Deprimert på grunn av dette

[Anonym bruker]

Jeg har egentlig verdens søteste svigerforeldre. Men nå er jeg så lei meg, for det føles litt som om de tar fra meg den lille gutten min, som er ti uker. De vil allerede ha ham hos seg om natten, enda jeg nattammer ennå. Nesten hver dag kommer de for å gå trilletur med ham. Jeg føler meg så usikker ennå, og tør liksom ikke gå noe sted mens de er ute og triller med ham, i tilfelle han skulle bli sulten eller begynne å gråte -- de blir jo ofte borte tre timer med ham. Dermed blir jeg sittende inne om formiddagene og vente. Kan jo gjøre litt husarbeid, men leiligheten er liten, og gutten sover så mye ennå at det er rikelig med tid. Ville så gjerne gått trilletur med gutten, jeg og, men jeg får bare gjort det de dagene med dårlig vær. Hver helg kommer svigerforeldrene på besøk til oss eller vi til dem, og da får jeg nesten aldri holde babyen min. Bare når jeg ammer. Når gutten skal rape eller stelles kommer svigermor løpende og vil ha ham.

 

Jeg blir så deprimert av det. Prøvde å ta det opp med dem, men da foreslo de bare at jeg kunne gå ut alene om formiddagen, og så kunne de sitte barnevakt inne, sånn at jeg også kom meg ut. Men jeg syns ennå det er så tidlig å gå fra babyen min, jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. De har allerede planlagt å ta ham med på en ukes hyttetur til sommeren og kjøpt seng til ham. Også har de planlagt at de skal passe ham om dagene hvis vi ikke får plass i barnehage. Jeg føler liksom at jeg ikke får bestemme over livet vårt lenger. De kommer jo sikkert til å bli supre besteforeldre å ha, og det er jeg jo glad og takknemlig for. Men det føles så sårt nå at de bestemmer over dagene mine, og legger planer for seg og babyen vår uten å ta meg med. Jeg føler også at de behandler meg litt som et barn -- de vil liksom oppdra både meg og barnebarnet deres, og forteller oss hele tiden om ting vi gjør feil i forhold til gutten. De snakker aldri personlig i deres familie, og hvis jeg prøver å si hvordan noe føles blir det bare fryktelig pinlig, og de blir sinte. Det fins liksom ikke rom for å ta noe opp med dem, for de er "foreldrene" og vi er "barna". Veldig vanskelig å gjøre noe med alt dette uten å gjøre livet vanskelig for mannen min. Er så lei meg, det er nesten så jeg fantaserer om skilsmisse -- enda jeg har en sånn fin mann.

[Mammaogdu]

Kjære deg!

Dette hørtes veldig trist ut...blir lei meg på dine vegne når jeg leser det du har skrevet. Skjønner veldig godt hvordan du har det og hva du føler. Jeg har selv en svigermor som gjerne vil ha kontroll og oversikt over det meste. Hun er ikke så overivrig som det du beskriver her, men det er nok til at jeg blir både frustrert og lei meg. Blant annet så er hun aldri fornøyd med hvor lenge hun får være sammen med lillegutt....og hvis vi er sammen med henne får hun aldri holde på nok med han. Helst vil hun bare være sammen med han ALENE. Noe jeg reagerer veldig på....

 

Skal ikke fortelle om meg selv nå, men gi deg noen oppmuntrende klemmer. Synes det er viktig at du sier ifra til dine svigerforeldre. Denne tiden er så dyrebar for oss mammaer og vi får den aldri igjen. Vi må kose oss masse med våre små vettu....de har hatt sin tid med sine babyer. Vi har sagt ifra til svigermor hos oss og gjør nå som vi selv vil. Hun ble veldig fornærmet først men etter hvert har det gått seg til. Lillegutt er nå ni mnd. Mye hyggeligere å ha et åpent forhold hvor man kan prate om problemene. Min svigerfamilie er heller ikke noe særlig til å ta opp problemer men jeg valgte å være den "voksne" å snakke om hvordan vi føler det. Mitt beste råd til deg er å snakker om problemene med hevet hode.

 

Du er mamma og du bestemmer selv:-) Kanskje du bare kan si at i dag vil jeg trille tur selv? eller at du også vi være med? eller avtal å gå tur med en veninne?

 

Klem fra

[Anonym bruker]

Hei,

 

Veldig bra skrevet Kosemamsen, og er helt enig! Det er en dyrbar tid og det er DIN tid sammen med barnet, besteforeldre og alle andre får komme i annen rekke. Det er synd når de ikke skjønner dette, og det blir fort vanskelig å si ifra, men det er veldig viktig! Jeg har også hatt det slikt med mine svigers, jeg holdt babyen kun når jeg ammet, og resten av tiden la de beslag på henne. Det var mye mas om trilleturer etc her også, men til slutt skjærte jeg igjennom. De blir fornærmet ja - men det får det tåle, det er voksne mennesker vi snakker om. Jeg hentet henne rett og slett fra fanget dems når jeg syntes de hadde henne nok og sa "nå skal hun være litt hos mammaen sin". Alt må ikke tas opp i stort diskusjonsforum, men en kan bare begynne å bli litt mer bestemt og ta tilbake kontrollen selv. Sånn følte iallefall jeg det med mine, istedet for at de skulle ha kontroll over enhver situasjon fant jeg ut at jeg rett og slett måtte være på samme måte tilbake.

 

Vet ikke om dette hjalp noe, men vet iallefall hvordan du har det og det er frustrerende og leit.

 

Håper det ordner seg etterhvert :-)

[Anonym bruker]

Uff, skjønner godt hva du mener, selv om jeg ikke har hatt dette problemet selv. Men jeg skjønner at du vil være der for babyen din mest mulig nå den første tiden. Det gikk hele 5 mnd før jeg følte meg klar for å dra av gårde uten jenta mi.

 

Mitt tips er å finne på ting på dagtid som involverer deg og babyen. Som hun over her sa, avtal å gå trilletur sammen med en venninne. Hvis du tilhører en barselgruppe så er det sikkert flere som har lyst til å gå tur med dere. Dra på barseltreff, meld dere på babysang, babysvømming, babymassasje osv. Det er kjempeartig, og du unngår at svigers stikker av gårde med babyen din HVER dag. Dere er nemlig travelt opptatt

[Anonym bruker]

Hff. kjenner jeg blir skikkelig irritert på svigerforeldrene dine. Det er du som er forelderen og det der du og mannen din som skal bestremme over barnet deres.

Veldig synd at du ikke får deg til å si fra til de om hvor skapet skal stå.

Jeg vet at mine svigerforeldre syns jeg er streng Men det får så være. Jeg har hele tiden vært klar på det at jenta mi er mitt barn og det er jeg og mannen som skal bestemme hvordan vi vil ha det.

Jeg har ventet helt til jeg var 32 år med å få mitt første barn og jeg har tenkt å tilbringe så mye tid jeg bare kan med henne og eventuelt en neste unge.

Hun er nå over 1 år og har ikke overnattet borte. Jeg ser ingen grunn til at hun skal det og jeg vet det kommer til å bli mange år til det enda.

De har spurt mange ganger om ikke jeg og mannen skal reise bort en helg og la henne være hos dem. men det vil ingen av oss. Skal vi noe sted tar vi henne med. Det er en selvfølge for oss.

Syns ikke forholdet mellom meg og mannen har måttet vike noe helle. Vi er vel heller mere glde i verandre etter vi fikk ett barn sammen.

 

 

 

Håper du klarer å finne styrke til å si fra om hvordan du vil ha det.

 

Hus det er du som er mamma.

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar med gode forslag. Jeg tror jeg skal prøve å snakke forsiktig med mannen min om svigers. Tror kanskje det blir bedre hvis vi lager noen regler for hvor mye vi skal være sammen med dem. Er egentlig motstander av å regelstyre sånne ting, men det føles kanskje lettere hvis jeg vet at de for eksempel får trille lillegutt to ganger i uka, og at resten av dagene er mine dager. Huff. Ikke lett dette her. Egentlig kom det som et sjokk på meg -- at familien rundt ble så innblandet i livet mitt etter at jeg fikk barn. Litt komisk også da, at svigemor maser på at jeg skal pumpe meg, sånn at de kan ha gutten lenger hver gang. Prøver å le litt av det, men blir innimellom veldig lei meg også.

[trebarnsmamma?]

Det høres ut som om de går LANGT over grensene dine. Den første tiden er en verdifull tid og du har all rett til å besteme hvor mye tid du selv vil bruke med barnet ditt i permisjonen. Trodde mine svigerforeldre grep mye inn i livet vårt, men det er jo ingenting i forhold til dette... Huff!

 

Kanskje du kan si til de på en vennlig måte at du trenger tid på å venne deg til rollen som mamma, at du setter pris på at de vil trille med ham, men at du også vil ha hverdager sammen med barnet? De aller fleste besteforeldre ser vel ikke nødvendigvis barnebarna sine hver uke en gang i det langstrakte landet vi bor i...

[Bubba75]

Uff, dette hørtes forferdelig slitsomt ut. Kan jo hende at de rett og slett prøver å være snille, slik at du skal få slappet mest mulig av. Uansett hensikt så bør dere lage klare regler så fort som mulig. Denne første stunden er jo så utrolig viktig for å skape bånd mellom deg og babyen din. Besteforeldre kan de få lov til å bli kjent med litt etter litt. Jeg syns vel egentlig det er mannen din som bør ta det opp med dem jeg. Enten om dere i fellesskap diskuterer hva han skal si, eller om han fremstiller det som om det er han som syns at ting bør være annerledes. Han kan feks uttrykke bekymring over at han ikke syns du får nok tid sammen med babyen. (Jeg syns det er vanskelig å ta opp ting med mine svigerforeldre og vil helst la ting ligge, men da tar mannen min tak i problemene og presenterer dem som sine. Kanskje litt juks, men mer skånsomt for alle parter tror jeg.)

 

Syns skikkelig synd på deg jeg. Du får jo ikke kost deg med babyen din, og får ingen trygghet på at dine valg som mor er riktige når de holder på sånn. Og angående en uke borte fra foreldre når barnet er rundt ett år, det hadde aldri jeg tillatt!! Datteren min er 15 mnd. og har aldri sovet borte fra oss. (Hun sover på rom sammen med min mor/svigermor når vi er borte på helgebesøk for at vi skal få sove litt lenger på morgenen, men det er så langt vi har villet strekke oss foreløbig.)

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg blir så lei meg når jeg leser at hun sier du skal pumpe deg for at de kan passe ungen din lenger. Vet du det at da kan det hende han ikke vil ta brystet igjen? Ikke for å skremme altså, men mange barn vil ikke ha pupp når de først har fått flaske.

Min svigermor er akkurat som din, og jeg måtte kjempe med nebb og klør for å gi han brystmelk. Det er jo helt horribelt. Det er våre barn. Og hvorfor skal de ikke få mat av puppen? Det er jo det beste for barnet og for oss.Og dessuten, nå er det vår tur til å ha barn og kose oss med de. Det er ikke svigerforeldrene som har blitt foreldre igjen.

Jeg gråter nesten når jeg tenker tilbake på de ti mnd som er gått. Hun har mast om å begynne med flaske siden gutten min var to dager gammel....

Du burde absolutt ta et oppgjør, det kan jo gjøres på en fin måte. De kommer til å bli fornærmet uansett. Men grenser må settes når svigerforeldre oppfører seg sånn. Uansett så må du tenke på deg selv og barnet ditt. La de andre bli så sure og sinte de vil, ikke gi deg.

Hilsen en som gråter med deg.

 

[Luni og go'gutten =)]

Hei du, jeg vil slutte meg til gjengen her som gir deg så fin støtte og mange gode råd.

 

Jeg syns også at svigermor har en tendens til å ville være "reservemamma" for gutten vår, og selv om vi egentlig kommer veldig godt overens så holder jeg de på en armlengdes avstand. Rett og slett fordi jeg ikke orker besøk hver kveld.

Jeg er så heldig og fullammer gutten min, og jeg har lyst til å følge rådene fra helsstasjonen om å vente med grøt til 6 mnd. Hver gang svigermor er innom maser hun om at jeg må begynne med grøt, "det er så viktig å venne dem til det". Greit nok å si det, men ikke hver gang vi treffes.. Og jeg kommer nok til å høre det helt til vi begynner.

 

Jeg tror nok min svigermor sammenligner situasjonen med min samboers bror og hans samboer, da de fikk gutten sin for halvannet år siden var svigers der hele tiden og gjorde ALT med den lille. Min svigerinne ble deprimert, plundret med amming og mannen var mye borte så hun trengte den hjelpen hun kunne få. Dette passet jo så klart min svigermor perfekt ;o)

Men så kommer jeg da, klarer meg selv og ting går veldig greit. Så tror det svir henne litt at hun ikke får samme kontakten med min sønn, men det er jo ikke mitt problem. De kommer et par dager i uka, koser med han og blir kjent med han. Av og til tar de kveldsstellet, bader og skifter bleie. Leggingen gjør jeg selv, og hun har faktisk ikke trillet han ennå. Ikke at jeg ikke vil, men det har aldri blitt snakk om det.

 

Passe han er ikke snakk om ennå, jeg er IKKE klar til å reise fra han. Får småpanikk ved tanken, så de får bare vente. Når det er sagt, så er det ingen jeg stoler så på ang barnepass som de, det er ingenting i veien der ;o) Men jeg innlemmer han i dagliglivet mitt, så jeg trenger ikke barnevakt for å gå på butikken f.eks. Han syns det er moro å se nye ansikter og at det skjer noe, så hvorfor skal jeg la han bli igjen hjemme?

 

Ang å "eie" han når de er her, der er hun ekstrem. Jeg må si fra både to og tre ganger før jeg får han tilbake slik at jeg får lagt han når han er trøtt, selv om hun ser selv at han gnir seg febrilsk i øynene. Hun har heller aldri fulgt etter meg for å legge han, side jeg aldri har latt det være et tilbud.

 

Tror det er viktig å være konsekvent, som jeg sa til min samboer så vil jeg ha en bestemor til sønnen min, ikke en reservemamma!

[Gjest Antarctica]

Huff, stakkars deg. Det er veldig sårt og plagsomt dersom man føler seg invadert i en sårbar fase av livet. Mannen din må støtte deg. Og du må øve på å si imot.

 

Klarer du å si f eks: "Det er viktig at han ligger her hos meg. De første månedene har babyen mer enn nok med å bli kjent med mor og far. Det sier helsesøster. "

(Hun sier kanskje ikke det, men om du tillegger helsevesenet dine utsagn, får det mer tyngde. )

 

Og selvsagt: "Barn som er så små, må overhodet ikke sove i et annet rom enn mor, hvis hun nattammer. Kun ved alvorlig sykdom som fører til sykehusinnleggelse - og selv da bør du kunne ha babyen hos deg." Dette er ikke bløff engang, det står i Boken om amming.

 

En gang i blant kan du jo øve deg på å si: "nei takk, idag trenger jeg ikke trillehjelp. Jeg har gått tur allerede, og det holder", eller: "jeg var faktisk på vei ut for å gå tur selv, men vi kan jo ta en kaffe i ettermiddag i stedet."

 

At de vil du skal pumpe deg må du bare ignorere. Om du greier, kan du si at det ikke fins noen god grunn til å forvirre babyens sugeteknikk med å bruke flaske, all den tid du har melk nok selv.

 

Jeg hadde god lyst til å pumpe meg, men det kom ikke noe, jeg er ikke skapt sånn at det funker i det hele tatt. Om du ikke greier å si rett ut at du ikke vil gå fra ham så lenge, kan du jo svare at pumpingen ikke førte fram. Mange sliter med å få ut melk uten barnet, det er helt vanlig. Du kan jo legge til at "det blir enda verre hvis man stresser det, da kommer i alle fall ingenting!"

 

Men dette skulle vel også være unødvendig dersom mannen din klarer å si på en fin måte at dere faktisk vil kose dere med den lille selv, og liker å være foreldre - en gang var din svigermor nybakt mamma, og kunne nyte tida, nå er det du som får lov til det. Nå er det din tur. Klarer han å formulere det slik at de ikke blir såra?

 

 

Lykke til...

[Anonym bruker]

Nitrist at det skal være sånn. detv er rett og slett helt dust av svigermoren din å be deg om å pumpe deg. min svigermor ble direkte glad da hun fikk høre at jeg ga opp å forsøke å amme sønnen min, etter to måneders pumping. (han var ikke frisk, men det trodde hun ikke på). hun ble glad fordi hun trodde hun skulle få sitte mer barnevakt da.

 

så lenge du ammer, og det må gjerne være lenge, så bestemmer du. det er bevist at mislykket amming øker forekomsten av fødselsdepresjoner kraftig. så ikke la deg pirke på nesen.

 

lykke til i kampen for dine egne rettigheter.

 

ps: en kan jo lure på hvorfor det er mammaen, og ikke bestemoren, som:

 

1: får melk i puppene

2: har juridisk rett på barnet

3: får innkalling til helsestasjon og andre ting

4: alle småbarnsbøker osv henvender seg til

5: har rett på fødselspenger, barnetrygd og ev. kontantstøtte

6: det ofte er bilder av under nyfødt-annonser i avisene

7: som får blomster når babyene blir født

8: har alle kostnadene forbundet med barnet

osv osv

 

hilsen meg