I dag ble jeg skikkelig lei meg

[Trollmora]

En av våre aller nærmeste venner ligger for døden, kreften har vunnet.

Vi mister en veldig god venn, LilleSnupp en fadder og ikke minst er det ei som mister en kjær ektemann.

 

Setter ting litt i perspektiv det.

Håper vi alle kan leve mer nå og ikke vente til etterpå (når økonomien er bedre, ungene større, oppvasken er tatt, badet er pusset opp etc etc.)

Nå må nok mannen min bruke mindre tid på å arb på hytta og heller være sammen med oss ja.

[Gummelillan]

Så leit å høre! Stor trøsteklem oversendes herved til Trollmora og hele familien. Tror det er veldig riktig det du skriver; Viktig å nyte dagen i dag - ingen av oss vet hvor lang vår tid sammen blir.

[phantomet]

Det er bestandig tøft når den harde virkeligheten slår til! Og ikke minst det er trist når noen man verdsetter og er glad i blir borte.

Det er vanskelig å være vitne til smerten, sorgen og fortvilesen som rammer de aller nærmeste, idet ens kjære svinner bort. Men jeg håper at dere klarer å bevare samholdet, være til støtte for dem som rammes hardest, og at det finnes trøst i alle de gode minnene og opplevelsene dere har delt!

Det er lov å bli trist både på egne og andres vegne.

 

 

Stor støttende klem

[Attpåklatten :-)™]

Vær sammen og ta vare på hverandre og de i den nærmeste familien....møt vennen og kona og prat og vær nær denne tiden....Og ikke vent med noenting. Vi vet ikke hvor lenge vi er her noen av oss. Nyt sekundet, dagen, natten, den nye genseren, levende lys på mandag, et glass vin på tirsdag osv.... Vi trenger ikke alltid ha en anledning til å si pene ting eller gjøre hyggelige ting for andre...og si til alle de du elsker at du gjør nettopp det:-) Føler med dere Trollmor.....kjenner den følelsen du har nå så inderlig godt......

 

Varme klemmer sendes herfra

[Northernlights]

Så trist,da!

 

Skal det være noen som helst mening i at folk blir syke og svinner hen foran øynene våre, må det være at alle "vi andre" tar lærdom i at tiden vi har fått tildelt er egentlig kort, og veldig dyrebar.

 

"Ikke visste jeg at alle dagene som kom og gikk var selve livet........."

 

 

Sender en medfølende klem

[Karomamma]

Å, så leit høre!!!

Over her står det kloke ord fra de skjønne jentene på DIB - ta dem med deg!

 

Jeg har ikke tenkt å legge til noe, bare sende deg en god klem som du må sende videre til dine!

[♥Snulder]

Så vondt! For familien og for dere som mister en venn! Lært meg en ting jeg gjennom å miste far til ungene + en samboer... Jeg setter pris på å få lov til å oppleve at ungene vokser opp!!!! Det mest vemodig med at eldste-gutta har mistet pappan sin er faktisk det at han ikke får vært med og se hvor flotte guttene er/blir! Så JA Trollmora lev nå! Vi får aldri igjen tida som har gått:)

[Trollmora]

Fikk beskjed tidlig i dag om at han hadde pustet ut for siste gang en halvtime etter vi forlot sykehuset.

Huff og huff.

Det er bare ikke noen mening og forferdelig trist.

Har noen tips om hvordan man kan fortelle en 4-åring dette?

[strikkballen]

Uff, så kjempetrist - stor trøsteklem sendes! Ja, sånt setter absolutt ting i perspektiv. Er virkelig en påminnelse om at ingenting er selvfølgelig her i livet, og at man hver dag bør sette pris på de man har!

 

Klem

[Gummelillan]

Føler så inderlig med deg!

Min datter var nesten 4 da min bestemor døde (eller mommomamman min som jeg kalte henne). Jeg tror på å fortelle ting veldig ærlig til unger og snakke mye om døden med de. Med kristen tro velger jeg også å fortelle om at sjelen drar opp til himmelen, men der må vel hver fortelle det budskapet de ønsker. Involver gjerne barnet i hele sorgprosessen deres og begravelser synes jeg personlig at en 4-åring så absolutt er gammel nok til å delta i.

Mitt beste tips er imidlertid å IKKE omtale døden som at man sovner stille inn til små unger. Vet om barn som har blitt svært redd for å sovne eller at foreldrene sover etter slike fortellinger.

 

Tenker på dere!

[♥Snulder]

Fortell 4-åringen akkurat som det er! De både skjønner og godtar døden på en helt annen måte enn oss. Vi vil jo helst fortrenge hele skiten... Gutta mine var 5, 7 og 9 da pappan døde... de måtte stå opp midt på natta for å reise til sykehuset der faren lå for døden. Det var knallhardt, og jeg skulle gjerne vernet dem for det... men jeg vet i dag at det var viktig for dem å se ham før han døde.

[Attpåklatten :-)™]

Trist å høre, godt dere fikk tatt farvel.......Vil bare sende over en varm klem til deg jeg.

Fortell 4-åringen det akkurat som det er. Det er vi voksne som lager begrensninger om hva barn tåler. De takler døden mye bedre enn de fleste voksne...heldigvis...