Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette...

[Gjest]

Min familiehistorie er lang og trist. Jeg har vokst opp med en far som ikke kunne brydd seg mindre om meg og lillebror. I tillegg har han tre andre døtre fra et ekteskap før han traff min mor.

 

Han og mamma var gift til jeg var 7 og bror 4. Så separerte de seg. Jeg kan ikke si at jeg har så mange gode minner om han, det er mest kjeftinga jeg husker. Den plutselige oppfaringa for ingenting. så ja, det var for det beste at han dro, men han var i livet mitt lenge nok til at jeg ble knust om igjen og om igjen fordi han ikke ville vite av oss.

 

I tiden etterpå gjorde han noen halvhjertede forsøk i å ha et forhold til oss, vi var hos han på ferie noen ganger - og i begynnelsen var det kjempe gøy, vi dro til syden og liseberg osv, fikk masse gaver. Men mot slutten av hver ferie var han sitt gode gamle jeg - en drittsekk som såret.

 

Til min 16 års dag fikk jeg et telefontelegram. en fremmed dame i den andre enden av røret sa gratulerer med dagen hilsen pappa...

 

I tillegg til å mangle en far, manglet jo også da hele slekta hans. Farmor, tre tanter og disse tre søstrene våre. Vi var barn, så det var ikke mulig for oss å holde noen kontakt - det er jo de voksenes jobb, noe for mamma? Vi bor i en annen landsdel. Vi hadde bittelitt kontakt - akkurat nok til å bety noe.

 

Forresten, på mammas side var det ikke særlig bedre, besteforeldre som flyttet til spania da jeg var 7, bare en tante som aldri har vært rotfestet noe sted. Så det var bare vi tre - og mamma har lidd av depresjoner hele livet, så jeg var den voksne i hjemmet.

 

Grunnen til innlegget mitt, som allerede har blitt ganske langt, er at lillebror har flyttet til nabobyen der hele min fars slekt bor. Ikke pappa selv, han bor i Sverige. Og har begynt å jobbe i matbutikk i selveste byen. Dette har ført til sladder, og at den ene tanta vår har tatt litt kontakt med han.Fikk da vite at farmor døde for et år siden... Og ingen gadd på si ifra? Jeg så henne sist for bare 10 år siden liksom. Jeg synes dette føltes rart, og jeg ble ganske forbanna egentlig, men de der borte har heller ikke noe særlig kontakt med pappa.

 

I går tikka det inn en mms på telefonen. Fra lillebror: Et bilde av søstera vår som er tre år eldre enn meg... Det var så rart å få et ansikt på navnet - så mange likhetstrekk, vi har samme kinn og hake! Hun hadde hørt om lillebror og bare dukket opp på jobben hans. Jeg er tante til 8 barn!

 

Det viser seg at de tre jentene er like forbanna på pappa, har ikke sett han på ti år. De har alltid trodd at vi har hatt kontakt med han, at bare de ikke har vært bra nok. vi har trodd omvent.

 

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette, er så lei meg, og synes det er rart at jeg reagerer så kraftig. Men jeg ville ikke se det fjeset jeg. Jeg ville ikke vite noen ting! Jeg har mistet så mange, blitt ødelagt av tap.

Det gjør noe med deg at din egen far ikke er i stand til å elske deg. Å vokse opp uten at en kjeft bryr seg.

 

Jeg har bare tre personer i hjertet mitt; mannen min, babyen min og lillebror. Og jeg synes bare det er fantastisk! Jeg er lykkelig! Har endelig et godt og stabilt hjem, jeg tør stole på mannen min sin kjærlighet.

 

Lillebror skal treffe alle tre søstrene. Jeg bor så langt unna og har ikke engang fått besøkt bror, så det er ikke noen problemstilling om jeg skal det ennå. Men det kommer, og jeg gruer meg.

 

Jeg har ikke sovet i natt fordi jeg er så sinna på pappa. Jeg er så SINNA, og det er så urettferdig! Det er 8 dager igjen til termin, jeg har lyst til å tenke på min egenvalgte familie! Være glad...

 

 

 

 

[selfangerkjerringa]

På en måte syns jeg dette høres bra ut jeg... det viser seg jo at det ikke er bare dere han ikke har greid å være sammen med, men resten av barna også. Det kan være en trøst å vite at det ikke bare har vært dere.

 

For din del så bør du nå fokusere på din egenvalgte familie som du sier - og holde på den stabiliteten du har greidd å opparbeide deg. Ikke dytt unna lillebroren din, at han har begynt å få kontakt med søsteren deres kan være en inngangsport for deg og etterhvert. Det er jo ikke hun som har valgt å holde seg unna dere, det er faren deres som tydeligvis har vært årsaken til alle svikene og misforståelsene opgjennom åra.

 

Når tiden er inne og du er klar for det, kan du vurdere om du også ønsker å prøve å ha kontakt med søsteren din - men akkurat nå har du som du sier nok med å fokusere på deg selv, mann, baby og lillebror. Med så mange år som er gått, er det nok overkommelig om du lar det gå enda litt tid til før du er klar for å prøve

 

Hos meg var det slik at det å bli mor ga meg en trygghet og en sikkerhet på meg selv som jeg aldri hadde trodd jeg skulle få. Jeg håper denne tryggheten kommer til deg også, og at dette lillebroren din og søsteren din nå gjør kan være starten på en ny fase, UTEN svik og misforståelser. Kontakt på DERES premisser, ikke rot fra resten av familien Lykke til!!!

[Gjest]

Tusen takk for svar :-) Stor klem som takk!!!

 

Det kan godt hende det hadde vært godt for meg å treffe søstrene mine, de er eldre og mer erfarne. Og har gått i mine sko liksom. Og det er sikkert deilig å møte noen som vet hva jeg prater om - som kjenner følelsene rundt et sånt svik!! (Lillebror var så liten, i tillegg er han ikke så glad i å prate om ting...)

 

Men det er som du sier, det er en annen tid for det... nå er det min lille prinsesse og mannen min som betyr aller aller mest :-) Og jeg håper også veldig på den styrken og tryggheten du har fått. Jeg har jobbet veldig for å få et godt liv, for jeg synes helt ærlig at det var på tide!!!

 

Det er bare så fryktelig rart å stå på sidelinja og se på at lillebror blir gjenforent med familien! og jeg er ikke helt sikker på om det er godt for han heller... Men ting kan jo ikke bli så mye værre på den fronten da, så han synes vel det er verd et forsøk.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

du må fortelle din bror at du ikke er klar for dette nå.. Og det kan ta mange år før du blir det. I en hektisk småbarnsfamilie er det slik at hjernen vår velger å prioritere det som er det viktigste. Når barna dine blir større, og alt roer seg ned litt, kan det være at du blir mer klar for det.

Jeg har slitt med skuffelse på skuffelse fra min mor. Da sønnen min ble 9 år, huset var kjøpt og pusset opp, og jeg hadde (har) funnet meg verdens beste mann- så smalt det. Da var det som om hjernen min bare bestemte seg for at "nå skal alt drittet fra barndommen ut av kropp og sinn" Og slik ble det. Det var en jævlig tid, men så godt da jeg fikk brikkene på plass.

Du kjenner det når du er klar for det, og det er du i alle fall ikke nå. kos deg med den familien du har skapt rundt deg!

[Snupidupi]

Huff og huff kan ikke ha vært greit å vær dæ og brorn din i oppvekstn...

 

Syns du i første omgang skal tenk på din familie og kosdæ med babyen...

 

Men vil nok møtt søstran mine ja...om ikke førr å ha et nært forhold, så førr å ha møtt dem... æ førr min del syns det e vikti at vi har kontakt med søskenbarnan vårres også... men æ e veldi knytta tel min familie da... og har ingen krøll på tråen nån plass....

 

Svigermora mi har derimot førstn bidd kjent med søskenbarnan sine i voksn alder, har vært en stor familie feide der... pga at farn hennes va "uekte" og sære gamle kjærringe har holdt familien splitta...

 

La nu i allefall dine onge vet at di har åtte søskenbarn der ute... og 3 tanta...

 

Lykke tel... sjønna det e vanskeli

 

KLem

[Lilje Sille ♀♀♂]

Hei!

 

Jeg har 4 søstre og min far er en skikkelig egoistisk dritt. Heldigvis har vi søsknene mye kontakt og søskenbarna har masse moro med hverandre.

Du bør vente til etter fødselen, men husk angående terapi: ingenting er så godt som å treffe noen som er HELT enig med deg, og høre deres erfaringer! Som du skriver så har de også blitt skuffet opp igjennom tiden.

Selvsagt når du er klar for det, men ikke skyv de bort fordet! Når du er i form etter fødselen så dra på besøk til broren din, prøv å få til et treff eller to med en eller fler av søstrene, helst på nøytral grunn. Jeg tror med hånda på hjertet at du vil komme styrket utav noe sånt.

 

Et hjerte kan romme mange personer!

 

Hormonelle høygravide bør ta det med ro hjemme, prøv å skyve tankene litt unna så lenge og ha fokus på deg selv en stund.. Ikke lett kanskje, men prøv!

 

Masse lykke til!

[Yana]

Skriv et kort lite brev til søsteren din. Skriv at du synes det er kjekt å høre fra dem, men at du venter barn snart og har litt mye å tenke på i livet ditt nå. Skriv at du ønsker kontakt, og håper du kan ta kontakt senere på et tidspunkt når du selv føler deg klar for det. Legg ved et bilde av familien din. Så kan du jo også sende en julekort til alle søstrene dine.

[Snupidupi]

Det va et råd æ syns du sku følgt...

[SpongeBob]

Ja, jeg sier meg som vanlig helt enig med ka-ping, hun er en klok kvinne. Gi deg selv tid, fokuser nært akkurat nå og be lillebroren din si til den nye familien din at du har nok akkurat nå. Antakelig har de stor forståelse for det - de har barn selv og har slitt med de samme følelsene som du har. De kommer ikke til å "stjele" lillebroren din heller, han er bare din først og fremst. Likte idéen over her om å sende julekort, forresten:)

 

I min utvidede familie dukket det plutselig opp en datter av en ukjent eldre søster. Det viste seg at den gamle bestefaren som akkurat hadde gått bort hadde hatt en datter før han giftet seg med hun som er bestemor til alle, og dennes datter igjen hadde sett dødsannonsen og bare tatt kontakt. Det ble ikke mye kontakt av det, bare litt felles erkjennelse av at "ja, vi kunne nok vært familie, men slik ble det ikke". Men mange sårede følelser på en andre siden roet seg visst da de så at de ikke var neglisjert av noen som visste - omtrent som hos dere.

 

Faren din skulle vel bare ikke hatt lov til å ha barn...

[Gjest]

Jeg er enig i at han ikke skulle hatt lov til å ha barn - men da hadde jeg jo ikke levd! Og det er bedre å leve med en drittsekk som far enn aldri å ha levd :-)

 

Nå har jo vi søskena visst om hverandre i alle år, og faktisk var den yngste av søstrene - hun på bildet (se hi), på besøk hos oss av og til da jeg var rundt 4 år. Jeg er nå 25, og den eldste av de er vel 35 eller noe...

 

Jeg har tenkt mye på de hele livet, men valgt å ikke orke noen nye bånd - man blir jo veldig skeptisk til å slippe noen nye inn når man har mistet alle. For det har jeg jo, unntatt lillebror og mannen min.

 

Så jeg har gjort mitt beste hele livet for å "slå søstrene av" inni meg. Med unnskyldninger som - de er jo bare halvsøstre og betyr ingenting. Men i går da jeg fikk se bildet av den jenta, 3 år eldre og så lik på meg selv - så forstod jeg at de betyr faktisk masse!!! Og jeg hater det! For det er så skummelt.

 

Jeg er så stolt av at jeg tør å stole 100% på mannen min! Det er en fantastisk følelse. Men jeg merker at jeg holder ALLE andre, som familien hans på armlengs avstand. Det har vel blitt et slags overlevelsesinnstinkt... Hvis noen kommer for nære så kutter jeg de ut i perioder, og finner masse negativt om de. Huff, det positive er vel at jeg er klar over det selv, og derfor har makt til å forandre meg...

 

Jeg skal ta til etteretning det med julekort, for det var en god ide... Det er bare et stort skritt for meg å ta. Det å invitere noen av så stor betydning inn i livet mitt.

 

 

[¤mamma¤]

Hei Big Mama,

det er et klart dilemma. Jeg har ikke vært oppe i det samme selv, men vært gjennom flere skilsmisser i familien noe som har ført til skuffelser, følelse av å bli forlatt etc etc. Det har også ført til brudd av søsken fordi vo har hatt lojaliteten hos forskjellige foreldre...Når jeg av og til får høre noe om dem, reagerer jeg som deg- med at jeg ikke vil vite noe for det har skuffet sånn i fortiden at jeg bare ikke har kapasitet til å ta det inn over meg igjen...Jeg synes du skal kjenne på det selv, og ikke føle deg forpliktet til å ha kontakt. Et julekort er en utstrakt hånd og et tegn på at du ønsker dem i ditt liv. Det må du være veldig klar på selv, hva du føler rundt det, før du gjør noe. De er tross allt ikke mennesker som har vært der (for) deg i ditt liv, men mennesker som kanskje har noen av de samme erfaringene som deg... Det er ikke sikkert at du får noen nær slektsfølelse for dem fordi dere deler blod...

 

Håper du får fred inni deg til deg selv og din hverdag som du skal fortsette å bygge på for DIN EGEN familie. Fortsette med den tryggheten du allerede har oppnådd- så er det ikke sikkert du trenger noe mer...?

 

Lykke til!