Ny kjæreste

[Anonym bruker]

Hei alle sammen.

 

Tenkte å høre om det er noen av dere som har noen gode tips mtp første møte med den nye kjæresten min og datteren min. Vi har vært kjærester i 6 mnd nå, og synes begge det er greit at han møter min datter nå som er 4 år. I dag var altså planen at han skulle komme på besøk til oss, men datteren min slo seg helt vrang. Grein og styrte på før han kom. hun ville ikke at han skulle komme, og hun ville ikke at han skulle være kjæresten min i det hele tatt. Vi ble da enige om å vente litt til, men samtidig så synes jeg det blir helt feil at datteren min skal styre dette. Spørsmålet blir da hva som er rett i denne situasjonen? Jeg synes det er leit at det ble slik, da jeg hadde gledet meg til denne dagen skulle komme og tenkte at det kom til å gå veldig bra. Noen som har lignende erfaringer eller gode råd/tanker om situasjonen?

[Anonym bruker]

Datteren din vil nok ha deg for seg selv! ; )

 

Jeg synes ikke at du skal gi etter for slik oppførsel for det da gir henne overtak i situasjonen. Barn skal ikke bestemme over foreldrene sine. Det er et alt for stort ansvar for dem.

 

Du har kanskje forklart litt vel mye til en fireåring om at du har kjæreste. Hun vet vel knapt hva det er for noe? La mannen komme på besøk som en venn og la de to få bli kjent med hverandre i fred og ro. Ikke la ham overnatte i starten, men finn på normalt hyggelige ting dere kan gjøre. Det behøver ikke være superhyggelige aktiviteter hver gang, slik at forventningsnivået blir alt for høyt senere.

 

Jeg har god erfaring med at vi voksne var rolige og bestemte, samtidig som ungen fikk tid til å venne seg til den nye situasjonen.

[malenemamma]

Hei hei:-)

Nettopp gått igjennom det samme selv. Min datter er også fire år, og har vært vant til å ha mamman sin for seg selv hele tiden. Har ikke hatt kjæreste før nå, har egentlig ikke vært klar for det heller;-)

 

Vel, tilbake til saken. Jeg la vekt på å være åpen om kjæresten min til min datter hele veien. Jeg fortalte om han, hva han gjør på, flettet han naturlig i samtaler vi hadde etc. Jeg sa til henne at han gledet seg til å bli kjent med henne, og gjorde det hele veien klart at det er hun som er den viktigste personen i livet mitt, men at mammaer har plass til mange i hjertet sitt, og at det derfor er plass til han også. Da de skulle treffes gjorde vi det bare sånn at han kom hjem til oss, og at han gled litt og litt naturlig inn i heimen for å si det sånn. Vi har også funnet på litt ting med henne, men ikke noe sånn voldsomt, bare tatt det litt etter litt, stille og rolig. Det har vært ganger hvor hun ikke har villet treffe han, hvor hun bare har holdt seg til meg og vært grinete og sint. Men dette skjer sjeldnere og sjeldnere, og nå virker det som om hun generelt har godtatt hele situasjonen. Nå søker hun mot han selv om jeg også er tilstede, og de har vært funnet på ting uten meg. Det tar litt tid, og vi tar ett skritt av gangen.

 

Jeg er helt ening med deg at dette skal ikke din datter styre. Visst skal man ta hensyn til barna i situasjonen, i stor grad. Men ingen er tjent med at du skal være singel resten av livet, ikke du og heller ikke din datter. Du fortjener å være lykkelig og ha det bra, og din datter fortjener en lykkelig og glad mamma. Dette er vanskelig, for alle parter. Men med tid og tålmodighet ordner det seg. Forhåpentligvis har det gått seg til nå, det har jo gått en stund siden du skrev innlegget. Lykke til ihvertfall:-)