Er så utrolig forbanna!!!!!!!!!!! laaangt... :(

[Anonym bruker]

Tror følelsene mine for barnefaren nærmer seg et direkte hat!!! Og nå bar må jeg få luftet ut litt!!! Da jeg fant ut at jeg var gravid hadde vi alt flyttet fra hverandre, og jeg tilbake til hjemstedet mitt. Hele veien mens jeg gikk gravid skrev han mail på mail på mail, side opp og side ned om hvordan han skulle stille opp for det nye barnet sitt! Han ville ha delt foreldreansvar og delt omsorg fra dag 1! Når jeg svarte at selvfølgelig skulle han få treffe og bli kjent med barnet, men at siden vi bor på hver sin kant av landet så måtte han komme hit og bli kjent med gutten svarte han at jeg bare var vanskelig, og eneste hinderet for at vi kunne ha delt omsorg var at jeg ikke ønsket å jobbe.

 

Jeg ville heller ikke ha delt foreldreansvar med mannen fordi han er ute av stand til å ta ansvar for noe som helst (en av mange grunner til at det ble slutt!!! ) Han har barn fra før av, og disse har bv anbefalt at moren får den daglige omsorgen for. Midt oppe i den vurderingen som de skulle gjøre så presterer dritten å reise på krabbefiske sammen med en kamerat en lørdag han i utgangspunktet hadde barna, uten å skaffe pass!! Den yngste og den eldste ble hjemme fordi "de ikke ønsket å være med"! (Lar man en 8 åring og en 12 åring bestemme det selv, og lar man dem være alene hjemme halve natten(kom hjem 4 om morgenen!!)? Når jeg tok det opp med ham sier han at han selvfølgelig aldri ville gjort det med en baby. Men med en 8 åring er det greit? Hallo!!!???

 

Uansett, masse krangling gjennom hele svangerskapet. Foreslo at vi kunne møtes på et familievernkontor, men fikk til svar at "når ble du og barnet noe som måtte vernes fra far?" og at vi ikke trenger noen andre til å fortelle oss hva som er best for vårt barn. han ville ha fast avtale om samvær fra før fødselen, mens jeg sa at vi fikk snakke om det etter når det faktisk var et barn der! (hadde en SA tidligere, og det er MYE som kan skje i et svangerskap, og ville derfor ikke lage en avtale da).

 

Nå etter fødselen (6 mnd) så har jeg ikke hørt noe særlig fra ham. sendte noen mailer i april, mai og juni der han ble invitert på besøk, men han kunne ikke fordi han 1: skulle i retten med de andre barna sine, og 2 måtte få seg jobb og 2 måtte reparere bilen.

 

1 retten er satt til slutten november, men x-konen har allerede fått en midlertidig avgjørelse og fikk flytte med barna.

 

2 fremdeles arbeidsledig (har ihvertfall tid til å reise da?!)

 

3 bilen er fremdeles i ustand, men han bor rett ved togstasjonen og det samme gjør jeg!!

 

Tilslutt skrev jeg at jeg ikke kom til å kontakte ham igjen før han gav meg en dato for besøk. Fikk et laaaangt svar om hvor jeg var "stor i ord, men bitteliten på jord", at jeg hadde nektet ham samvær da han ikke fikk ta sønnen med ut på trilletur den første gangen han tenkte å reise bort her. (Hvem her inne som lar barna være alene sammen med noen de ikke kjenner? Det er barnet det handler om. og ikke ham!!!) Jeg hadde visst skrevet at jeg ikke kom til å sende sønnen MIN avgårde med en FREMMEDKAR. (hans store bokstaver) hvordan alt er min feil, og hvor fæl jeg er.

 

Han har ikke jobb, ble kastet ut av leiligheten i vinter, strømmen ble koblet ut 2 ganger pga manglende betaling, og så tror han at han har noe positivt å tilføre noen? han klarer ikke engang å skrive under på farskapet. Det er vel den ene tingen som han kan ramme meg med. For det sårer!!! Jeg har verdens mest fantastiske lille baby, som voker og utvikler seg hver dag, og jeg elsker ham høyere enn alt!!! Også har han en biologisk far som ikke bryr seg!! (dvs, han sier at han bryr seg, men viser det ikke!!)

 

Spurte ham en gang om hvorfor han ikke spurte hvordan det gikk med gutten, men hadde visst noe med den makten jeg hadde i situasjonen. Han nekter konsekvent å kalle gutten ved navn, det er konsekvent gutten vår/min osv, men aldri navnet hans!!

 

Nå har jeg fått meg ny kjæreste (vært sammen et par måneder) og jeg ser hvordan de knytter seg til hverandre. Det er flott å se, men samtidig blir jeg livredd!! Tenk om jeg tar feil enda en gang, og også denne mannen er en drittsekk som bare kommer til å såre oss!!! Han er utrolig snill og god med oss begge to, men er så redd for at småen skal knytte seg til ham for så å bli såret. Det er nok at faren er en dritt!! Vil virkelig ikke bli skuffet flere ganger nå!!!

 

Noen som aner hva jeg bør/kan gjøre? Hvordan kan jeg klare å slutte å være så bitter? De det går utover er alle andre enn han jeg faktisk ønsker å ramme, x-en!

 

Takk for at dere gadd lese!!

 

Denne gangen signerer jeg som

[Anonym bruker]

Faktisk så tror jeg ikke at det er noe du kan gjøre for at eksen din skal forstå det han gjør. Det er ikke din oppgave heller! Det du må konsentrere deg om er å skape et godt liv for deg selv og sønnen din. Han trenger deg ekstra mye siden faren er så slapp og uinteressert!

 

Ikke vær bitter, det gjør bare din egen livskvalitet dårligere. Bitterhet og hat skader en selv mest. Vær heller stolt over at du fikser det! Ny kjæreste har du, og saker og ting ser lysere ut. Nyt dagene og drit i han som gang på gang har vist hvor umoden og ureflektert han er.

 

 

[Anonym bruker]

Off,jeg skjønner at du er frustrert!!Virkelig!! Jeg har selv slitt/sliter med en umoden gutt til far!! Med vanvittig liten sosial intelligens og lav iq!! Er til å bli GAL av til tider!! Jeg misliker ham utrolig sterkt og skulle helst ønske han ikke hadde NOE med barnet og gjøre, men han behandler henne bra!!(de FÅ gangene han gidder ha henne)!!

Så da gjør jeg det for henne!!

Det jeg ville gjort om jeg var deg var ett og slett å si at enten stiller du opp på familievernkontoret sammen med meg eller så kan du bare glemme hele ungen!! Dette sa jeg til mitt barns pappa- MED støtte fra familievernkontoret!!

Dere vil få det mye bedre med en AVTALE, det blir da mye lettere for dere begge å forholde dere til etterhvert!!

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Vet det!! men ikke alltid så lett å styre følelsene sine... måtte bare få ut litt frustrasjon. tror det toppet seg litt i forbindelse med 6mnd dagen til sønnen min. Har hatt et fantastisk 1/2 år, og ser denne herlige gutten, og så får jeg en litt ekkel bismak fordi faren ikke viser interesse. Men, men, satser på at jeg enten venner meg til situasjonen sånn som den er, eller at han gjør noe for å endre på den (som kanskje blir like vanskelig å takle!!)

[Anonym bruker]

Han har skrevet i mail at han vil ha en samværsavtale, og jeg har foreslått fam.vern kontoret. Dette ville han ikke da. Ringte uansett til dem i sommer og fikk beskjed om å kose meg med gutten, og la faren være den som kalte inn til megling dersom han ville endre på ting.

 

Tror kanskje noe av det jeg sliter med er at jeg ikke helt vet hvor involvert jeg vil at han skal være... Han er en dust som ikke burde ha ansvar for barn i det hele tatt, men han er også far til sønnen min!! Og jeg mener at alle barn har rett til kontakt med begge sine foreldre, uansett! Forvirret jeg? Jepp!!!

 

Kan jo kalle ham inn til megling, men så lenge han ikke har skrevet under på farskapet så tror jeg ikke familievernkontoret kan gjøre noe fra eller til...

 

HI

[Anonym bruker]

Hehe:) Dersom han ikke har skrevet under på at han er far har han faktisk INGEN rett til å si ett pip!! Du har da din fulle rett på deres sønn!

 

Så hele valget her er opp til kun er person : deg:)

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Takk!!

 

Det er faktisk ganske frustrerende! Vil at sønnen min skal ha en pappa på papiret, og synes det tar alt for lang tid!! Er heldigvis ikke like sint idag... var tøft med den 6mnd dagen.

 

Noen som vet hvor lang tid slikt kan ta? worst case scenario... har spurt tk, men de sender bare nye purringer!!!

 

HI

[Anonym bruker]

Hei! skjønner godt du er frustrert og sint. hvis jeg var deg ville jeg droppet å mase mer på pappaen, det du kan komme til å oppnå er at han kommer på banen for er periode for så å droppe alt som er. tenk da på barnet ditt som har blitt kjent med og glad i pappaen sin og som deretter opplever å bli sviktet. det er faktisk mye verre enn at han ikke får noe forhold til han i det hele tatt. min sønn har det sånn, og det unner jeg ingen.jeg ba pappan hans trekke seg ut når barnet var litepga manglende interesse, men nei da han var pappan. det det har endt med nå er at han glemmer når han skal ha han, lar være å stille opp på absolutt alt som har med barnet å gjøre, men pumper barnet fullt med hvor synd det er på pappan som er så alene og at barnet må komme oftere. Så lenge han ikke engang skriver under på farskapet er det su som bestemmer alt, gjør det og ikke la pappan ødelegge livet til barnet ditt. Kos deg og lykke til!