Hva skal jeg gjøre???

[Ylva og Mathilde]

Jeg er i 8. måned av mitt svangerskap nå, og dette er ikke noe jeg kommer til å gjenta. Har alltid hatt lyst til å adoptere, men mannen min ville ikke, og siden vi kan få barn 'lot jeg det stå til'. Er det verste jeg har vært med på, og som sagt SISTE gang!!

Så til problemet.. Jeg vil ikke at datteren min skal være enebarn.. Har selv 4 søsken, og unner datteren min å oppleve søskenforholdet som er så spesielt. Hver gang jeg tar opp dette med mannen min (som vil ha 3 barn.. lykke til..) setter han seg fullstendig på bakbena og sier bare at han ikke vil adoptere. Tror han er redd for at han ikke skal bli like glad i adoptivbarn som i sine biologiske, noe jeg er sikker på at man blir.

Noen som har noe tips om hva jeg kan gjøre for å overbevise ham? Er jo en tidkrevende prosess i seg selv å adoptere, så det er jo lurt å sette igang så tidlig som mulig!

[Anonym bruker]

De fleste som adopterer synes det er en mye sterkere en og få egenfødte.

Jeg vil heller adoptere enn å få egene, synes det høres bedre ut for meg:)

[Anonym bruker]

en mye sterkere opplevelse skulle det stå...

[Anonym bruker]

Det høres kjent ut det du beskriver. I svangerskapet mitt så diskuterte vi mange ganger adopsjon av nr2, men mannen min ville ikke. Han var veldig bestemt på det området.

 

Etter hvert i svangerskapet forstod vi at jeg ikke kunne gå gravid med flere barn. Han var fortsatt like sta.

 

Nå er jenta vår 16 mnd og han begynner å forstå hva det innebærer å adoptere og han begynner å åpne sinnet sitt litt mer.

 

Vi vil også at barnet vårt ikke skal bli enebarn og det er uaktuelt for meg å gå gjennom et svangerskap til. Så våres alternativer er adopsjon eller fosterforeldre. Vi får se hva det blir til etter hvert.

 

Jeg tar dette temaet opp med mannen min med jevne mellomrom slik at han gradvis vennes til tanken. Jeg vet at det kun er redsel som stopper han så etterhvert kan det nok bli håp for å få en bror eller søster til jenta vår.

 

Prosessen å adoptere tar jo lang tid, men jeg vil at vi begge skal være 100% klar for det før vi tar det første skrittet.

[Ylva og Mathilde]

Ja det er jo nettopp dette med tid som er litt av problemet. Jo fortere vi får søkt, jo raskere vil prosessen settes ignag, og det tar jo uansett vanligvis minst 2 år, så hvis det ikke skal bli for store alderssprik mellom barna bør vi jo komme igang.

Makan til stabeis..

[Anonym bruker]

Heisann.

 

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg ønsker heller ikke å gå gravid igjen pga endel som skjedde under svangerskap, fødsel og tiden etterpå. Kroppen min tålte ikke hormonforandringene så godt for å si det sånn. I tillegg har jeg et syndrom som gjør at vi trenger litt hjelp for å bli gravide, jeg har ikke lyst til å starte den hormonkarusellen. Vi var heldige med gullet, han kom på første forsøk med litt hjelp. Men det er ingen som vet om vi ville være like heldige igjen.

 

Jeg har alltid kunnet tenke meg å adoptere, gjerne i tillegg til egenfødte barn. Har nevnt det for mannen min for noen år siden (før vi fikk barn selv) og da var det - NEI - , nevnte det igjen under graviditeten - NEI - nevnte det en tredje gang - NEI - og en fjerde - NEI - Han kunne ikke gi meg noen god grunn til hvorfor han ikke ville adoptere. Da sa jeg at jeg skulle respektere et nei, om han brukte litt tid til å reflektere rundt sine egne følelser i forhold til dette. Hvis han kunne fortelle mer hvorfor, ville det være mye lettere for meg å akseptere hans synspunkt. Han sa seg villig til det, og i mnd som fulgte snakket vi ganske ofte om adopsjon, både positive og vanskelige sider.

Han fikk den tiden han trengte og for omtrent en måned siden sa han JA, han vil også adoptere. Så hvis hellet står oss bi og vi blir godkjent, får vi to hjertebarn (bare på forskjellige måter)

Menn er visstnok mye tregere (reddere) når det kommer til adopsjon enn kvinner. Har lest utallige ekspler på menn som har nektet, for så å snu helt.

 

Vi begynner adopsjonsprossessen på nyåret. Man må nemlig være fyllt 25 for å kunne starte papirarbeidet i Norge.

 

Vet ikke hvor belest du er når det kommer til adopsjon, men det er et krav at det er minimum to år mellom yngste barnet i familien fra før og adoptivbarnet.

Det er jo sjelden man får helt nyfødte babyer, mer vanlig at de er rundt ett år. Da må jo nødvendigvis Mathilde i magen være 3 eller eldre når dere får tildelt ett barn.

 

Lykke til med valget.

 

Be mannen din vurdere det en stund, snakk litt om det i ny og ne. Kanskje du er like heldig som meg?

 

Velger å signere som anonym, da vi ikke har gone public med nyheten enda.

[Anonym bruker]

Ja, dette høres kjent ut... Mitt svangerskap var ikke bra, og fødselen med total ruptur og narkose etc gjorde at jeg ikke har så gode minner. Dessverre. Dessuten er jeg ikke super fruktbar... Jeg får helt sug i magen av å i det hele tatt tenke på å gå gravid igjen, for ikke å snakke om å føde. (Ikke bli redd, fødselen gikk greit, det var det etterpå som var jævlig).

 

Jeg har veldig lyst til å adoptere vårt andre barn, mannen min er litt mer skeptisk. Godt å høre at noen andre er i samme situasjon.

 

MEN, en venninne av meg mener hardnakket at man ikke får adoptere (eller ihvertfall stiller skikkelig langt bak i køen) hvis man vil adoptere på tross av at man er i stand til å få egne barn. Altså, at de prioriterer folk som ikke kan få barn. Det er jo forsåvidt forståelig det, det er jo forskjell på "kan ikke" og "vil ikke"... Noen som vet noe om praksisen på området? Merket at jeg ble skikkelig lei meg da det gikk opp for meg at det er realiteten. Er man for egoistisk eller hva?

 

 

[Anonym bruker]

Mener du de som adoptere uten å ha født, eller de som selv har født? Synes det er et litt rart utsagn for å være ærlig. Har både født og adoptert, veldig glad for begge opplevelser, veldig sterke begge to - men forskjellige.

[Anonym bruker]

Det gjelder forskjellig fra hvilke land det skal adopteres fra. Se på adoptivforeningenes hjemmesider, der står det hvilke land det gjelder.