Hjelp....

[Anonym bruker]

Huff, jeg har det litt tungt nå for tiden. Jeg og samboeren min fikk verdens skjønneste gutt i mai, og er lykkelige over det! Vi har vært sammen i 1 1/2 år, og han har fridd og bryllupet skal være til sommeren neste år. I utgangspunktet skulle alt være bare fint med forholdet vårt. Jeg elsker han, og han elsker meg!

 

Men i høst flyttet vi nesten 100 mil unna hjembyen vår, hvor vi har alt av venner og familie, for at han skulle begynne skole. Visste det kom til å bli litt tungt for meg som skal gå hjemme, men ikke at det skulle bli så tungt som det har blitt.

 

Han treffer mange nye folk gjennom skolen, og de inviterer han med på sosiale aktiviteter hele tiden, som han gjerne vil være med på. Men han sier mye nei, pga at han får dårlig samvittighet ovenfor meg. Og sånn blir det en ond sirkel; jeg vet at han vil være sosial, og får dårlig samvittighet for at jeg gjør det vanskelig for ham å være det. Men jeg sitter mye alene sammen med sønnen vår, og gleder meg alltid til han kommer hjem. Da er det vanskelig å synes at det er greit at han drar ut på sosiale aktiviteter flere ganger i uka.

 

Vi vet jo at dette er for en periode, men han ser vel ikke helt at jeg faktisk ofrer mye ved å bli med ham hit. Jeg setter jo mitt sosiale liv på vent et helt år, for at han skal få ta utdannelsen sin. Og jeg prøver å være imøtekommende, men føler bare at det ikke er nok! Vi har vært her i to måneder, og han har vært med på 12 sosiale happeninger... Jeg synes vel kanskje at han ikke burde forvente noe mer, men det er kanskje urimelig...?

Jeg føler meg bare så ensom og at jeg ikke strekker til... jeg gråter mye, og det blir en del diskusjoner. Vi er veldig flinke til å prate om det da, men vi kommer ofte tilbake til samme tema. Er litt fortvilt, og er livredd for at han skal bli lei av meg og at han føler han går glipp av studentlivet...

Kjenner jeg er blitt litt sjalu også, og det er så vondt...

Han trener hver dag, og for en stund siden fortalte han at han trente sammen med en jente som var veldig pen... men det var ment positivt til meg, for han ville bare understreke at det var meg han ville ha! Men det hjalp ikke akkurat på følelsene mine... Og jeg er redd for at han vil oppdage andre når jeg ikke akkurat er så mye mer enn en "kjedelig, ammende husmor"....

Begynner å lure på om jeg er litt deprimert...

Hjelp, hva skal jeg gjøre?????

 

 

[Anonym bruker]

Hei anonym!

følte med deg da jeg leste innlegget ditt. Høres ut som tøft å flytte så lang fra vennene sine og attpå til ikke ha et miljø der man lett blir sosialisert(mannen din har studiemiljøet). Ikke uvant å bli litt nedfor når du er i en ny situasjon. Er det bare for ett år at dere skal bo på dette stedet og så tenker dere tilbake?

jeg tenker:

du har nå 10 måneder igjen til å gjøre en forandring på hvordan du har det. Føler du deg alene og utenfor, hvorfor ikke ta kontakt med helsestasjonen og høre om det finnes noe mammatrim eller barselsgrupper du kan være med på?

eller- er det noen kurs som går der du bor som du kan joine? f.eks maling, keramikk, språk, tegning eller noe. det høres ut som om du sitter mye hjemme med ungen, hva om mannen din passer gutten så du kommer deg litt ut? det viktigste er å få startet opp på ett eller annet slik at du kan bli kjent med noen du også?

 

hvorfor ikke invitere noen av studievennene hans til dere for en sosial kveld?kanskje møter du noen du liker gjennom dette?

 

evt. gjør noen sosiale ting sammen, mannen din og du pluss ungen!

 

du trenger ikke å føle deg så nedfor som du opplever nå. du kan endre på din situsjon. snakk med mannen din om hvordan du har det. snakk med jordmor om det er ting du syns er vanskelig å fortelle mannen din om- dette går bra! jeg er helt sikke på at du vil ha det bedre om en stund. lykke til!

 

klem fra meg

 

 

 

[Anonym bruker]

og en ting til som jeg glemte: du har satt ditt gamle sosiale liv på vent. ditt nye sosiale liv kan du starte nå så passer du på å holde god kontakt med dine gamle venner på mail og telefon for de er viktige de også!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd og trøstende ord:)

Hjelper å få satt ting i perspektiv av noen andre... Blir jo litt fastlåst i sine egne triste tanker...

Jeg har allerde prøvd å få noe å gjøre her oppe. Vet jo det at ting ikke kommer av seg selv, men det har vært veldig vanskelig å bli kjent med folk her. Går på babytreff en gang i uken, og det hjelper litt nå. I begynnelsen var det ingen som pratet med meg...

Og så går vi på babysvømming en gang i uken, og så har jeg begynnt å trene to kvelder. Og vi har gjort noe sosialt sammen med noen av studievennene til samboeren min, men det er veldig begrenset, siden vi alltid må ha med lillegull. Har jo ingen barnevakter her oppe:(

Heldigvis er det en begrenset periode. Samboeren min skal ha praksisåret sitt i hjembyen vår til neste år, så til sommeren flytter vi hjem igjen. Og så skal vi opp igjen året etterpå, men det er det siste.

Skal nok gå, men det er godt å få litt innspill fra andre...

 

Tusen tusen takk!

Setter veldig stor pris på det:)

 

Klem fra meg!

[Anonym bruker]

Skjønner at dette er vanskelig for deg, det virker som du forsøker å gjøre mye for å støtte kjæresten din, samtidig som du forsøker å skjerme og ta vare på forhodet deres og deres lille familie på tre. Det er en vanskelig balanse det å være støttende til at dere finner på ting på hver deres kant, samtidig son man passer på å holde liv i tanken om at deres familie er det viktigste og at det et den dere skal prioritere når alt kommer til stykket. Det er veldi fint at du støtter din kjærest, at du ser at han har godt av å bli kjent med nye studiekamerater, men alikevel synes jeg ikke du skal ha dårlig samvittighet av at han bruker tid og skal føle seg forpliktet ovenfor deg og sønnen. Slik det høres ut er planen at dere alikevel skal flytte hjem igjen om ett år, og det tatt i betraktning synes jeg han også kan tone litt ned på sitt behov for mange og hyppige sosialetreff. I tillegg kan det kanskje hjelpe deg litt om du er bevisst på at du hfaktisk har bestemt deg for å holde ditt sosialeliv på vent ett år. Nei, nei, ikke gjør det:) Ikke bestem deg for å endre deg nå, nå når du først er i en ny by(?), begynner å føle deg ensom og redd for at han skal ende opp med å synes at du er kjedelig, ikke endr deg til nettopp det du er redd for. Forsett å være den du er. Hvis du har brukt å hatt mange venner, er utadvend etc etc, fortsett å prøve å være det, tydeligvis trenger du å fortsette å være den du var før du flyttet, nettopp for å ha det godt? og ikke bli deprimert?

Snakk sammen om dette og finn en balanse dere begge kan leve med:)

At han er sosial med studievenner trenger ikke eksludere deg helt fra det samme sosiallivet som ham, du kan vel bli kjent med de samme studiefolkene. Dere har fått er barn sammen, og forstår at det innebærer endringer for dere begge, men du trenger ikke å ofre deg helt selv om det er du som antakeligvis har permisjon nå. Inviter folk hjem til dere, gutten deres kan sikkert sove seg gjennom en liten sosial sammenkomst i ny og ned.

Typen din kan jo også forsøke å bli kjent med andre studenter som er godt etablert som ham. Han trenger ikke bare kaffe seg single venner, de krever jo ofte mer tid av ham, enn kompiser med damer gjør:)så kan dere samles alle, du kan bli kjent med damene deres.

 

Er sikker på at du strekker til:) du har det bare tøft akkurat nå. mange endringer på engang. Dere er foreldre for første gang og du har flyttet til et nytt sted. Selvsagt er det utfordrende, men du strekker til. Du er reflektert over egen situasjon og er innstilt på å finne løsninger tidlig, selv om det er vanskelig. Du strekker til:)

Men jeg ville nok sørget for å fa meg et sosialtnettverk, blanding av andre mødre og studievenner av kjæresten. Varnklem fre Thea.

[Anonym bruker]

Takk, takk, takk.... det varmer så utrolig masse at andre ser det positive i situasjonen.. Av og til glemmer man det bare selv!

Med at mitt sosiale liv er på vent, mener jeg at jeg ikke har de nære vennene mine rundt meg. Og jeg har prøvd å blitt kjent med folk her oppe, har til og med vært i kontakt med noen gjennom disse sidene, men det er ikke så lett... Det har vært litt tungt, for jeg trodde det kom til å bli så lett når man fikk barn. Men, jeg prøver... Gjeder nok bare å ta seg selv i nakken av og til, og ikke synes så synd på seg selv.

 

Men igjen; tusen takk for varme klemmer og gode råd!