Et vemodig farvel! Og fødselshistorie...ekstremt laangt!

[Susanne-75 3 gutter!]

Klokka 05.50 i dag står jeg og ser på min yngste prins mens tårene triller nedover kinnene mine. Han er ganske nøyaktig fem døgn og ligger og ser fra to mørke glugger i det rosa ansiktet. Han har fortsatt ikke mistet navlestrengen, men har begynt å få de typiske røde prikkene som kommer av mine hormoner i melken. Han er nydelig!!

 

Det er absolutt ingen grunn til å gråte! Jeg er bare så lykkelig, og så lei meg på samme tid. Lykkelig for alt har gått bra, nå har jeg mine unger her, alle er friske og flotte, og jeg tror vi skal få noen flotte om enn hektiske småbarnsår. Og det ER fantastisk og kjenne hormonene fra graviditeten forsvinne - puh endelig ferdig, har aldri vært noe glad i å gå og ruge...Men så er det dette da, det umiskjennelige faktum, jeg ser på min siste nyfødte!! Det er så mange "aldri mer" som popper opp i hodet mitt, og nå som jeg skriver dette gråter jeg igjen. INGENTING kan måle seg med denne tiden, han er så fantastisk - varm og myk og lukter helt nydelig. Han er terapi!! Men tiden går jo så fort!!

 

For nå er det siste gangen, og selv om mange nok tenker "aldri si aldri", så føler jeg nok at nå er det stopp. Kroppen min sliter gjennom graviditeten og jeg har i tillegg ikke noen enkle fødsler så både ungene og jeg sliter ekstra underveis - har nok en ekstra trang bekkenbunn. Nei vi får være lykelig over det flotte resultatet vi har fått, og vie de neste årene til å stelle så godt vi kan med de vi har.

 

FØDSELEN____

 

Han kom over tid den siste karen min, jeg ble satt i gang med gele pga kløe og høy leververdier forrige fredag. Dagen gikk med murringer, og jeg håpet at det var det som skulle til. Men nei, de ble liksom ikke sterkere, og da jeg ble undersøkt til kvelden var jeg fortsatt to cm. Samme modningsgrad som om morgenen også. Fikk ny dose med gele, og da ble det rier - rare rier. De tok på feil sted følte jeg, og var vanskelig å puste gjennom. Men virker det så, tenkte jeg. Jeg slet meg gjennom natten, alene på et sykehusrom. Var vanskelig å vite når jeg skulle ringe samboer så jeg ventet i det lengste.

 

Neste morgen ble jeg undersøkt igjen. Fortsatt to cm. Nei og nei, ny dose med gele. De var veldig i tvil om de skulle ta vannet, hadde modnet litt. Men jeg lot dem ikke få, ville ikke risikere noe tøffere fødsel enn jeg måtte - og hadde forstått at å ta vannet kunne innebære tøffe rier. Så det ble mer gele da, og riene fortsatte, disse riene vil jeg ikke unne noen, for de var vondt uten effekt, anbefaler ingen som kan velge å bli satt i gang på den måten. Men det går jo supert for mange.

 

Jeg holdt på å gi opp på et tidspunkt, men to flotte jordmødre på obsen tok tak i situasjonen, fikk meg i badekar og ordnet med akupunktur til meg - jeg trengte å få ro og kontroll! Det hjalp, riene roet seg og jeg fikk hvile noen timer - det var fantastisk! Så var det blittlørdagskveld, og jeg ventet på legen mens jeg hvilte. Han kom litt før halv ett. Undersøkelsen viste 2 cm!! Fy f...! Men jeg hadde modnet endel, og ettersom jeg ga beskjed om at jeg uansett aldri kom til å ta mer gele, bestemte han seg for å ta vannet. Det var en forunderlig følelse å kjenne vannet fosse ut, vite at nå forsvant det rundt babyen min! Riene tok til å øke omtrent med det samme - intense knalltøffe rier!! Hjelp, hvordan skulle jeg få kontroll på dette her?

 

Heldigvis kjenner jeg kroppen min etterhvert, og kjente også at disse riene tok mer ordentlig! Jeg ble trillet inn på fødestue og samboer kom. Det var så intens at jeg ville rett i badekaret, jordmor ville ikke at det skulle stoppe opp. Hadde jeg klart å snakke hadde jeg kunne parkert henne - dette stopper IKKE opp! Klokka to ville jeg bli undersøkt, skjønte at jm nok kom til å blioverasket - og det ble hun - 6-7 cm! Jeg hadde rett, og tenkte at dette er grusomt, man kanskje det går fort! Vel for å gjøre en lang historie kort, det gikk fort - men jeg har antageligvis veldig trang bekkenbunn. Så også i min tredje fødsel stoppet alt opp, og ungen ble stående med hodet laangt opp i bekkenet.

 

Jeg får epidural, som overhodet ikke virker, bortsett fra at jeg dovner i føtterne, og ikke får pressrier mot slutten, da. Og ettersom dette er en prøvefødsel pga tidligere traumatiske fødsler blir vurderingen om det skal bli ks tatt tidligere enn det normalt vil gjøres. Jeg er sliten, har vondt og sier jeg klarer ikke at det skal trekke ut mer. Jordmor er i grunnen enig, tilkaller legen for hjelp til å vurdere - samtidig som hun gir utførlig veiledning i hva jeg skal gjøre under riene. Men jeg er nok ikkelett å jobbe med. Hun skryter av meg, men jeg føler jeg har lite kontroll, noe som nok kommer av at jeg erså redd. Synes legen bruker enevighet! Når han kommer, viser det seg at hode har begyntå flytte seg litt nedover bekkenet. De vil gi det halvannen time. Jeg er rasende, dette ble jeg lovt å slippe! Jeg klarte jo ikke å kjefte på dette tidspunktet, alle krefter gikk med til å føde. Jeg fikk sagt fra litt, men i situasjonen hadde jeg ikke noe annet valg enn å høre på jm.

 

Husker lite fra den neste tiden, men samboer har fått fylle hullene i hukommelsen. Det var knalltøft - Det var like tøft å presse han nedover bekkenbunnen som det var på presse hodet ut, så jeg følte at jeg presset i timesvis - uten pressier.

 

Men tilslutt fikk jeg jo dem tilbake ved hjelpav drypp og å skru av epidural. Og da ble det lettere å vite hva jeg skulle gjøre. Så klokken 06.35 kom prinsen ut! Det tok ca fem pressrier fra hodet sto i åpningen, og dette var den absolutt værste delen av fødselen! MEN det var jo snart over! Han var blå og preget av den tøffe turen, hadde en stoor fødselssvulst stakkars! Men han kviknet fort til, og den stolte pappaen knipset ivrig mens han ble veid og målt; 3985g og 52 cm og 38 rundt hodet! Ikke rart det var tøft for ossbegge to!!

 

Jeg er nå veldig godt fornøyd med de avgjørelsene jm og lege tok, det gikk jo, og jeg har fått oppleve noe som har vært min drøm i åtte år! Helt siden jeg ble mor første gang og ble snytt for opplevelsen av å få babyen på magen (pga at førstemann var såpass dårlig) har jeg drømt om å få til dette. Det måtte tre forsøk til!! Og jeg ha aldri vært så pigg etter en fødsel før, ikke et systing måtte til heller. Også samboer var fornøyd og snes avgjørelsene var riktige - selv om han var redd noen øyeblikkhan også!

 

_________________

 

Så nå gjenstår det bare å takke for meg. Jeg har være her inne gjennom tre svangerskap, jeg mistet i det første. Disse sidene fantes ikke når jeg gikk med eldstemann.

 

Jeg kommer ikke til å savne å gå gravid! Men jeg vil savne samholdet her, kanske spesielt når jeg gikk med nummer to. Det er godt å vite at der er flere som ar det på samme viset som en selv når en ruger - for det ER tøft, vi bør være stolte a kroppen vår og psyken vår!!

 

Men etterpå venter verdens aller aller aller største premie - dere som ikke har opplevd dette har noe uendelig stort å glede dere til!!

 

Nå skal jeg bort å se på han igjen, min lille Filip, han knirker under teppet nå, og vil vel ha pupp. Gled dere til å få hilse på huleboeren. Jeg tar et trist farvel, en epoke i livet er over! Takk for alle råd og all støtte underveis!! Varm klem fra;

 

 

 

 

[Odinsen, Gulle & Lillebror]

det var en flott historie! gratulere så masse! lykke til videre i livet! :-)

[Maisie]

Å, for en fin historie, Susanne! Gratulerer med lille Filip! Det var en tøff fødsel du fikk, men du greide det fint.

Gruer meg veldig til min, men synes det er interessant og lærerikt å lese andres fødselshistorier. Føler meg på en måte mer forberedt.

Du må da mer enn gjerne fortsette her inne på Bim, selv om lille Filip er født. Det er opp til deg selv. Vi kan jo dra nytte av dine erfaringer og meninger, og jo flere her inne, jo bedre.

Klem!

[Snupidupi]

Grattis med lille Filip!! Kos dåkk og nyt kvært sekund... Lykke til videre...

 

Klem

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Gratulerer så masse og lykke til videre )

[Skrømti]

Gratulera så mye med prinsen din! Tusen takk for kjempeflott lesning. Kjenner at jeg gleder meg, ja... 2 uker til termin, så må nok smøre meg med litt tolmodighet enda *leter etter tolmodigheten*

[Tjatjo]

Gratulerer så mye med den lille. Kos deg videre =0)

[Susanne-75 3 gutter!]

Tusen takk for svar alle sammen!!

 

Jo, jeg blir nok å stikke innom - men selv om jeg IKKE ønsker meg gravid igjen, så er det nok litt missunnelse knyttet til den situasjoen dere er i, eller mest det dere har foran dere - spesielt dere som gjør dette for første gang!!

 

Så jeg får nok forflytte meg til dinbaby, jeg vil nok kose meg der, selv om det sikkert ikke blir så mye tid til å surfe mer:-)

 

KOOOS dere alle sammen, ønsker dere en fantastisk fødselsopplevelse. Var nok det at jeg ble igangsatt og spenninger pga redsel som gjorde min så tøff.

 

5 dager etter fødsel kan jeg virkelig si at jeg føler meg ti ganger piggere enn når jeg var stortjukk, så stell godt med dere selv !!! Klem igjen!!

[Januarjubel!]

Tårene triller her...

...litt hormoner, litt redsel fordi jeg selv skal inn til utredning pga. mulig trangt bekken (førstegangs), men mest fordi det var veldig rørende lesning! Alle mine varmeste tanker til deg og dine!

[lissin]

Ja det var den mest rørende og fine historien jeg har lest her inne!!!

 

Lykke til videre!!!

[Gjest]

Gratulerer så mye med vesle Filip og lykke til videre :0)

Jeg sa også aldri igjen etter en knall hard 3 fødsel.Men her sitter jeg og har 6 dager igjen til planlagt ks og gleder meg for første gang over å få baby,slippe å føde altså.

Men nyt denne tiden med babyen din det går så fort.Om 6 dager er det min tur til å ha baby for aller siste gang.Tror det blir veldig vemodig ja.

Kos deg med guttene dine :0)

Stor klem fra

[Gjest]

Gratulerer masse og takk for at du delte denne flotte historien med oss ;o)))

 

Kom gjerne innom ;o))