Hva gjør man da?

[Anonym bruker]

Hva gjør man når man søker på ALT av jobber-men får avslag pga manglende arb erfaring ( har høyere utdanning) er alene med ett barn og har faste utgifter?

 

1. Går man på sosialkontoret og blir stigmatisert? ( Jeg har høyere utdanning enn en sosionom)

 

2. Jeg går rundt og TRYGLER etter en jobb - og får mindreverdighetskomplekser

 

3. Jeg selger leiligheten, sier opp barnehage plassen og flytter hjem til foreldre som egentlig ikke har plass

 

Av og til er livet j kjipt!

[Anonym bruker]

IKKE selg leiligheten ihvertfall og ikke si opp bhg plassen.

 

Synes du skal gå til sosialen og forklare situasjonen, så aetat, de skal kunne hjelpe deg litt ihvertfall og fortsett å søk på jobber, ikke bare det du er utdannet som, men alt mulig rart.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg er kvalifisert for en jobb i A etat - men det er inntakstopp over alt og mye går gjennom bekjente. Jeg er veldig lei av å måtte kjempe absolutt hele tiden-og i tilegg er jeg alene.

 

Når jeg tar kontakt med folkene i a-etat kan de ikke hjelpe meg. Jeg får ingen oppmuntring, får bare høre hvor hardt det er..:/ Jeg har pc,kan skrive søknader, tilgang på informasjon og alt av ledige jobber - holder på å registrere meg over alt / vikar byråer så det mangler ikke på innsatsvilje og lyst til å jobbe...Blir så fortvilet av og til,møter så mye motgang.

[trillemamma]

Aetat utplasserer folk i bedrifter, så de skal få arbeidserfaring.

Min bror var utplassert i en bedrift, når utplasseringsperioden var over, gikk han over i fast jobb.

Dette må jo absolutt være noe for deg. Arbeidsgiver taper ingenting på det, siden aetat betaler lønnen din.

[Anonym bruker]

Det sies at de som allerede har en jobb har lettest for å få ny jobb, så mitt råd er at du midlertidig skaffer deg en eller annen jobb, uansett om du er veldig overkvalifisert for den. Da har en fremtidig arbeidsgiver i alle fall din nåværende arbeidsgiver som han kan kontakte for å høre hvordan du samarbeider med andre f.eks. Det faglige kan han jo ikke si så mye om siden du har en annen utdannelse.

 

Jeg har god erfaring med vikarbyråer, men da bør du selvsagt ikke være alt for kresen. Hovedsaken er vel at du kommer igang?

 

Hva har forresten din utdannelse å gjøre med at du blir stigmatisert på sosialkontoret? Eller føler du deg for god til å motta hjelp når du ikke kan forsørge deg selv?

[Anonym bruker]

Klart det, jeg kan arbeide med hva som helst jeg -er ikke kresen, men vil selvfølgelig få brukt utdannelsen min til noe;) Har b,la en referanse...

 

Om jeg føler meg for god til å motta hjelp? Tja, har kanskje ambivalente følelser med å skulle motta hjelp-da jeg er utdannet sosionom;) Den hjelpen jeg måtte trenge skyldes strukturelle årsaker som at de utdanner for mange sosionomer, ikke det at jeg nødvendigvis ikke kan forsørge meg selv. På en annen side så er jeg ikke bedre enn noen, jeg sidestiller alle mennesker, fattig som rik Men jeg vet at marginaliserte grupper i samfunnet som nettopp enslige forsørgere blir stigmatisert. Det er vel der det ligger.........:/

 

[Anonym bruker]

Det er vel ingen som synes det er gøy å gå på sosialkontoret for å få hjelp. Men det er stor forskjell på å motta hjelp i en nødsituasjon og å leve fast på sosialbidrag. Alle kan havne i en vanskelig situasjon, selv de som er utdannet sosionom Du kan vel rettferdiggjøre det for deg selv i alle fall?

 

Såfremst du ikke bor på et veldig lite sted, så er det ikke så mange som behøver å vite at du har mottatt støtte fra sosialen. Det følger deg ikke senere i livet heller, vet jeg (kanskje ikke bare negativt å vite hvordan det er i den enden, i fall du får jobb på et sosialkontor senere)

 

Prøv å tenke positivt og kanskje litt utradisjonelt. Hvis det er utdannet for mange sosionomer i ditt område, så er det kanskje lettere å få jobb et annet sted? Men det er kanskje vanskelig i forhold til barnets far?

 

Jeg vet om jurister som i en kortere periode har vært nødt til å jobbe i matbutikk f.eks, også fordi det her i byen var overproduksjon av den yrkesgruppen. Det løsner nok til slutt!! Ikke gi opp i alle fall!!

[Anonym bruker]

Jeg prøver å tenke utradisjonellt, skal også undersøke mulighet for å starte opp noe eget. Jeg velger og ikke flytte på meg av hensyn til barnet som har nettverk her, barnet trenger dem, trenger en familie. Synes jeg ser meg og barnet på ett sted der vi ikke kjente noen, hva når barnet ble syk, når barnet begynner på skolen etc? Her har jeg støttende stabile og gode omsorgspersoner som hjelper villig til hvis det trengs:)

 

 

Jeg skal aldri gi opp, jeg skal og vil ha en jobb å gå til, denne usikkerheten som jeg går med er helt forferdelig. Takker for svar:)