felles barn/stebarn

[Anonym bruker]

Samboern min har en datter fra før og vi fikk en felles datter sammen for en stund siden.

Dette er da mitt første barn. Jeg gledet meg veldig under hele svangerskapet, mens han virket veldig likegyldig desverre. Han himlet med øynene da jeg viste hva jeg hadde kjøpt inn til babyen da jeg var gravid, da han mente vi kunne bruke alt etter dattern hans. Men jeg ville ha noe nytt også..

 

Han og eksen har 50/50 samvær. Jeg spurte samboern min om vi kunne gjøre en avtale med moren til jenta om en avtale rundt fødselen og når vi kom hjem fra sykehuset. Han blåste det litt bort og sa at det tar vi når det kommer.. Så fødte jeg og han hadde vanlig samvær. Jeg var alene på sykehuset hver eneste kveld pga han var med dattern hjemme. Skal sies at jeg var på sykehuset i en uke pga gulsot og fikk sent melk. Jeg gråt og gråt hver kveld følte meg så alene..

 

Jeg har fortalt dette til han, men han virker så likegyldig. Helt siden i sommer har vi hatt dattern hans litt mer enn 50/50 samvær. Han bare avtaler med eksen uten å høre med meg.Dette må jeg bare godta sier han. Jeg var kjempe sliten da jeg kom hjem fra sykehuset med den lille. Vi har hatt en veldig trøbblete start med vekt og div... Jeg har vært kjempe bekymret.

 

Han bryr seg så lite om vår felles datter. Jeg tenkte at det kanskje ville bli bedre den dagen vi ikke hadde dattern hans her, men han er ikke noe særlig interessert da heller. Han kan aldri skifte en bleie, gi flaske av seg selv. Jeg må hele tiden spørre han om det og da gjør han det. Det kan gå flere dager uten at han tar i vår datter. Jeg har spurt han om det, han sier at han er sliten. Det er jeg som står opp om nettene.. Føler meg som en alenemamma for vår datter..

 

Jeg er så fortvilet over situasjonen her.

[Anonym bruker]

Dra han med på ekteskapsrådgivning. Krev å få svar. Da får du vite om forholdet er bærekraftig eller ikke. Det er ikke sikkert du får det svaret du vil, men du kan ikke fortsette sånn, da mister du selvrespekten til slutt. Jeg har vært der, og vi kom sammen frem til at ting skulle endres, noe vi også har gjort. Men det er ikke lett. Jeg har så vanskelig for å glemme. Men nå går ting veldig bra.

Om han ikke vil endre seg, så får du vurdere om du klarer deg alene. Det er litt lettere når barnet blir litt større. Hold ut en stund til, du har gjerne nettverk rundt deg, mor og far, søsken og venner. Da klarer du deg uten han. Men prøv først. Det er ikke sikkert han var helt mentalt forberedt på å få nytt forhold og å få nytt barn. Derfor kan han lett bli litt slik misforstått lojalitet til datteren. Da trenger hen hjelp fra andre til å sette ting litt i perspektiv.

[Anonym bruker]

Hei,

Føler med deg. Pappaen til vårt fellesbarn har hele tiden vært veldig engasjert i ungen vår - så jeg har ingenting å klage på.

 

Jeg kjenner meg samtidig veldig godt igjen i den første delen av innlegget ditt. Hans særkullsbarn hadde også samvær med oss akkurat da fellesbarnet ble født, hvilket resulterte i at jeg ble liggende alene på sykehuset da babyen var nyfødt. Det var sårt! Jeg er veldig glad i hans barn, og ser på det som et fullverdig søsken til mitt barn. Jeg skulle likevel ønske at han hadde klart å skape litt rom for bare oss tre de to første dagene etter fødselen.....

 

Stebarnet mitt var med og hentet oss hjem, og var også på besøk dagen etter fødselen. Det satt ejg kjempestor pris på!!! At mannen min ikke kiunne komme tilbake på kvelden fordi stebarnets mor var redd for at barnet skulle bli "tilsidesatt" synes jeg derimot var misforstått omsorg, som gikk utover meg!! Prøver å se det fra hennes side, men er fortsatt litt bitter for at mannen min ikke prioriterte meg akkurat i de korte to dagene på sykehuset. Man er jo litt utafor og sårbar akkurat da.....

 

Lykke til, håper det går seg til for dere etterhvert. Nyt datteren din uansett!!!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg blir utrolig opprørt av å høre på hvor korttenkte noen menn kan være mot sin elskede i barseltiden. De kan ikke ha mange tankene oppe i hodet sitt om hvordan det kan være å skulle ha hele ansvaret for en ny baby hele dagen og hele natta, like etter en fødsel. Det er ikke like selvsagt at alle føler seg i like fysisk og psykisk god form etterpå.

Det andre er at det må jo være noe litt rart som foregår om de ikke ønsker å være der, både sammen med den nyfødte og sammen med sin elskede. Det er helt unormalt,fordi om det er mange her som beskriver et slikt handlingsmønster. En begynner jo å spekulere i hvordan dette kan forklares, uten at jeg er den best kvalifiserte til det. Er det tankeløshet, er det mangel på kjærlighet, er det egoisme, er det ondskap, mest tror jeg det er en form for mannlig fødsels depresjon om det finnes.

For det hovedinnlegger beskriver kan jo minne litt om det, unngår barselavdelingen, likegyldig, uintressert, ikke ser at barnet trenger mat eller stell. Er så sliten at han ikke tar i barnet på flere dager. Han trenger hjelp, barn skal jo ikke vokse opp under slike forhold.

Kanskje han har hatt en helt uventet reaksjon på svangerskap og babyen. Stakkars deg, stakkars mann og stakkars barn. Når jeg skriver her, kommer jeg mer og mer til at det må være noe psykisk feil et sted, det nytter ikke å bli sinna, å si, for en idiot. Lykke til!