Er det verdt det???????

[Anonym bruker]

Er det verdt å være sammen m pappaen til barnet når følelsene for han svinger som en jo-jo, og noen dager er du egentlig ikke særlig glad i han i det hele tatt???

Uten at han har gjort noe liksom... Tror ikke jeg har så mye følelser for han da???

Men jeg VIL for barnet vårt sin skyld, vil IKKE bo fra hverandre og måtte sende henne vekk på helgesamvær osv, klarer ikke det.. Blir ikke lettere det av at jeg ikke stoler på han...

Hjææææælp!!

[Anonym bruker]

Veldig vanskelig situasjon! Hvor gammelt er barnet? Og hvor lenge har du/dere følt det sånn? Hva sier sambo om saken?

 

Er det andre store konflikter i forholdet, eller er det "bare" følelsene som har dabbet av? Jeg tror vi må regne med at følelsene dabber av litt i en småbarnsperiode. Jeg vil på det sterkeste anbefale familierådgivning før dere tar et valg om å flytte fra hverandre. Kontakt familievernkontoret, det er gratis. Prøv å gå dit mer enn en eller to ganger.

 

Var i din situasjon for et år siden. Barnet var da 9 måneder. Vi hadde en del store konflikter, ble ikke enige om hvordan vi skulle leve livet sammen. Veldig forskjellige verdier og forventninger til familielivet. Var i familieterapi 2 ganger, da bestemte vi oss for å flytte fra hverandre, og se om vi kunne finne tilbake til hverandre senere. I ettertid ser jeg at bruddet var litt forhaste. Man har kanskje en forventning om at forholdet skal være det samme som før man fikk barn, at følelsene skal være stabile, og at man skal elske hverandre like mye hele tiden. Men i virkeligheten er det jo ikke slik, det går opp og ned.

 

Du lurer på om det er verdt å være sammen med faren når følelsene svinger som en jojo. Tenk også motsatt: er det verdt å ofre familielivet og leve som alenemor bare fordi du for øyeblikket har svingene følelser for han? Det er sikker flere konflikter der som jeg ikke vet om, men jeg tror det er problemer og konflikter i de fleste forhold, men folk snakker ikke høyt om det.

 

Jeg vil bare si til deg at du ikke må ta en forhastet beslutning. Bruk tid på det, prøv familieterapi, og ikke flytt fra hverandre før dere er 100% sikre på at det er riktig. Hvis dere først flytter ifra hverandre, kan følelsene dabbe av enda mer, og det kan bli enda vanskeligere å finne tilbake til hverandre igjen. Det er i hvertfall min erfaring.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vi har aldri hatt et stabilt forhold, vært sammen kort, og nå har det vært slutt lenge, helt siden før barnet vårt ble født, mitt valg. Nå er hun snart 1 år, og vi prøver litt på nytt igjen. Så det er liskom ikke sånn at jeg har hatt kjempe sterke føleleser for han.

Føler at jeg kanskje gjør dette mest for jenta vår sin skyld, jeg vil jo så gjerne at det skal gå, men er redd det ikke gjør det....?

Det har også vært flere ting mens vi ikke var sammen, løgner osv, som gjør at jeg ikke stoler på han, ikke klarer å glemme osv. Det gjør det ikke lettere!

åh pokker, er så usikker.

Han vil ikke til familievernkontoret...

[Anonym bruker]

Bor dere sammen eller hver for dere? Ta kontakt med familievernkontoret uansett og bestill time. Fortell dem at det ikke er sikkert at du får han med dit, men at du i såfall får komme alene første gang. Når du har fått time informerer du typen om dato og klokkeslett, kanskje han blir med allikevel når det nærmer seg. Still ham et ultimatum, vil han ikke bli med dit, så er han kanskje ikke motivert nok til å få forholdet til å fungere.

[Anonym bruker]

tror jeg har bestemt meg nå, det fungerer ikke, og vil nok aldri gjøre det. Det er altfor mange ting ved han jeg ikke klarer å akseptere, og han kommer aldri til å forandre seg.

Trist for datteren vår sin skyld, men tror ikke det er noen annen utvei