dere som har barn som bor to steder

[♥Kristoffer&Harald♥]

eller 50/50 samvær

 

Når det ikke funker hva slags symptomer på barna har dere sett da.???

Jeg tenker kun på når barna ikke trives med det, slev om dere voksne jobber bra sammen! og hva gjør dere med klær? bursdager, gaver osv!!!!

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Hei..

 

Samboern min har en jente på 3 1/2 år som bor hos oss annenhver uke(søn-søn). Vi fikk en felles datter i september som nå er 6 uker..

Samboern min har hatt 50/50 samvær siden bruddet da var hun 1år. Inneklær/leker div går ikke mellom hjemmene, men uteklærne gjør det. Vi feirer bursdagen hennes når hun er hos oss den uken med hans og min familie og barnebursdag(fra bhg og fra nabolaget) Moren gjør det samme når hun er der.

 

Noe mer du lurer på?

[♥Kristoffer&Harald♥]

tusen takk

[Anonym bruker]

Flyttingen (ikke bare pakkingen, men omstillingen) er tøff for alle. Og det er mange greier med det utenom selve flyttingen. Med en uke hos hver blir det liksom aldri tid til å falle skikkelig til ro, heller ikke tid til å jobbe litt med barna når det trengs (alvorssamtaler og innstramming av ting som kan gli litt - det er veldig lett som forelder å tenke at nå skal hun jo snart videre om noen dager, så nå biter jeg tennene sammen og holder ut TV-seeingen/furtingen/pengemasingen/ eller hva det nå er med slyngelalderbarnet, og overlater det til den andre foreldren. Som kanskje tenker akkurat det samme. (Uten at noen av dem tenker at dette er noe problem, men det blir det jo på sikt - for begge).

 

Vi har dobbelt opp av alt vanlig men et sett regntøy, støvler, sportsutstyr mv. som flyttes fram og tilbake. Da barna bodde en uke

her og en uke der rakk de liksom aldri falle helt til ro noen av stedene (de skulle jo snart videre), han yngste (dengang gikk han i barnehagen, nå går han i 3. klasse) ble ofte stressa og forvirret og visste ikke helt hva han skulle si når noen spurt hvor han bodde "æææ..vet ikke helt". Så etter ikke så lenge gikk vi over til 9 netter her og 5 netter der. Da falt barna mer til ro her. Ulempen var at det etterhvert ble mye mindre grensesetting når de var hos pappa (oppe så lenge de vil, spille x-boks med pappa halve natten, bare kos og moro og intens oppmerksomhet, ikke så nøye med leksene, aldri fisk til middag eller grønnsaker osv.) - og flere par dagers tilvenning / snu døgnet / oppfriskingskurs om nødvendigheten av å hjelpe til hjemme, legge seg, gjøre lekser osv, hver gang barna kom hit.

I fjor gikk vi over til dobbelt så lange perioder for å få halvpartn så mye flytting (det er flyttedagene som sliter på barna nå, de er gjerne litt urolige og frustrerte en dag før eller etter også), vi har opprettholdt delingen med 50/50 helger og ferier og 75/25 hverdag, så nå er barna fra en fredag til en mandag hos pappa (to helger med en uke i mellom=10 netter) og fra en mandag til en fredag (tre arbeidsuker med to helge imellomr=18 netter) hos meg.

Men nå er barna større (8,10,16) og de er vant til å bo to steder. Men jeg kjenner veldig på at omstillingen deres tar lang tid. De er glade og blide når de kommer, men den første uken de er her er det alltid mye jetlag, masing og "oppdragelse" og TV- og dataspill-avvenning, og så har vi det mye hyggeligere den siste halvannen uka. De(n) siste dagen(e) er de rastløse og urolige, gidder ikke rydde ting på plass på rommene sine men lar dem flyte rundt ("det er jo ikke noe vits vi skal jo snart dra likevel")

[Anonym bruker]

Vi har 50/50 samvær,har nettopp startet med det, så litt for tidlig å si om det fungerer. Har sagt til far at han får kjøpe klær selv. Det eneste som går fram og tilbake er skolesekken.

Bursdager kommer vi til å feire den uka han er hjemme hos oss.

Gaver har vi aldri spleisa på, begynner neppe nå heller.

 

[Gjest]

Jeg pratet med ei barnepsygolog en gang ang dette og hun sa noe som fikk meg til å tenke,

Kunne vi voksene tenke oss å bo to steder? En eller to uker og pakke og dra til vårt andre hjem......etter en eller to uker der pakker vi sakene våre igjen og drar videre til det første hjemmet igjen......?

Er der en grei ide for oss voksne.....?

Ikke, da er det heller ikke greit for barna.

Selvom vi vokse får ting til å fungere vil det ikke si at det er det beste for barna. Det som er viktig er at barnet har et holdested ,det vil ikke si at barnet trenger å være mindre hos den andre parten, men de trenger foreldre som er glad i dem og stabilitet.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Du kan ikke slå alle over en kam da.. Selvfølgelig er det inviduelt.. Det aller viktigste for at en sånn ordning skal fungere er at foreldrene samarbeider...

 

Vi har 50/50 ordning.. Stedattern min har hatt det sånn siden hun var 1år og vet ikke om noe annet.. Hun husker ikke at foreldrene sine bodde sammen.. Denne ordningen fungerer kjempe fint for alle oss inkludert henne..

[Gjest]

Jo det er greit men generelt blir det mer vanskelig for barn når de vokser opp å får venner skole og slikt. Hun er jo fortsatt liten og utrolig heldig som har så mange rundt seg som bryr seg. Men generelt vil jeg ha fram noe av det at noen ganger syntes foreldre det går bra men barnet ikke syntes det. Men ingenting er bedre at foreldrene er kjempe gode venner å får ting til å fungere.

[Anonym bruker]

Jeg prata med en barnepsykolog en gang, og selv om hun var utdanna psykolog var hun likevel fullt ut menneske og KVINNE.

 

Hun hadde kontakt med egne følelser, og kunne ikke for alt i værden ha levd med at barna hennes ikke skulle ha den beste og nærmeste tilknytningen til HENNE og HENNES hjem.

 

Empati/innlevelse med kvinner generelt fikk henne så til å føle at det måtte være forfærdelig for enhver kvinne å oppleve at barna ikke vokste opp primært hos henne.

 

Selv om dama altså var psykolog, hindret ikke utdannelsen henne i å bruke hele seg selv i jobben, føleleser inkludert. Og sympati/fellesskaps følelse med personer av samme kjøn var en naturlig del av dette.

 

Denne psykologen gikk inn for at "Det beste for X vil være å bo hos mor og ha vanlig samvær med far".

[Anonym bruker]

Men denne (kvinnelige) psykologen sa vel ikke direkte at det å bo mer et sted måtte innebære å bo mer hos mor? Og at det måtte være så skjevt som "vanlig samvær" dvs. i praksis annenhver helg hos den man ikke bor fast hos fordi større barn med venner og fritidsaktiviteter ikke så lett får til den hverdagsettermiddagen etterhvert..

 

Jeg tror slett ikke at det alltid best å bo mest hos mor, men jeg har gjennom mange år erfart (både hos meg og mine og hos min nye samboer og hans) at 50/50 er bedre for foreldrene enn for barna.

 

Først og fremst er 50/50 bra for foreldrene fordi det blir en symbolsk markering av rettferdighet og at de begge er "like mye verd": eller med andre ord ingen er den moralske vinner/taper av skilsmissen. Ingen har hovedansvar..

 

Dernest er 50/50 bra for foreldrene fordi man kan være intensiv-forelder i en uke og ha barnefri like lenge. Det er lettvint og det er passe uforpliktende. Om det er noen problemer/konflikter med barna i perioden de er hos en selv, kan en alltids utsette å gjøre noe med det til de drar til den andre (det er ikke så lenge å holde ut, og det er lett å skyve ansvar over på hverandre).

 

Men konsekvensene for barna (rotløshet, mulighet for å spille foreldrene ut mot hverandre, mulighet for å skli mellom to steder der ingen har mulighet for å ta ordentlig fatt i grensesetting og alvorssamtale-føljetonger) opplever jeg å være mye mer alvorlige og problematiske enn gevinsten ved at foreldrene skal føle seg "like gode" og at de "deler likt"

[Anonym bruker]

jeg har skrevet litt om dette på en annen side i dag også. jeg er engasjert i dette fordi jeg ser det fra utsiden. han som jeg bor sammen med har barna 50%. 2 gutter. ca 10 år. de er frustrerte! de forteller moren at alt er vanskelig hos faren og gjør det samme her. de lyver en del, og har veldig behov for at vi skal høre på dem. de snakker 80% av tiden til alle måltider og alle andre situasjoner. de blir veldig nærtagende hvis vi ber om litt stillhet eller hvis vi svarer åndsfraværende. den ene gutten har en voldsom trang til å ha alt klart. han pakker skriver huskelapper, ringer og mailer. han kan ringe fra oss 3 dager før han skal til moren og be henne legge frem et viskelær til neste uke. han vil veldig gjerne at vi skal sitte tett inntill hverandre nesten hele tiden og at vi skal delta i alle hans samtaler i telefonen.

den andre er like glemsk som den første er i kontroll. han er like frustrert over alle gangene han ikke fikser ting.

 

jeg er også frustrert. jeg kjenner meg igjen i fortellingene om at man venter med å ta tak i ting for det er ikke lenge til de drar etc. jeg tror jeg hadde kjent dem mye bedre om de hadde vært her lengre om gangen. trenger ikke være her mindre for min del. gjerne mer, men aller helst lengre om gangen.

 

fint å høre at dette er en etablert problemstilling for mange. for meg er det så nytt. (2 år)

 

tone

[Anonym bruker]

den som har ungen på bursdagen har barneselskap (hvis ungen vil det) inneklær tar de med hvis de vil, vi har dobbelt opp. yttertøy blir sendt frem og tilbake. vi bor bare 5 min unna så vi har alt sportsutstyr her, så kommer de hit og henter hvis de bruker hos moren.

vi har litt trøbbel med smak og behag. vi kjøper en del brukt, og det liker ikke moren. ikke den helt store konflikten men...

når det ikke funker er barna "umulige". de krangler om småting, har "lyst" til å få igang en konflikt. klager på maten etc.

de har også stille og innadvendte reaksjoner. ser på oss med store øyne. lut holdning. snakker ikke. svarer ikke. de utstråler på en støyende måte med hele kroppen at de vil bli sett. når vi tar tak i det kommer gråten. gjerne ledsaget av en "forklaring" fra deres side. som noen dytta dem på skolen i dag, eller en katt som er borte eller et hamster som har dødd. så gråter den masse over denne "grunnen".

 

da kan vi noen ganger spørre om ting som har med flyttingen å gjøre, så får de satt ord på dette med det samme.

 

selv merker jeg også at jeg blir rastløs og irritabel dagen før de kommer og dagen før de drar. vi har det ikke noe hyggelig på torsdager i vår familie.

 

tone

[Gjest]

Om hun var en kvinne hva i all verden har det med saken å si...? Hun står som en 3 part i saken og uttaler seg på ungene sine vegne selvom det er at barna bor hos mor eller far,,,,,,?

He he må le litt av deg for tydelig har du bestemt at dette bare går en vei...nemlig mor.

Helt feil igjen......

Føler du er en smule paranoid her og kun ser psykologen som mor sin part her......vil det si at alle mannlige går for far....?

Prøv å se helheten her på det jeg prøver å si ikke heng deg opp i mann eller kvinne......

Uttalte jeg meg hvem dette barnet skulle bo hos...? Nei bare at barn har et fast bosted.....!

[Northernlights]

Her hos oss kaller vi det oss imellom (meg og mannen) "The sunday behaviour"!

Dvs at det er den dagen han skal til faren ei uke, og da er det så utrivelig her, at det er til å gråte over mange ganger!

Han har utbrudd,trassige anfall av skriking og nekter å gjøre det han blir bedt om. Ikke vil han rydde opp rommet sitt, og ikke vil han gjøre andre ting vi ber han om.

Han blir en totalt annen gutt på søndagene, timene før faren henter han...

'Og da angrer han seg senere, når han kommer tilbake til oss ei uke etterpå. Og kan gjerne be om unnskyldning for oppførselen sin da...

 

Jeg tror det kommer av at han på en måte føler seg revet mellom to steder, og at når faren alikevel skal hente han, betyr ikke det så mye at han oppfører seg stygt her hjemme. Han skal jo ikke være her likevel!

 

Søndagene er derfor utrivelig for det meste, når han skal til faren sin.

Vanskelig for barna, dette her. Men noen får altså ikke bestemme selv, og det er tilfelle her i gården.

Rettsvesenet overkjørte totalt barnets behov. Dessverre skjer sånne overtramp. Jeg skulle ønske psykologer ble tvunget til å sjekke ut forholdene før retten bestemmer over hodet på barna. De kjenner dem jo ikke!

 

[Lillefy]

Jeg har ei venninne som deler barna. De bestemte seg for at siden barna var de aller viktigste var det de voksne som fikk flytte frem og tilbake. Ikke praktisk mulig for de fleste, men en fin løsning syns jeg. Mulig de forandrer på det når barna blir større, men godt for ungene nå som de er små)

[Gjest]

Syntes jeg høres kjempe flott ut. Som sagt så lenge det lar seg utføre. Og da har barna alt på et sted.

[Gjest]

Er enig med deg. Det burde vært en vurdering av barna at de kunne fått utrykket seg om hva de føler og slikt. Har det mye her også i tilegg er han under utredning og far vil at jeg skal sende han på fly alene en gang hver 3 mnd. Han vil nok ikke.

Jeg har tatt affære selv å kontaktet en av Norges fremste barnepsykologer for å få tatt fatt i dette. Orker ikke se min sønn skal slite slik som dette. Dette går utover skole og følelses livet hans. Hjelper ikke om pp-tjeneste og lærer mener det samme som meg. Skal man komme noe vei her må man ta saken i egne hender.