"Hva hadde dere gjort?"

[Anonym bruker]

Kan si at jeg er i et lite dilemma, el. kanskje et stort et. Har seg slik at jeg har fått jobb her vi bor, men jeg er sterkt i tvil for tiden om jeg vil fortsette forholdet. Samtidig ønsker jeg å flytte til en annen kant av landet, og jeg er kommt til et 2 gangs intervju der. Dilemmaet er hva jeg skal gjøre om jeg får jobben? Har som sagt veldig lyst å flytte dit og jobben er en veldig god erfaring å få med seg. Men så var det med å flytte ifrå barnefaren, tenker på barnet og faren, de vil ikke sees så ofte. Hadde dere tatt jobben nær faren el. jobben som er der dere ønsker å bo? Råd ønskes.

[Plutselig_gravid]

Hvor langt fra faren er det snakk om?

 

Pesonlig hadde jeg tatt jobben som er nær faren - for barnet sin skyld. Men det er jo på grunn av min livssituasjon akkurat nå!

Når man har barn må man ofre litt, men ikke sånn at det går på helsen løs.

 

Men dette er et valg som jeg synes du og far til barnet må ta sammen, der du selvfølgelig har det siste ordet. I hvertfall diskutere det sammen.

Hvor ofte har dere råd og hvor ofte er det mulig med samvær om du flytter?

 

Er det forresten en grunn til at du vil flytte til en annen kant av landet?

Føler du at det er sånn at hvis du blir der du bor nå, så kommer du til å bli derprimert osv.?

Da er jo saken litt annerledes.

 

Uansett hva du velger å gjøre er det viktig at du tenker nøye gjennom konsekvensene av det. Om det er å bli der du bor nå eller om det er å flytte.

Du sier litt lite om din livssituasjon akkurat nå og hva grunnen er at du vil flytte så langt bort er, så det er vanskelig å komme med gode råd.

 

 

 

[Anonym bruker]

Hvis faren og barnet har bodd sammen inntil nå,er det vel ganske brutalt å flytte til andre siden av landet? Hva om det var motsatt,at han ville flytte til en annen kant av landet pga en jobb,og tatt med seg deres felles barn så du sjeldent fikk se det lenger? Hadde du syntes det hadde vær greit?

[Anonym bruker]

Takker for veldig flott svar "heterveps". Du har mange bra poeng der.

 

Grunnen til at jeg ønsker å flytte til en annen kant av landet er fordi jeg trives veldig godt der. Har bodd der 3 år før jeg fikk barnet mitt. Trodde jeg skulle trives med å flytte tilbake til hjem traktene mine, men der tok jeg feil, eg mistrives veldig her. Føler meg til tider veldig ensom, selv om familien min er nær. Grunnen til mistrivselen er nok fordi barnefaren og jeg har dårlig kommunikasjon. Når det gjelder å organisere ting med barnet vårt føler jeg at det kun er jeg som tar del i den organiseringa, f.eks. når jeg no skal ut i jobb, så viste han ingen interesse for å ta over permisjonen min el. å prøve å ordne pass på en annen måte. Er jeg som måtte ordne det. Tilbyr seg ikke en gang å dele på utgiftene vi får ved å ha dagmamma.

 

Regner ikke med vi får så bra råd til at far og barn kan sees for ofte, gjerne en helg i mnd. el. annen hver.

 

Er jo p.g.a. barn og far jeg er i tvil om hva jeg skal gjøre, og hvordan jeg vil klare meg økonomisk.

 

Vil uansett takke deg for hyggelig svar.

[lab79]

er det et alternativ at barnet kan bli boende hos far, og at du har samvær? da bytter det ikke nærmiljø, og kontakten med far opprettholdes...

[Anonym bruker]

No er barnet 6 mnd, så tror ikke barnet tar noe skade av å bytte nærmiljø. Er ikke noe i veien for at barnet blir boandes hos faren, men det er ikke et tema eigentlig.

[~¤PierC&Prinsessa¤~]

Ehm, når du sier det er såpass dårlig kommuniaksjaon mellom deg og barnefar fra før kan du vel ikke alvorlig talt mene at du ville latt barnet bli boende der ( altså nå snakker jeg bare utifra det du har skrevet her)

 

Tror ikke barnet tar noe skade av å flytte på seg..Syns du bør gjøre det som er best for deg økonomisk siden han ikke er villig til å hjelpe deg mer..

[Anonym bruker]

Jeg har aldri ment at barnet skal bo hos faren, men hadde ikke gjort noe om barnet hadde bodd der, da barnet hadde hatt det godt hos han også. Som jeg skrev litt ovenfor "det er ikke et tema", jeg vil aldri bo uten barnet mitt, om ikke barnet selv ønsker å bo hos faren når barnet blir eldre.

 

Elles er jeg enig i barnet ikke tar skade av å flytte på seg.

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Du skriver at du mistrives her du bor nå og det virker som at et skrantende forhold er noe av grunnen.

 

Dersom du velger å flytte fra barnefaren, så kan det tenkes at du får større behov for å ha familien i nærheten. De kan være til støtte og avlastning. Vet ikke hvordan situasjonen er om du flytter dit du tenker. Men det er ikke enkelt å være alene med et barn uten familie rundt seg, feks dersom barnet blir syk og man trenger hjelp og/eller avlastning.

Det kan jo tenkes at trivselene kommer der du bor når du får etablert deg på ny, kommet deg litt og stiftet bekjentskap med nye mennesker. Da kan det være godt å ha familie og far til barnet i nærheten slik at de kan bidra til å ta seg av den lille, slik at du får litt fri til å være alene og "pleie deg selv".

[Anonym bruker]

Helt enig med deg "anonym". Er nok derfor jeg er i sterkt tvil. Dersom jeg flytter vil familien og barnefaren være langt unna. Tenker med gru på dersom barnet blir syk og jeg sitter der fortvilet og alene og lurer på hva jeg skal gjøre.

 

Som du sier er det sikkert fordi forholdet har skrantet at jeg mistrives, dette hadde kanskje endret seg om jeg begynte på nytt.

 

Så jeg får sette meg ned å tenke over positive og negative sider ved å bli værandes el. ved å flytte. Og selvsagt kommer barnet i første rekke.

 

Takker for alle svar!

[Kjetil!]

Kan ikkje ungen vera hos faren? Då får du flytta dit du vil, og ungen misser ikkje kontakten med faren sin. Og det var vel berre dei to problema du hadde.

[Anonym bruker]

Som jeg har skrive ovenfor et par ganger så er det ikke et tema at barnet skal bo hos faren. Ungen vil jo ikke miste kontakten med faren sin, vil bare se han sjeldnere.

 

Og no har jeg selv bestemt meg for hva jeg skal gjøre, så behøver ingen råd lengre.