De fleste menn ER utro. Min også.

[Anonym bruker]

Sjalusi er en uting, men noen ganger har man faktisk grunn til å være det. Aner man ugler i mosen, ER det som regel ugler i mosen.

 

Jeg kjenner mange som er eller har vært utro, både mot sine gravide koner og mødre til sine barn. Forskjellige typer utroskap, noen flørter og kliner på byen, noen har one-night stands, andre lange forhold på si. Selv om jeg er i den posisjon at jeg både ser mye utroskap gjennom jobben min og kjenner mange som har vært utro, trodde jeg at jeg hadde funnet en mann som ikke kom til å være det. (Det tror jo de fleste) Han har beinharde prinsipper og er en mann som står for det han gjør. Men merkelig nok- han gikk i den samme fella som så mange andre- dro hjem til en dame og gjorde unevnelige ting.

 

Som regel har mennene vett til å gjøre det når dama er bortreist eller han er bortreist selv, slik at det ikke kommer fram for en dag. Men min kjære, han valgte å gjøre det mens jeg var hjemme og ventet på han.

 

Hvilken unnskyldning kommer som regel når mannen den ene gangen kommer dinglende hjem på morgenkvisten? Jo: "Sovna på soffan på nachspiel eller hos en kompis". De jentene som godtar den sparer seg selv for masse vondt. Uansett hvor feil det er, så har man det bedre hvis man ikke vet noe... Men den soffan er nok mer levende enn som så.

 

Jeg merket at noe ikke stemte, og gravde i materien. Fant ut at mannen min både løy (han sa han hadde vært med kompiser) og var utro. Og nå sitter jeg her, mange måneder etter og har fortsatt stygge bilder i hodet. Tilliten er forsvunnet og mannen min blir aldri den han engang var for meg.

 

Hadde han bare hatt respekt nok til å gjort det uten at jeg fikk vite det, så hadde jeg vært spart for mye smerte....men nå sitter vi faktisk med skjegget i postkassen begge to. Han mister meg pga egen dumhet og jeg mister mannen i mitt liv. Tenk så kjipt for han å vite at han har forspilt familien sin. For han angrer, det gjør han virkelig.

 

[SkRuLLa,Synnis&SpiRa]

huff så vondt!!! jeg føler med deg!

[Babs]

Så utrolig kjedelig! Utroskap er ett fryktelig spøkelse som har en tendens til å besøke der man aldri skulle tro at slike ting skulle skje...

 

Har ennå ikke truffet utroskaps-spøkelset selv, vet bare at jeg kommer til å reagere på en grusom måte.. Vil helst ikke finne ut av det...

 

Etter det du har vært igjennom, mener du faktisk at "det man ikke vet har man ikke vondt av"? Jeg tror nok jeg ville foretrukket å vite... Om forholdet skulle hatt en sjans til å overleve måtte jeg oppleve ærlighet tror jeg... Å oppdage senere at partneren har løyet over tid, må da være ganske ille...

 

Vil bare gi deg en stor klem jeg.. *klemme*

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar. Trodde kanskje innlegget kom til å skape en debatt om at det ikke er så ille som jeg fremstiller det, men er glad det ikke gjorde det. Prøver på sett og vis å lage litt galgenhumor ut av det..

 

Det er vanskelig å leve sammen etter at den ene parten har vært utro. Det er 7 måneder siden det skjedde, og jeg føler jeg har mer vondt enn noen gang. Sannheten kom frem litt etter litt, og det er bare en mnd siden jeg fikk vite hvem det faktisk var han hadde vært sammen med. Hadde jeg bare ikke stolt sånn på han i forkant, innbiller jeg meg at det ikke ville vært så vondt. Han er en veldig spesiell person, gjerne ikke helt drømmemannen på enkelte områder, men en av de "store" tingene som gjorde at jeg både falt for han og valgte å flytte sammen og få barn, var at han var så trygg. Trygghet er så utrolig viktig for meg. Så nå føles det som fundamentet vårt har raknet helt.

 

Jeg vil gå fra han, for jeg orker ikke å ha det så vondt lenger. Det å være utrygg, både på følelsene hans for meg (det må jo være noe galt siden han klarte å være med en annen?) og på om han faktisk er til å stole på gjør at familielivet generelt er blitt vanskelig. Han angrer og har vist med adferd at han har forandret seg, og han prioriterer familien mer enn noen gang. Men jeg sitter ofte og tenker at det må da være mindre vondt å være uten han enn å ha det slik jeg har det nå.

 

Jeg har alltid vært en flørtete person selv, så jeg vet at det går an å gjøre dumme ting som man angrer på. Jeg har også hatt den holdningen at en mann kan "drite seg ut" og få tilgivelse...jeg har alltid ment at det er verre med følelsesmessig utroskap enn fysisk. Men jeg ser jo at selv om mannen min bare gjorde en dum ting, berører det også følelser. Ihvertfall mine. Bare tanken på at han heller ville være med en annen hjem enn å komme hjem til meg og vår 14 dager gamle baby gjør VONDT!!

 

Hadde jeg ikke fått vite dette, ville ikke forholdet vårt blitt ødelagt. Jeg tror han hadde angret, mistet respekt for seg selv og aldri gjort det igjen. Og jeg ville levd lykkelig uvitende. Tror jeg...,

 

HI

[Anonym bruker]

Ikke gøy det der. Jeg vil anbefale deg/dere å gå i terapi uansett du velger å gjøre det slutt med han eller ikke. Dere har et barn sammen nå og dere må prate sammen for barnet deres sin skyld. Husk at det er DEG han har såret. Jeg skjønner det ikke er enkelt og jeg vet at du har utrolig mange tanker som dreier seg om alt fra hvor mye du hater han, hvor såret du er, hvor høyt du egentlig elsker han og ikke minst at du er et ufrivillig offer oppi alt dette virrvarret.

 

Har opplevd nesten det samme selv. Mannen min innledet et forhold til ei der han jobbet natt. Hun ringte og fortalte meg det på 2 års dagen til barnet vårt. Det er litt i underkant av 2 måneder siden. Kan love deg at bursdagene i årene framover ikke blir så veldig morsomme for min del. De hadde holdt på i over en måned. Jeg møtte henne samme dag, sammenlignet løgner og fikk lest noen av meldingene som han hadde skrevet til henne. Han skrev at han elsket henne. Hun fortalte meg mye som jeg senere har funnet ut har vært overdrevet tull. Men han har innrømmet forholdet og ba om en ny sjanse. Mens det sto på som værst fant jeg ut hvor mye jeg egentlig elsker han. Så det med at vi har barn sammen har gjordt at han fikk en ny sjanse. Et krav fra meg for at han skulle få en ny sjanse var at vi skulle gå i terapi.

 

Det finnes mange steder som kan hjelpe deg/dere, den lokale kirken, familievernkontoret. Men vi valgte Oslo Domkirke. Jeg ga han oppgaven om å få ordnet time så fort som mulig (jeg hadde ikke spist et fullt måltid på 10 dager (gikk ned 6kg)) og han måtte starte samtalen med å fortelle hva han hadde gjordt.

 

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Bare beklage at du har opplevd det du har gjort, men må bare få skyte inn at dere jenter er ikke noe bedre dere heller, alt for mange i dag synes det er spennende og "rote" litt på si...kjenner mange jenter som er i forhold som er akkurat som det du beskrev om at menn gjør...

Nei ALLE sammen, her må det skjærping til. Gresset er ikke grønnere på andre siden, og spesielt når det er barn innvolvert burde valget være enkelt, elsk den du har....

[liliana]

Noe av det jeg leser, og liker så godt, er ærligheten. Du har tydeligvis brukt god tid til å tenke gjennom det her. Familieterapi kan jeg si meg enig i, for å utvikle gode rutiner for samvær. Mange ganger kan en nøytral part være til god hjelp når slike vanskelige spørsmål må løses.

 

For å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke helt den utroskapsgreia. Hva er vitsen med å være i et forhold hvis du har deg med andre? Hvorfor ikke ende hele greia og gjøre det du har lyst til? Jeg kjenner (har datet + kompiser) flere menn som er ærlige og sier de ikke vil binde seg. Det er da vel mye bedre enn å ende opp med uønskede graviditeter og annen dritt.

 

Ei venninne av ei venninne smittet en gift mann med chlamydia. Han fikk et lite oppklaringsproblem der...

 

Når det gjelder kvinner og utroskap, så er jeg enig i at kvinner også må feie for sin egen dør. Men poenget i denne debatten, er at kvinnen som skrev om problemet sitt er kvinne. Derfor fikk debatten et lite sideblikk på mannen.

 

Hvorfor er det ingen menn som skriver om problemer med kvinnens utroskap? Hmmm.

 

Lykke til videre :-). Jeg er sikker på at du klarer deg bra fremover :-). Håper han ikke har klart å ødelegge tilliten din til andre i for lang tid fremover. Ikke alle er slik. Jeg kjenner to menn som ikke ville klart å leve med seg sjøl etter en one-night stand. Han ene er jeg forlovet med. ..

[2barns mor]

Ja, utroskap er en grusom ting. Nå har jeg ikke personlige erfaringer med dette (iallefall som jeg vet.....!) men jeg har bestandig sagt til samboeren min gjennom 5 år nå at hvis noe slikt kommer for dagen, så er det ut på minuttet. Nå har vi ett barn sammen og nr. 2 kommer i disse dager, men uansett - jeg har ikke akseptert det.

Mange tror jo at gresset er grønnere på den andre siden, det er det jo ikke. Andre gir fylla skylda....er det mulig?? Går det virkelig an å bli så full at du ikke vet at du ligger med en annen person?? Jeg personlig forstår ikke at det går an, men er det noen som mener det, så hadde det vært interessant å høre.

 

En mister så mye tillit og respekt for motparten når noe slikt skjer, så mye at jeg tror aldri forholdet blir det samme igjen - uansett hvor mye en prøver å tilgi og glemme. Det ligger i bakhodet og dukker opp hvis situasjonen skulle tilsi det.

 

Så føler virkelig med deg, men det var hans valg å forspille familien sin, angre....ja, det gjør han sikkert. Men er det nok til å vinne dere tilbake??

[Anonym bruker]

Har opplevd samme skitten selv, mannen min var utro i over 2 år før jeg fikk vite det. Og da hadde vi underveis gifta oss og fått barn.

 

Prøvde lenge å fikse det, men da det var gått nesten 1 år og jeg hadde det verre enn noensinne så var det ikke noe å prøve på lenger. Han flytta ut, og jeg fikk et mye bedre liv.

 

Klarer du å leve videre med din mann, så må jeg si at jeg beundrer deg. Jeg for min del kan aldri tilgi at han løy og bedro uten å tenke konsekvenser av det han gjorde. Utroskap er tross alt noe man aldri kan komme seg bort fra, et forhold er ikke noe man bare kan "klippe i stykker og lime sammen igjen", selv om man aldri så gjerne vil det. Utroskap er det ultimate sviket.

 

Ønsker deg lykke til, ber deg bare om å finne ut hva som er viktigst her i livet; å holde sammen for enhver pris og leve videre med alle de vonde bildene og følelsene som dukker opp, eller å gå fra hverandre og kanskje få det mye bedre. I mitt tilfelle var det sistnevnte som ble min redning.

[Anonym bruker]

Det er trist å høre at du har opplevd så mye utroskap, både rundt deg og i ditt eget forhold.

 

Men jeg synes likevel det blir feil å generalisere og si at de fleste menn faktisk er utro.

Min erfaring er helt motsatt av din, så jeg har dermed ikke den oppfatningen av menn.

Jeg kan overnatte hos venninner etter fest, være på by'n med venner, ha guttevenner som jeg sms'er med og møter av og til - uten at det er noe grunn til legge noe mer i det.

Hvorfor skal jeg ikke tro på mannen min og stole på ham i liknende situasjoner?

Vi er to individer selv om vi er gift. Vi vet hvor grensene i vår t forhold går, og inntil han gir meg en direkte grunn til å være mistenksom og mistroisk, så velger jeg å tro at han faktisk er en mann med rette verdier og som elsker og respekterer meg.

 

Man kan ikke gå gjennom livet - og et forhold med den man vil dele det livet med - og tenke at de fleste menn er jo utro, så jeg må være på vakt. DET er garantert ødeleggende for et forhold.

[Anonym bruker]

Hei alle sammen, HI igjen her:-)

 

Det er gått noen dager siden jeg skrev innlegget, og vi har gått en del runder her hjemme. Akkurat nå sitter han to meter fra meg, så jeg klarer ikke å skrive så gjennomtenkt, men jeg vil bare si at jeg inntil videre prøver å bli i forholdet en stund til.

 

Jeg har alltid hatt et ganske pragmatisk forhold til utroskap, og ment at alle kan gjøre feil, også på det området. Jeg har også sagt at fysisk utroskap kan tilgis, følelsesmessig utroskap er verre. Men det er rart med det, jeg har ihvertfall lært at det er sjelden slik man tror når man havner oppi en situasjon...

 

Etter mye snakk og mye tenking fra min side har jeg klart å skyve det litt fra meg, og jeg har det ikke like vondt nå. Men jeg er forberedt på at det vil komme tilbake. Jeg var i utgangspunktet innstilt på å tilgi og komme meg videre, men det var ikke så lett som jeg trodde. Akkurat nå er det levelig, men jeg har ikke de samme følelsene for mannen min som jeg engang hadde. Noe er ødelagt. Men jeg tenker at så lenge han kun har gjort det en gang, og han har endret veldig adferd etterpå, må jeg gi han en sjanse. Så lenge jeg ikke blir gal av bilder i hodet mitt og vondt i magen og hjertet, er det til å leve med.

 

Både kvinner og menn er utro (jeg har sett begge deler!), dette innlegget handler om menn fordi det var min mann som gjorde det mot meg.

 

Jeg dømmer heller ikke alle menn, men har et realistisk forhold til at den man minst kan tenke seg ville være utro, faktisk også går i baret...