Hva synes dere ?

[Anonym bruker]

Trenger noen gode råd!

Er gift, og har en sønn på to år og nå en datter på tre uker. Har nettopp fått vite av mannen min at han ikke elsker meg lenger og vil skilles... Dette kom som et stort sjokk for meg og jeg er ganske knust for å si det mildt!

Foreløpig bor vi sammen fremdeles, og hadde planer om å gjøre det en stund til, til minsten ble litt større, men det er vanskelig. Forholdet til mannen min er nå blitt helt underlig. Føler han er blitt en fremmed, han som var sjelevennen min. Han er kald, gretten og sur. Virker som om han bare gleder seg til å bli kvitt oss.

Skal jeg flytte hjem til foreldrene mine med barna? Da får jo "alle" vite om problemene våre, eller skal jeg bli, sånn at han får kontakt med barna sine? Det er vanskelig å bo med en man elsker, og ikke lenger kunne krype inntill, kysse, kose og prate med. Uff, føler jeg lever i et uvirkelig mareritt.

Noen som har noen gode råd? Takker for alle svar!

[1prinsesse+1i magen]

Kom deg vekk fra han! Det eneste som skjer ved at dere blir i samme hus allesammen er at DU blir psykisk og fysisk utslitt, og det trenger ikke 2 små barn! Virker ikke som om dette er noe som vil ordne seg så da er mitt råd at du tenker på deg selv så fort som mulig!

Ikke hold fast ved mannen din, hold fast ved barna dine!

Lykke til videre, jeg vet du har en tung tid forran deg..men det blir bedre!! Tro meg!

Klem..

[NN 4]

Jeg måtte bare svare deg, for jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg opplevde akkurat det samme med unntak av at vi bare hadde et barn. Far oppførte seg merkelig og distansert i forhold til meg hele tiden etter fødselen. Da barnet var ca 2 mnd slapp han bomben - han elsket meg ikke lenger. Jeg falt naturlig nok sammen, slik du også sikkert har gjort nå. Alt var ødelagt! Jeg prøvde alt... Jeg prøvde å prate med han for å finne ut hva som var skjedd, men han lukket seg totalt. Jeg ville ha han med på familierådgivning, men han nektet. Det var ikke noe å gjøre, sa han, virket helt likegyldig. Vi snakket også om å bo sammen til barnet var blitt 1 år, lettere å praktisere samvær og lettere for far å bli kjent med barnet. I vårt tilfelle gikk ikke det. Jeg klarte ikke å gå der sammen med en mann som ikke ville ha meg, og som ikke var interessert i å forklare meg hvorfor eller å prøve å løse problemene. Det er også et stort paradoks, jeg visste ikke at vi hadde noen problemer. I min verden hadde vi det fint helt til han plutselig "slukket lyset". Det endte med at jeg flyttet ut, ellers ville jeg ha blitt helt ødelagt. Jeg skulle jo ha overskudd til å ta meg av barnet også.

Dette er nå to år siden. Jeg er fremdeles ikke noe klokere i forhold til hva som skjedde. Det får jeg nok aldri vite heller, men det er ikke så viktig nå. Vi har det bra alene, barnet og jeg. Far har samvær, men har naturlig nok slitt med å bli kjent med barnet. Fremdeles vil jeg vel si at det er langt fra noen farsfigur for barnet...Barnet ser vel mer på ham som en fjern onkel han ser iblant.

For oss har det gått bra, men jeg ville likevel ha foretrukket å jobbe med forholdet. Men man kan ikke jobbe med det hvis ikke den andre vil. Rådet mitt blir derfor delt. Prøv å prat med din mann, finn ut hva som skjer med han. Spør om han er villig til å prøve familierådgivning,evnt det kurset for nybakte foreldre som er kommet (står omtalt på forsiden her nå). Hvis han ikke er villig til dette tror jeg du gjør lurest i å ta med deg barna og komme deg bort, i hvert fall for en stund. Kanskje vil det være en vekker for han når dere er borte. For min mann ble det ikke det, han har stått fast på det valget han tok, men jeg krysser fingrene for at din mann vil ta til vett! :-)

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for svar! Er fremdeles i villrede om hva jeg skal gjøre, men jeg heller mer og mer mot å flytte ut. Har overtalt han til å gå til en rådgiver, men han sier at det ikke er noe vits.... vi får se. Det ser ikke lyst ut! Blir irritert på meg selv at jeg fremdeles vil ha han, selv når han er så idiot og drittsekk.

Skulle ønske jeg bare kunne hoppe fremover i tid så jeg slapp å ha det så vondt inni meg hele tiden.

Men jeg må bare prøve å fokusere på barna mine, de er aller viktigst!

Vi skal nok klare oss!

[Anonym bruker]

Flytt - og la han få tenkt seg om. KOmmer han ikke på bedre tanker, så er jo saken grei.

 

du mister all selvrespekt ved å gå slik. en nedbrutt mamma, er ikke det barna tenger. PS pass deg for fødselsdepresjoner.