Er jeg unormal

[Anonym bruker]

Er SAMMEN MED verdens snilleste mann. Vi har en datter på snart 4 år.

Han tålerer alt for mye fra meg. Setter liksom aldri foten helt ned. Noe som jeg utnyttet for noen uker siden. Var på fest hoss noen i oslo, der var selvsagt HAN. Har likt han fra førstegang jeg så han. Men har aldri nærmet meg han siden jeg er gjift. Denne gangen gikk det litt annerledes. Han varmet meg noe som jeg ikke ser noe glt i.Men plutselig sier han at vis han kunne velge ei dame ville det vært meg- HAn var full så kanskje det bare var for å smigre meg Utrolig smigrende men veldig vanskelig siden han alltid har tiltrukket meg. JEg kysset ikke han. men måten vi så hverandre i øya på og kjemien vi hadde gjør at jeg har dårlig samvittighet ovenfor mannen min. Vi holdt hverandre i hendene og han strøk meg i håret. Jeg lot det skje med den tanke at dette var siste gang jeg kan feste med han alene. Jeg vil ikke ødelegge mitt forhold til mannen min. Vi sov i samme seng med klærne på og jeg aksepterte ikke noe nærkontakt. Sa nei hvergang han tok armen rundt meg og prøvde å skysse meg.

Jeg fortalte alt til mannen min med en gang for jeg vet at jeg ikke gikk over noen fysisk grense. HAn ble såra for han vetat jeg alltid har vært tiltrukket av denne gutte.

HAn er jo en kamerat og litt flørting ser jeg på som ok.

Men det som gjør meg trist er følelsen jeg satt med den kvelden, at det var noe spesielt mellom mellom oss. Er det unormalt å ha slike følelser for andre selvom man er lykkelig gjift.?+??? Men jeg vet med meg selv at neste gang jeg ser han kan jeg ikke nærme meg han på noen vis.Helst må jeg unngå og havne på samme fest noe som er nesten umulig

[Anonym bruker]

Hei!

 

Er vell normalt og bli betatt av mennesker og møte mennesker man har god kjemi med. Men jeg tror man av og til glemmer og være betatt av mannen sin. Jeg undertrykker hver eneste følelse jeg har for andre menn. Ikke det at jeg har så mange, men om det skulle dukke opp noen sommerfugler så er jeg rask til og overse dem og vente til de er borte. For det går alltid over. Jeg snakker aldrig om det til noen for om jeg hadde gjort det ville det føltes ut som et hån mot ekteskapet mitt. Jeg VET at jeg aldrig kan få en bedre mann eller et bedre ekteskap. Jeg fryder meg over hver eneste gang jeg får være sjalu for da skjønner jeg at jeg VIRKELIG vil ha den mannen jeg lever med. Synes ikke du er slemm eller ond eller unormal, men syntes kansje du skulle holdt det for deg selv og kansje holdt deg litt unna han andre...Ikke fordi du er uærlig, men fordi mannen din kansje ikke fortjente og bli såret.