg til' med tiden...

Selv om han er kald og fjern nå, kommer han nok til å bli glad i barnet sitt!

 

Hvis ikke, er han ikke noe menneske...

 

 

 

[liliana]

Jeg skjønner at du er fortvilet. Det er ikke lett å sitte der helt alene rett før fødsel, og brått å innse at du skal løse dette alene.

 

Heldigvis har du en familie som stiller opp for deg. For å være helt ærlig. Det er mye bedre å få ro rundt deg. Tenk om han holder samme festopplegget etter at dere får barn, og ender opp med å være utro mot deg. Da er det mye bedre at du skaper et liv for deg og den lille. Et godt liv, med faste rammer.

 

Jeg tror mange menn sliter med følelser de ikke klarer å uttrykke. For eksempel at de kjenner seg tilsidesatt eller umyndiggjort. Jeg er sjøl 6 uker på vei, og vi har snakket om han og hans rolle som far fremover. Hvis han har vært uvillig til å snakke om dette, så førte dette veldig galt av sted.

 

Personlig tror jeg festingen hans og sinnet hans har med følelser som har ligget der en stund. Kan hende han føler seg maktesløs. Derfor er det temmelig barnslig og ufølsomt av ham å ikke ta opp det her med deg før dette skjedde.

 

Kan du ikke be om en forklaring, og at han er ærlig mot deg fremover. Sinne er ofte et uttrykk for at han sliter med følelser han ikke klarer å uttrykke. Håper du klarer å få hull på byllen.

[blomstrende =o)]

takk for alle svar. lillegullet kom til verden 31.10.06 og barnefaren er fortsatt vrang. han har slengt dritt om meg til venner og familie på sin side og gjort det helt klart at han ikke elsker meg og ikke har gjort det på en stund. og jeg var selfølgelig den siste som fikk vite detta. han hadde visst detta i ca. 6 måneder fikk jeg vite av broren hans. hva med å si ifra litt i forkant og ikke rett før en fødsel?? herregud at det går an å være så rasshøl!!

 

skjønner ikke hvorfor han kjøpte hus/gård med meg. føler meg ordenlig rundlurt!!! sitter her med en sånn synkende tung følelse av å bli etterlatt og sviktet på det groveste. det blir leilighet på meg nå og ikke noe kontakt med barnefaren i første omgang ihvertfall. jeg må våkne fra dvalen og gjøre det jeg kan for at den lille skal ha det bra-uansett hvor vanskelig det blir. jeg blir kvalm av hele barnefaren. han har rett og slett løyet om alt, at han ville ha unge med meg, at forholdet kom til å fungere, dette skulle vi klare og at han elsket meg og ikke ville miste meg- PISSPREIK!! alt dette sa han dagen før den helga med festing. og jeg var blåøyd nok til å tro på ham. man tror man kjenner et menneske men neida. han snudde jo totalt om.

 

jeg kommer til å ha problemer med å knytte meg til nye mennesker og karer ikke minst. kommer alltid til å ha denne erfaringen klistra fast i bakhodet mitt. jeg er ensom og må bare deale med det i en lang periode framover nå. det var ikke slik jeg ønsket det for oss tre(barnefaren,barnet og meg). jeg er redd for tilværelsen som alenemamma. det er veldig ensomt. hadde vært kjekt å ha noen der, nå som jeg trenger det som mest..barnefaren er en svikare!!! pokker ta det mannfolket!!!!!! han har ødelagt alt for seg selv nå og ikke minst for oss. jeg må ærlig innrømme at jeg er bitter nå og utrolig sår. kjenner ikke igjen meg selv og blir skremt av at morfølelsene mine for barnet ikke er så sterke som de burde være grunnet situasjonen. håper det ikke er så mange der ute som opplever lignende (jeg føler med dere). det er en utrolig vond situasjon dette her - men alt som ikke dreper meg gjør meg vel sterkere....

[Snupidupi]

Huff det va trist å hør... men vesst han e så uansvarli og barnsli så klar nok du og ongen dåkker bedre utn han... Kor det skal bli om han bærre stekk når han får en konflit med ongen dåkkers...

 

Håpa alt ordna sæ førr dæ...

 

Klem og lykke tel!!