Avlastningshjem.......

[Anonym bruker]

Hei!

Noen her inne som er avlastningshjem? I så fall; hvordan fungerer det?

 

Jeg har ingen barn selv, sambo har to som vi har på vanlig samvær hver 2. helg. Kunne tenkt meg å være avlastningshjem 1 helg per mnd, og da helst de helgene vi har hans barn. Tror dere dette er en dårlig ide? Tenker ift sjalusi, flere må dele på oppmerksomhet osv.

 

Men samtidig er dette noe jeg har hatt lyst til lenge, og jeg tenker at barna uansett vil måtte forholde seg til at det kommer flere til i familien når jeg og sambo får barn... Må ellers legge til at jeg har et godt forhold til stebarna, har kjent dem i 2,5 år.

[Anonym bruker]

For å bli avlastningshjem stilles det vanligvis krav om at ikke har barn som er yngre enn de man skal være avlastningshjem for. Avlastningsbarn er ganske krevende (dette er vanligvis barn som langfra er mettet på oppmerksomhet der de bor til vanlig). Om de ikke er utagerende krevende, så krever de ihvertfall mye - mye mer enn egne eller samboers barn (både fordi de ikke har det helt supergreit hjemme og fordi du ikke kjenner dem så godt). Umiddelbart høres det derfor ut som en ganske dårlig idé å skulle ta seg av avlastningsbarn annenhver gang din samboers barn er hos pappaen sin og deg.. Og det tar ganske lang tid før avlastningsbarn er så husvarme/man kjenner dem så godt at det vil la seg gjøre å prøve å integrere dem i "storfamilieaktiviteter" med stebarna. Dette kan fort bli vanskelig både for helgebarna dere allerede har og de som skulle komme for å bunkre oppmerksomhet for en måned i slengen..

 

Om du veldig gjerne vil ha avlastningsbarn kan dere jo begynne med å ha dem en av de helgene dere ikke har barn og så etter et år eller sånn, når det begynner å gå seg litt til i de helgene, kan dere jo prøve å ha dem sammen med de andre barna?

[Anonym bruker]

PS. Jeg som skrev ovenfor har vært avlastningshjem i to lenger perioder: før jeg ble skilt var eksmannen min og jeg (+3 barn) avlastningshjem for en klassevenninne av datteren min og broren hennes et par år (moren deres var alene med dem: ukjente fedre, og hun hadde rusproblemer). Nå, mange år senere, har jeg og min nye samboer vært avlastningshjem for hans søsters barn i halvannet år (de har hatt to heftige år med kreft hos først den ene så den andre av foreldrene). I begge tilfeller var dette barn jeg kjente fra før, men likevel var jeg overrasket over hvor krevende det var (ikke det praktiske, men alt det mentale/sosiale med det å skulle ta seg av barn som har mye å stri med).

[Anonym bruker]

Eg tykkjer det er godt å høyra at de vil hjelpe andre barn som ikkje har det så godt. Eg har bakgrunn som støtte kontakt, og kunne godt tenkje meg å vere avlastningsheim, har og tenkt på å vere fosterfamilie. Det er så mange barn som treng ekstra omsorg.

Dette var noko som eg har tenkt på både før eg traff mannen min, og før vi fekk fellesbarn. Først passa det ikkje då var eg student, så ville ikkje mannen min, sidan han hadde barna sine kun på samvær. Eg trur ikkje han vil dette enda, veit ikkje om han hadde egna seg så godt heller.

Vil berre sei lykke til med jobben, og sei eg tykkjer det er supert at folk viser littt initiativ. Når stebarna blir større kan det godt tenkjeast at vi kjem til å gjere noko meir med tankane om dette. Eg trur ikkje det nyttar å tenkje at barn ein påtar seg omsorg for skal vere til fortrengsel for eigne barn, for då er det ikkje mange familiane att til å hjelpa. Det er då mykje betre å føre vidare veridarn om å hjelpe og vise medkjensle med andre. Ein vonar jo at ein fostrar ungane sine opp til å vere tryggare enn som så.

[Anonym bruker]

Noe avlastningsbarn HAR, (og dessverre ikke alle stebarn på samvær har), er en mamma som ØNSKER at de skal være hos dere. Det er en stor hjelp til å få også barna til å like opplegget.

[Gjest marie-s]

Hei! Jeg synes dette kunne være en flott ide jeg, og det trenger ikke å være så krevende som mange her inne vil ha det til. Ta kontakt med f.eks. Amatea, de formidler avlastingshjem for de som er alene med barn og ikke har noen famile å støtte seg på. Jeg har selv vurdert dette en gang før jeg klarte å ordne pass til sønnen min på annnet vi av og til. For meg handlet det ikke om at han var krevende, han er heller det motsatte, utrolig snill og grei. Men det handlet om at han skulle få en litt større "familie" og at jeg kunne få f.eks. en dag i mnd til å kunne tenke på meg selv.