Da var det min tur til å resignere.....

[Gjest]

Bare så synd at jeg har brukt så lang tid før jeg gav opp. Jeg har alltid sett på min manns barn fra før som bonusbarn, men slik er det ikke lenger. De har sakte men sikkert utviklet seg til å bli noen bortskjemte ungdommer som er vant til at verden er til for dem og foreldre som setter himmel og jord i bevegelse for at de skal få en "god" hverdag. Alle foreldre ønsker sine barn alt godt, men i blant blir det for mye av det gode - de ødelegger barna og overlater til samfunnet å oppdra dem....

 

Jeg har forsøkt LENGE og ikke gitt opp, men ser nå at jeg har kjempet en kamp jeg var dømt til å tape. De som sier at det går seg til med årene bør vite at det ligger dype daler i fremtiden også som man må passere. Ikke alltid at parforholdet tåler dette. Jeg forsøker fortvilt for våre felles barn å holde igjen den siste rest av optimisme og holde familien samlet, men da må jeg kutte ut stebarna i livet mitt. De har oversett meg i flere år nå, og jeg har stilletiende og innimellom bråkende funnet meg i det. Har skrevet her tidligere at jeg fungerer kun som hushjelp for dem og har levd livet på deres premisser men nå er det slutt. Jeg skal ta vare på min kjernefamilie så får andre ta vare på sine barn og brutte løfter.

 

Helt frem til nå har jeg gruet meg til dette nederlaget som var dømt til å komme, men er faktisk lettet over å kunne se meg i speilet og si at jeg har virkelig forsøkt i år etter år. Når jeg nå legger inn årene (uten å gå ut av dine-våre-barn familien) så vil jeg bare si til dere stemødre som sliter; Iblant er det faktisk lurt å tenke på seg selv i tide og ikke bare på stebarna. Før eller siden vil dere gå tom og angre på at dere ikke levde deres eget liv midt oppi alle sider av mine-dine-barn. Jeg angrer på at jeg har kastet bort noen av mine beste år på to barn som aldri kan bli mine uansett hvor høyt jeg skulle ønske det.....

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har resignert jeg også. Jeg oppfører meg alltid skikkelig mot stebarna mine, det skulle selvsagt bare mangle. JEg står på trappa når de kommer, og jeg vinker når de drar. Vi har det greit når de er her, kjører på aktiviteter og steller til overnatttinger.

Men jeg strekker meg ikke like langt som før. Jeg finner ofte på noe i de helgene de er her. Jeg holder meg ikke lenger hjemme for å lage til noe ekstra. Jeg har sluttet å involvere meg i oppdragelse, det nytter ikke så uansett, og sier jeg noe, så skal det demonstrativt ikke følges.

Ikke prøver jeg å gi dem fine opplevelser lenger heller.

Jeg har prøvd å vekke en interesse både for natur og kultur, det er som å kaste perler for svin, de viser meg bare utakknemlighet og forakt tilbake.

Nå holder jeg meg helt i bakgrunnen, lar pappan ta all jobben, han får koke, vakse, rydde å aktivisere. Jeg er nå mer, bare med. Eller jeg holder på med mitt. Jeg orker ikke være hushjelp og kokke, å ikke få tid til å gjøre det jeg ønsker å bedrive helgene med. Jeg og felles barn kan enten gå alene eller sammen med venner gå å spise, gå på utstillinger, tur på stranda i vinden og regnet, se på ting i vannet og riktig kose oss.

[Gjest]

Hvordan gjør dere det i praksis mtp. matlaging og vask siden dere har fellesbarn? Syns det er litt vanskelig å be faren om å lage mat til sine og vaske tøyet deres når jeg likevel lager mat til felles, vasker og ordner. Oppdragelse er jo litt lettere å holde seg i bakgrunnen med. Er det lettere å bare "være med" når man har dem annenhver helg? Vi har 50/50 og da er det vanskelig syns jeg å ikke ta deres klesvask når jeg steller for resten av familien - det blir så demonstrativt liksom. Hvis jeg skulle oppføre meg slik så hadde virkelig biomor fått vann på mølla. Målet mitt har vært å gi henne minst mulig å "henge" meg for, men jeg ser at jeg har slitt ut meg selv....

[Anonym bruker]

Men er du hjemmeværende fulltid / deltid da - siden det er du som gjør husarbeidet? Hvis du er i full jobb, er det jo ikke noe problem å sette bort arbeidet med stebarna til faren. Klær o.l. til fellesen kan du jo vaske den uka stebarna ikke er der. Så kan du finne på ting med fellesen etter arb.tid den uka stebarna er der, så slipper du å se dem mer enn nødvendig. Høres kjipt ut, men dette er jo en situasjon du ikke kan snu alene. Høres ut som om far/din mann har sviktet deg og familien totalt.

[Gjest]

- Nei, jeg er ikke hjemmeværende. Jobber redusert stilling pga. små barn. Vi har fordelt arbeidet mellom oss slik at jeg tar meg av hjemmefronten mest siden han har en krevende jobb. Han stiller selvsagt opp når han kan, og jeg klager ikke på innsatsen hans. Faktisk går det praktiske på skinner hos oss. Det er ikke der problemet ligger. Med stor familie går det ikke å vente med klesvasken selv om jeg skulle ønske det

 

Det som er problemet hos oss er at det ikke kreves noe av særkullsbarna. De bidrar ikke med noe for fellesskapet i familien. holder seg unna og skyr arbeid som pesten. Ber jeg dem om noe så får jeg ikke noe svar for de lever i sin egen verden. Helt vanlige ungdommer får jeg vel høre nå, men jeg er av den oppfatning at man skal bidra til fellesskapet ungdom eller ikke. Når skal de lære seg å yte og ikke bare nyte?

 

At far har sviktet? - vel, han har nok det med god hjelp av mor. Men jeg har valgt å få barn med denne mannen nettopp fordi jeg så at han var en fantastisk far for sine særkullsbarn. Og han stiller virkelig opp for våre fellesbarn. Ser også at han er mye strengere mot våre fellesbarn enn han var mot sine særkullsbarn - et godt tegn tenker jeg. Tror rett og slett at skilte foreldre overbeskytter sækullsbarna sine og gjør dem en bjørnetjeneste. Når steforeldre påpeker dette blir de parkert med at de sier det fordi de er sjalu + + +. Men når vi oppdrar våre egne barn så er slike irettesettelser bare naturlig. Forstå det den som kan!

[Anonym bruker]

Så enig i dette, som jeg har klipt ut fra tigermammas innlegg!!!

 

"Tror rett og slett at skilte foreldre overbeskytter sækullsbarna sine og gjør dem en bjørnetjeneste. Når steforeldre påpeker dette blir de parkert....."

 

Ser at mine bonusbarn er i ferd med å bli utroolig bortskjemte. De har to julefeiringer, 2-3 bursdagsfeiringer hvert år, minst en utenlandstur i året (6 og 8 år), nye sykler kjøpes før de gamle er for små, tv-spill og datamaskiner i siste skrik, gaver i hytt og pine utenom jul og bursdag osv osv. Det er ingenting som er feil med ungene, de er gode og snille og bærer enda ikke veldig preg av at de har alt de trenger og vel så det.

 

Ganske illustrerende da jeg spurte min stedatter hva hun ønsket seg til bursdagen og hun svarte at "det vet jeg ikke, for jeg har jo alt jeg ønsker meg"...

 

Skjønner at det er vanskelig for mange skilte foreldre å stadig ha dårlig samvittighet for at de ikke er nok sammen med barna sine, men det BLIR IKKE bedre dersom ungene får alt i fanget uten å bli satt noen krav til og uten å bidra med noe som helst.

 

Det er ikke så ofte sambo og jeg krangler, men når vi gjør det er det disse tingene det går på. Han sier at han er enig med meg, men klarer ikke/vil ikke følge opp i praksis. Utrolig irriterende, særlig siden man blir tillagt hensikter som man overhodet ikke har, nettopp fordi man ikke er barnets forelder. Argumenter som går igjen er: "tror du hadde skjønt bedre hvis du hadde barn selv", "vedder på at du ikke kommer til å være like streng med egne barn", "det blir nok noe helt annet når du vet hva morsfølelse er "...

 

Mulig jeg overvurderer meg selv, men tror virkelig ikke at jeg kommer til å slacke på de tingene jeg mener er viktig dersom jeg engang blir mor selv.

[Anonym bruker]

Slik er det hjå oss og. Ein positiv side med å være stemor før ein får sine eigne er at ein får augene opp for kva feller ein ikkje må gå i. Det er sikkert ikkje så lett når det kjem til stykke å sei nei til sine små. Men eg har no fått sett at det er veldig viktig å gjere nettopp det, for resultatet av å ikkje stille krav er ikkje særleg bra.

Eg vil ikkje at fellesbarnet skal bli like bortskjemt!

[Kreoline]

dytt

[Anonym bruker]

Dette er jo ein tråd som går rett i kjernen på mykje av problematikken rundt stefamilier, og den er litt for farleg å ta, for det er ikkje mykje interesse verkar det som.

Det opnar opp både for å peike på svakehiter hjå far, og på måtar mor og far har oppfostra ungane sine. Det er heilt ulikt å komme inn i ein familie der

-far heldt kustus på ungane fordi om dei har det vanskeleg

-mor ikkje boikottar familielivet hjå far med å kreve lojalitet hjå ungane

-der ungane er positivt innstillt til å starte på nytt

 

Det er ikkje alltid like lett å vere stemor under slike førehald.

Eg vil jo tru at om ungane protesterer åpent mot ei stemor er det ein svikt hjå foreldra, meir enn at ho er ei ond heks. For dei fleste mennesker erikkje det, og dei fleste fedre hadde kasta ho ut om ho så var. Det er mangel på oppdragelse, meir enn noko anna.