Jeg undrer meg ofte over noe her inne

[ana baroma]

Vi hører om umulige stemødre og forferdelige biomødre. Vi hører om bortskjemte unger som ikke er å være i hus med, vi hører om stemødre som ikke vil ha kontakt med stebarna sine og om biomødre som ikke vil la far ha kontakt med sitt eget barn.

 

Jeg er på god fot med mamman til min stesønn. Heldigvis. Og det gjør ting så utrolig mye enklere!! Jeg vet at hun er helt komplett ferdig med min mann, og jeg vet at hun er en god mor, som aldri vil ødelegge for samværet. Du verden så mye enklere vi har det enn for eksempel min svigerinne som ikke vil se sin stedatter. Hun rømmer huset hver helg hun kommer, istedet for å la jenta bli kjent med småbrødrene. Hun er 16 år, så en ypperlig barnvakt hadde hun jo også vært!

 

Mamman til jr er opptatt av at pappan skal få tid med sønnen, de stiller sammen på foreldremøter og i andre sammenhenger der det er naturlig.

 

Jeg skjønner at det er mange ting som kan ligge bak enkeltes oppførsel, men det får da være grenser!! En venn av meg sa dette da moren til hans ufødte datter sa at han aldri skulle få se henne. Hun hadde oppnådd det hun ville, og flyttet langt vekk. Han satt igjen med regninga. Da sa han at en dag vil denne jenta bli voksen, og da ber hun om sannheten. Og den er det DU som skal fortelle henne! Han har stålsatt seg mot alle gaver og brev han har fått i retur.

 

Så hvorfor gjør man som man gjør? Hvorfor velger man ikke det enkleste? Å snakke sammen, samarbeide og gi den andre forelderen like mye rett til å være forelder? Da snakker jeg ikke om forhold med rus og mishandling osv.

 

Jeg er utrolig heldig, det vet jeg, så jeg forteller ofte at jeg føler meg heldig som har så flotte mennesker rundt meg.

[Anonym bruker]

Ja , hvorfor gjør man som man gjør?

 

Tjaa, når biomor nekter å gi slipp på min mann, min mann skal stille opp på alt fra handling av mat til foreldremøter, melder han til politiet fordi han maser om å få beskjed ang når sønnen kan bli med på vår ferie, melder oss til barnevernet fordi far har blitt så umulig å samarbeide med, nekter å svare på mail, tlf og sms. Alt dette selv om de var skilt lenge før jeg kom inn i bildet

Mitt barn ble nervøs og fikk angst for biomors oppførsel pluss at sønnen blir syk av styret.

 

Ja, da handler man som man gjør som i vårt tilfelle ble kutt i samværet.

[Anonym bruker]

det er vel slik at vi er mennesker som har med mennesker å gjøre. dessuten er det jo en nokså presset situasjon mangen er i.

det er ikke sikkert at barna helt greier å forholde seg til nye mennesker i familien. det er ikke sikkert at foreldrene helt greier å hjelpe dem, fordi de kan ha problemer dem også, ikke alle er ferdig med bruddet, og ønsker å gjøre ting vanskelig for den andre. det er ikke sikkert at en ønsker den nye dama til far, nært barnene sine. økonomien kan være presset. lista er uendelig lang. det er ikke stemor helt er forberedt på hva hun later seg inn på. det er den hele utvidede familie å tenke på også. det er ikke alle som er like ressurrs sterke oppe i samlivsbrudd og ny etablering.

[Gummelillan]

Ja, jeg blir til tider skremt av alle konfliktene og "hatet" som fremkommer her. Har heldigvis ikke opplevd noe slikt selv og prøver derfor etter beste evne å titte innom her fra tid til annen for å gi et bilde av at man faktisk kan ha et godt samarbeide også. Men dette avhenger av kommunikasjon - og at man er villig til å se det gode i mennesker i stedet for lete etter feil og mangler.

[Anonym bruker]

Så hvorfor gjør man som man gjør? Hvorfor velger man ikke det enkleste? Å snakke sammen, samarbeide og gi den andre forelderen like mye rett til å være forelder?

 

Avsnittet over er hentet fra HI's innlegg. Det er gode og relevante spørsmål, men et noe forenklet syn på ting. For min del så skulle jeg mer enn gjerne samarbeidet og valgt enkleste vei, jeg er for fred på jord og alt det der, men når man har en part som ikke ønsker at ting skal gå smidig så kan det bli vanskelig....

 

Likevel er det godt å høre fra dere som har det bra i deres familier, vet at vi også kommer dit en gang bare vi er tålmodige! Men synes det er godt å få utløp for frustrasjon på denne siden, ingen av vennene mine er i samme situasjon som meg.. Enig i at det blir litt vel mye negativt av og til.

[Anonym bruker]

Flaks for deg at du ikke har møtt på utfordringer der "det enkleste" og "det beste" for alle på både kort og lang sikt ikke var så opplagt...

 

men hvorfor får jeg en assosiasjon til Marie Antoinettes påståtte kommentar om "men hvorfor spiser de ikke kaker hvis de er tom for brød?" da hun skuet ned over de rasende folkemassene fra sin fine balkong... noen uker før hun ble slept til giljotinen?

 

Det beste med dette forumet er at man kan utveksle erfaringer i flokete situasjoner der vi alle selvfølgelig ønsker å gjøre så godt vi kan for alle våre nærmeste, men der sjelden er så superenkle og gode løsninger.

 

De fleste som har stebarn i tenårene har vel også erfart at det siste disse barna er interessert i når de kommer til samvær, det er jo nettopp å bli brukt som barnevakt. Det er ikke jobben deres heller å stille opp og avlaste fars nye kjæresteforhold så de voksne får tid for seg selv. I tilfellet du nevner hadde det nok vært enklere for din svigerinne å be 16-åringen være barnevakt, mens det å rømme huset så far og hans små og store barn får styre på litt for seg selv faktisk kan være mye mindre egoistisk og mye bedre for fars forhold til stedatteren enn det du foreslår..

 

Jeg undrer meg ofte over alle de fordømmende besservisserne her inne.

[ana baroma]

Hei:)

Jeg er ikke noem besservisser, jeg er bare heldig:) Bare så det er klart.

Når det gjelder min svigerinne, så er hun en av de stemødrene som ikke takler at hennes mann har en datter fra før. Det med barnevakt var forsåvidt ment som at "dette er det normale en 16åring gjør for sine småsøsken av og til", men bevares - det var da ikke ment å provosere:) Jeg vet at hun gjerne vil bli kjent med hennes familie, brødrene osv. Så i dette tilfellet er det dessverre til det værre at dama tar fra storesøster mulighetene hun helt klart burde hatt.

 

Ja, problemstillingen er enkel. Det ligger mange ting bak de valg som tas, men det fortsatt undrer meg over av og til, er hvor mye ondskap man er i stand til å gjøre for å ødelegge (til syvende og sist) for sine egne barn, eller sin partners barn. Og kanskje har vi en tendens til å tenke for vanskelig? For komplisert?

 

Spørsmålet var ikke kastet ut for å fortelle hvor perfekte vi er. Vi er nemlig ikke det. Det hender at vi er misfornøyde og blåser ut litt, men ikke ofte:) Ikke er vi spesielt konfliktglade, og vi er jo ferdige med tidligere forhold, noe som sikkert er en fordel for husfreden.

 

Men i en konflikt, så er det jo gjerne en part som starter, og jeg undrer meg fortsatt over hvorfor! Og kanskje er det et godt forskningsprosjekt:)

 

Enkelt er det ikke uansett, jeg forstår det. Men i mange tilfeller bruker altså voksne ungene sine for å straffe sin expartner!! Og det er jo ganske groteskt! Blant annet derfor synes jeg det er merkelig at dette ikke er en problemstilling som diskuteres mer i det offentlige rom. Følgene for ungene er jo også noe som er interessant å diskutere!!

 

Her inne får man det svart/hvitt, noe som er greit nok i seg selv på et sånt forum. Men jeg undres nå fortsatt jeg da:) For de fleste foreldre vil vel det beste for ungene sine?

 

 

[Maud]

Jeg undrer meg også. Jeg tror som deg at de fleste vil det beste for ungene sine. Det jeg undrer meg aller mest over er hvordan de aller fleste tar valg og klarer å forklare dem med at de har barnets beste i tankene. Det har både mor og far selv om de velger helt forskjellig. Jeg skulle ønske fagfolk kunne være litt tydeligere i den offentlige debatten slik at det faktisk var enklere å ta stilling til hva som faktisk er barnets beste. Det er klart det finnes nyanser og alle familier er forskjellige, men det er faktisk ikke sånn at alt er like greit.

 

Jeg tror ikke det er så vanskelig å forstå hvorfor en starter en konflikt. Det handler vel ofte om følelser; skuffelse, sorg, sinne, ensomhet, svik osv. Jeg synes det er langt mer interessant hva som opprettholder et høyt konfliktnivå over tid. Hvordan klarer man å rettferdiggjøre handlinger som går utover barna når tiden går og følelsene burde være erstattet av mer rasjonalitet? Hva er det som gir næring til at de sterke følelsene opprettholdes og handlingene derfor styres av dem? Jeg tror dessverre at altfor mange av oss rasjonaliserer med "Når han gjør..., så er det ikke rart at jeg...". Det minner meg om gammel fornuft om øye for øye, tann for tann eller tanken om blodhevn.

 

Jeg tror konflikten mellom min eks og meg roet seg relativt raskt fordi jeg bestemte meg for at jeg i ettertid skulle kunne forsvare overfor sønnen min de tingene jeg foretok meg. Det var styrende for de valgene jeg tok. Jeg hadde dessverre også mine tanker om hevn, men de innebar at han ville se enda verre ut dersom jeg unnlot å ta igjen og være irrasjonell. Jeg må si jeg blir overrasket over mange her inne som tar valg som helt klart går utover barna og forklarer det med hensynet til andre barn eller egen helse. Dersom barna er så uheldige at de har en "gal" voksen i sine nære omgivelser er det vel ennå viktigere at de andre voksne stiller opp.

 

Synes forresten det er betegnende og trist at innlegg som forsøker å nyansere og vise at det faktisk går an, blir betegnet som besservissere.

[Anonym bruker]

Maud.

Blir provosert av enkelte ting du sier her.

 

Mye er rett i det du sier , men når du sier at enkelte valg med tar hensyn til sin egen eller andre barns helse.Det forundrer meg at du setter barn opp mot hverandre.Er det ene barnet mer verdt enn det andre fordi det er samværsbarn.Hva når det barnet som er i samværshjemmet kaster opp og er såpass dårlig at hun ikke kommer seg på skolen foran hver samværshelg fordi hun gruer seg så til bråket rundt samværet?

Og det er ofte slik at fordi den ene foreldren oppfatter den andre som gal , så er det sjeldent at denne er gal overfor ungen.

 

Vi stemødre er også mødre, og vårt barn kommer foran en annens mors barn.Er det vanskelig å forstå? Og vi kvesser også klørne når biomor forlanger og krever ting som går utover vårt barn.

 

Når barn blir syke så må det gjøres noe straks, UANSETT hvem sitt barn det er.Biomors eller stemors.

 

Jeg blir forbanna når ungene skal settes opp mot hverandre om hvem som skal taes mest hensyn til.

 

[Maud]

Jeg skjønner veldig godt at dere som er stemødre er opptatt av å beskytte egne barn. Jeg skjønner også at noen ganger må et barn prioriteres på bekostning av et annet. Det er ikke jeg som setter ungene opp mot hverandre, jeg slipper heldigvis det. Det er den som må stoppe samvær fordi det går utover barn i samværshjemmet som setter ungene opp mot hverandre! Beklager hvis jeg provoserte deg, det var ikke meningen. Er enig i at det må gjøres noe straks og det strakstiltaket kan kanskje være å stoppe samværet en liten stund. Mener imidlertid at i de aller fleste tilfellene er det mulig å finne en permanent løsning som kan overta etter strakstiltaket og som ikke innebærer at det ene barnets behov må settes foran det andre.

[Anonym bruker]

helt enig besserwisser er ikke det mest dekkende her, jeg synest hovedinnlegget speiler en naiviet som er helt hinsides. denne undringen stikker ikke særlig dypt, for et voksent menneske bør kunne klare å ressonere seg frem til noen mulige forklaringer.

[znuppeline]

Dummeste og mest NAIVE innlegget jeg har lest i dag !!!!

 

Gratulerer!!!!

[Anonym bruker]

Til HI: forbløffende innlegg, forbløffende intetsigende!

 

Maud: godt å høre at du har forståelse for at også stemødre elsker og søker å beskytte barna sine.

[ana baroma]

Hvorfor så sinna da, anonym? Når man sier noe her inne så kan det jo hende man får gjennomgå, men det var da voldsomt til usakelig kommentar:)

 

Ja, jeg greier å ressonere meg fram til en del mulige forklaringer. Det er ikke det. Men hvorfor i all verden ønsker man så hardt å skade sitt eget barn gjennom å straffe en annen voksen? Jeg skjønner at det ligger mange følelser til grunn for ting man gjør her i livet, men å melde far til barnevernet bare for å lage helvete er veldig alvorlig å gjøre! Og det er bare et eksempel.

 

Jeg er ingen besserwisser, sorry, jeg er altfor ydmyk til det. Men når jeg leser mange innlegg her inne, så er konfliktnivået rimelig høyt! Og ja, jeg skjønner at man må blåse ut et sted, men jeg vet ikke om det holder konfliktene på avstand og hjelper på annet enn å roe seg ned akkurat i øyeblikket!

 

Jeg dømmer ingen, jeg bare lurer på noe! Jeg går alltid ut fra at voksne mennesker må da kunne snakke sammen som nettopp det. Men tydeligvis er det ikke sånn. Det å holde en konflikt unna handler ikke om å svelge kameler, men om hvilken innstilling den enkelte har til andre mennesker.

 

Dersom du synes mitt innlegg viser en naivitet som er helt hinsides, så må jeg si det samme om måten mange behandler sine barn og stebarn på her inne. Og det synes jeg faktisk er værre:)

[Anonym bruker]

JA du er heldig..jeg har god kontakt med min ex, han stiller gjerne opp for meg..og min sambo har en sønn og jeg synes det er like kjekt som sambo at han er her hos oss når det er hans helger og dager..blitt knyttet til den lille krabaten

MEN og et stort MEN, exn til sambo er ikke lett, ho skal prøve å gjøre det mest mulig vanskelig for sambo, dere hadde ikke trudd halvparten engang visst jeg fortaltealt om ho..psyker ned sambo, bruker sønnen som våpen osv..jeg synes ikke det er noe kjekt å være vitne til dette.

Men hva kan man gjøre?

 

Jeg har ikke visst ovenfor henne at jeg ikke liker henne, lettere å bare vennelig med henne, for det er mellom de to det skjærer seg..dvs hvordan hun er mot han..men visst jeg blander meg inn så er jeg sikker på ting bare hadde blitt værre, derfor holder jeg meg nøytral ovenfor henne..

 

Så ja, du er veldig heldig..men det er ikke alltid man kan gjøre noe med sånne vanskelige folk, desverre..hun som ødelegger for oss..

[Anonym bruker]

Hvorfor i all verden gidder du å kommentere det da??

[Gjest]

Klart du er heldig - og det er deg vel unt.

 

Skulle ønske at vi også var heldige på den måten du beskriver. Med hånda på hjertet så kan jeg si at vår situasjon ikke er vår feil. Barnas mor trasser og saboterer og oppfører seg generelt umodent. Ikke en gang har hun fremmet barnas behov, det er kun henne selv..

 

Så hva gjør man da, når bare den ene parten er villige til å kommunisere og samarbeide?

 

Som Maud sier, det er følelser involvert, og det er klart at det er derfor hun reagerer som hun gjør. Min mann har sagt som Maud; ungene skal være voksne mye lenger enn de skal være barn, og han vil gjøre ting så han kan se dem i øynene når de blir eldre og begrunne tingene som ble gjort. Vi kjemper nå for å ha dem mer, og han har sagt at dersom han taper, så har han iallefall prøvd. Han kjempet for barna sine.

 

Noen voksne oppfører seg desverre som barn, og det er trist.

 

Klart jeg skulle ønske at vi hadde det sånn som Tante Bassa.. men desverre, det er utenfor vår makt.

[Gjest]

På tross av en saboterende mor til barna, så føler jeg meg forresten heldig.. ungene er jeg fremdeles like glad i.

 

:-)