oppdragelse

[Anonym bruker]

E det flere stemødre som er den eneste som oppdrar?

Vil gjerne ha litt tilbakemelding fra Bio FAR/MOR også!

 

Jeg er kjempe sliten av det og veldig lei meg og trist. Føler ikke at jeg blir tatt hensyn til.

 

Kjæresten min er fornøyd når de har klær og mat, - virker det som for meg, han er jo enig med meg i bunn og grunn når vi diskuterer oppdragelse, -men klarer ikke å oppdra, vil helst ha det "hyggelighele tiden med barna." Jeg er "normal" i det jeg synes at vi kan forvente av barna i de 3 respektive aldrene de er i, - har sjekket dette med venner og familie som kjenner oss alle godt,- får vite at jeg er "normal"(om det finnes noe slikt) - og tolmodig.

 

Gråter ofte jeg nå for dette, blir så fortvilet!

Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal ta en skikkelig prat med kjæresten din. Jeg er ikke stemor selv, men jeg har to barn som bor med faren sin og stemor. Og mitt inntrykk er at det er mye på samme måten hos de som det er hos dere. Og jeg har kalt eksen min inn til møte for å "riste" litt i han. Jeg synes det er feil at all kommunikasjon skal gå gjennom meg og stemor. Det bør være noe som er mellom biomor og biofar. Det er tross alt de som har foreldreansvaret. At stemor og biomor har god kontakt og kan gi beskjeder innimellom er bare bra. Men hovedansvaret ligger hos bioforeldre. Jeg synes ikke du skal la han slippe unna med bare kosen. Han bør være sitt ansvar bevisst. Du gjør en kjempefin jobb. Kanskje en for bra jobb. Ikke la han få hvile på det og utnytte det.

 

Det er ofte veldig vanskelig med barn på kryss og tvers av foreldre, men det trenger ikke være det.

Lykke til

[Anonym bruker]

Du høres ut som om du er i samme situasjonen som meg... Min samboer er kun fornøy når han må gjøre minst mulig av det tyngste arbeidet... I går anklaget han meg for å frasi meg ansvaret for henting og kjøring SOM MOR!!! Hva pokker!! Jeg er ikke mor til barna hans!!! De har en mor!!! Greit at de bor hos oss, men jeg føler jeg gjør alt hva jeg kan for de barna og kanskje enda litt til... De hjelper forresten aldri til hjemme heller. Så jeg rydder og holder orden på et helt hus i tillegg til at jeg vasker alle klær, samtidig som jeg går i full jobb og er gravid!! Forstår godt din frustrasjon, men har dessverre ikke noe fasitsvar... Det er uansett ikke lett å oppdra andres barn...

[Anonym bruker]

Jeg har det motsatt jeg da... jeg får ikke lov å si et ord når det gjelder oppdragelsen til hans sønn. Ikke det at sønnen hans får noe som helst oppdragelse men hadde vært kjekt å kunne snakke til han når han slipper middagen på gulvet og lar den ligge der fordi han "liker ikke maten så lenge det er du som lager den". eller sånne ting... men snakker jeg til gutten så får jeg i min tur kjeft av faren hans og etter det igjen så ringer biomor med klar beskjed om at jeg ikke har noe med å "kjefte" på sønnen hennes... er to like frustrerende ender av det tror jeg...

[Anonym bruker]

Vet du? Her er det akkurat likedan som det du beskriver! Helst vil samboer bare være snill å at de skal ha det så behagelig som mulig hele tiden de er her. Jeg blir så fortvilt, og prøver å forklare at barn har godt av regler å at det faktisk skaper trygghet. Vi har avtale om når de skal legge seg og sånn, og han driver hele tiden å drar ut leggetiden med en hel eller halv time. Syns det er dårlig gjort når vi har en avtale, og jeg vil ikke være den som alltid maser jeg heller. Samtidig er det ting som å si i fra når de oppfører seg dårlig å gjør ting de VET at de ikke har lov til, men at faren ikke sier noe likevel så de slipper unna med det. (som f.eks å kaste seg over kakefat når man er på besøk eller har gjester og grafse til seg mange på en gang eller det siste som ligger igjen). Har spesielt et barn her som virkelig knapt HAR oppførsel i det hele tatt. Jeg blir alltid skamfull hvis vi har dette barnet med ut blant folk, og det blir alltid scener der folk stirrer. Jeg er livredd for at mitt barn skal se hvordan søskenet oppfører seg og ta etter. Et så bortskjemt barn vil jeg virkelig ikke ha! Har prøvd å ta dette opp med samboer, men det ender med krangel hver gang. Samme om jeg sier det på en fin måte, at vi kanskje burde være litt strengere så blir jeg med en gang den onde stemoren som kommer med kritikk av hans barn, og slik er jeg virrkelig ikke! Forventer akkurat samme oppførsel av mine egene! Dette tærer faktisk så mye på forholdet vårt fra min side, at selv om jeg elsker ham høyt og inderlig, vurderer jeg i blant å gå fra hamJeg blir utslitt av å måtte slåss, eller høre at han slåss om ikke annet, med et lite barn hver dag, og det som skjer er jo selvfølgelig at det går utover ungen og at en føler forakt for barnet som er så ufordragelig, selv om det faktisk er foreldrenes feil! Må bare legge til at hos bio-mor har de virkelig INGEN regler, å at det derfor ikke gjør saken lettere.