Er sååå lei og så sinnsykt sliten..

[Anonym bruker]

Jeg og sambo har ikke hatt det så veldig bra på lenge. Men nå er det jammen meg ille her. Føler jeg blir helt utslitt av han. Han bare provoserer å prøver å terge meg hele tiden, å hjelper aldri til hjemme.

Bare opptatt av å leke med eldstebarnet vårt, hele tiden, leke-leke-leke.. Hører aldri meg når jeg snakker til han, sier han er opptatt av eldste mann hvis han gidder høre meg, hvis ikke får jeg bare en stygg grimase eller blir bedt om å gå unna. Han ser ikke yngste jenta, synes hun bare er støy, og rømmer unna huset med eldstemann så fort han kan..

 

så der sitter jeg igjenn med alt av husarbeid og ihvertfall dattera, og som oftest gutten også.

Må sies at dattern vår er ganske krevende, er sjelden fornøyd og surver masse.. Så jeg blir jo litt sliten når det er alltid jeg som har henne.

 

Eneste gangene sambo hører på meg når jeg snakker, er hvis han vil ha sex, men hvis jeg da sier at jeg ikke vil! Trekker han seg unna med engang.. Vi har da ikke noe å snakke sammen om mener han.

Han blir sint med engang jeg ber han hjelpe til, han blir kjempe fornøyd når jeg gråter å er lei meg. Da ser han eldstemann om mulig enda mer! Jeg har snev av angst innimellom, å i går hadde vi kranglet hele dagen så jeg begynte å bli så sliten, så jeg følte jeg fikk hjerteinnfark snart, sa dette til han, at nå håpte jeg vi kunne være venner litt, for jeg følte meg utslitt! Da begynte han bare å klappe rundt meg og kalle meg drittord.. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Han kan aldr ta hensyn til meg, skal krangle om alt!

Desverre er jeg en sånn person som liker å ha det ryddig rundt meg, å jeg blir litt sur når det alltid bare er jeg som skal rydde etter han og barna.Greit å rydde etter barna, men ikke etter han hele tiden!

 

Han har aldri badet lille jenta, aldri matet henne om natten, aldri gjort noe egentlig med henne..

 

De gangene jeg er borte, sjelden, men hender seg han passer de etter de har sovnet, så gjørs han på å ikke svare meg på meldinger. En gang ringte han meg å spurte hvor bilnøklene hans var, etterfulgt av at han la på... Fikk ikke kontakt med han etter det... Da føles det jo ikke godt å være borte, da han liksom gir inntrykk av at han skal dra fra barna..

Det var kun ett eksempel på hvordan han driver på for at jeg hele tiden skal føle meg utrygg..

 

Huff, vet ikke hva jeg skal gjøre.. Klarer ikke dette mer snart...

 

[concretejungel]

Uff,stakkars deg.

Vet ikke helt hva jeg skal si..Det virker nesten som om du bare må bestemme deg for å holde ut eller gi opp hele forholdet.Har dere det aldri koselig og ler og tuller og er venner?I så fall,kan det virke som om forholdet deres er dødt.Hadde dere kranglet og du var sur da du skrev dette?Da kan det jo hende at irritasjonen din overskygger og at du glemmer alt det han faktisk gjør for deg og alle gangene dere har det fint sammen.Men er han virkelig så fæl hele tiden må du jo nesten vurdere om det er verdt det..Du,som alle andre,fortjener jo noen som er glad i deg og som kan vise deg det.En som har respekt og forståelse for deg og dine følelser.Har du snakket med han om det?Jeg skjønner at det kan være vanskelig,men kanskjedet funker..Men det kan virke som om du bare må tenke deg godt om og se på positive og negative sider og ut i fra det ta en beslutning om hva som er best for deg i denne situasjonen.Kanskje du har det bedre uten han?Jeg vet ikke..En ting er sikkert:hvis han virkelig er sånn som du forklarer i ditt innlegg hele tiden,fortjener du mye bedre.Og du kan aldri forandre han,det må han gjøre selv...Håper alt ordner seg og at du og barna dine blir lykkelige..Lykke til

[Anonym bruker]

Nei, hadde ikke kranglet nå, har ikke snakket siden i går kveld..

Så det er ikke noe jeg skriver i sinne liksom.

Desuten er jeg sånn at jeg egentlig glemmer fort! Men det begynner tydeligvis å henge igjenn nå.. Når det er sånn alltid.

Hender seg vi kan ha det litt hyggelig, men det er skjelden....Men da må alt være tull liksom, hvis du skjønner..

Det verste at det er så masse masse mer! Det er verre enn det jeg skrev over her. Om å gjøre at jeg skal være sint, eller trist virker det som, da har han liksom oppnådd sitt....

Føler liksom at jeg er utenfor meg selv nå om dagen, bare eksisterer liksom... Føler meg ikke helt klar, føles som jeg ser uklart å har NULL overskudd.. Bare deppa..

[Anonym bruker]

Desuten så sier han at det ikke er noe galt i forholdet, vår jobb er barna, så når de er oppe er det dem vi skal se og høre, mens når de sover, da har vi hvert vår liv. Men han vil vi skal være sammen da.

 

Vi har ingenting å snakke om, desuten er det ingen vits å snakke. Det er bare tull alikevel mener han..

Må kanskje nevnes at han ikke har noen venner omtrent, mens jeg nå har tatt opp kontakten med noen av mine gamle, mulig han er sjalu for at jeg er med andre, det at jeg har venner liksom..

Men han er jo så utrolig rar, så skjønner jo at ingen andre vil være med han egentlig å! Det var noen som prøvde å være med han her, men de sluttet fort...

 

Er så redd for å være alene å jeg da, derfor jeg har holdt ut såpass lenge, blir så vanskelig å flytte fra han.. Dele alt liksom, desuten vil jeg ikke han skal ha barna alene.. Han har ikke grenser i det hele tatt.

[PlinkiPlonk]

Er du gravid igjen med han?? Han høres ut som en ordentlig fjott, det må da finnes andre menn i verden...grøss

Du kan få låne min, han er snill han:)

Håper det går bra med deg, ikke finn deg i alt.

[Anonym bruker]

dette høres ikke bra ut. det er ikke slik han burde behandlet deg og det føler du også selv. du må bare bestemme deg for å gjøre noe med det. du lar ham gjøre deg ulykkelig, bestem deg for at du har ansvaret for å gjøre deg selv glad og lykkelig. kanskje er det håp for dere hvis ting endrer seg. det kan godt være at dere holder sammen livet ut, selv i forholdet sånn det er nå. Men hvis du vil ha det bedre, må nok noe endre seg. ikke lur deg selv til å tro at du er svakere enn du er. Du som takler å bli et slikt forhold er nok sterkere enn du tror. Ikke tro at alt er håpløst og at du bare må finne deg i det. Bestem eg for hva du vil og sørg for at det blir slik. enten endrer han seg, eller så drar du og finner gleden i livet ditt selv. Det går bra, du er sterkere enn det du tror!

Ønsker deg alt godt videre!!

 

Mia

 

[-Hengebuksvinet-]

Jeg levde også lenge i et destruktivt forhold, og tenkte hele veien at vi måtte holde sammen pga felles barn. Og selv om jeg adlri har latt meg knekke av manipulering og nedbrytende kommentarer, ser jeg at denne tiden ikke var særlig oppbyggende for meg.

 

Nå hadde jeg aldri latt noen behandle meg slik, men problemet var vel at der og da så hjalp det ikke å si at jeg ikke aksepterte det (det brydde jo ikke han seg om). Jeg hadde en idiotisk oppfatning av at jeg skulle få han til å forstå at vi måtte snu opp ned på forholdet vårt, men han levde jo i sin verden (med sine bastante meninger). Og når man har sagt tusen ganger at dette godtar jeg ikke, mister den andre parten respekten for deg litt etter litt om du ikke selv gjør noe med situasjonen. Dessuten hadde jo han det på mange måter supert, siden han hadde gratis hushjelp og et barn han kunne hygge seg med når han ønsket det. (Han tok ikke del i ansvaret og strevet med å ha barn, bare det morsomme).

 

Så jeg er kommet frem til at man er sin egen lykkessmed, og at man må ta ansvar for å få livet sitt på rett spor selv. Selvfølgelig er det ideelle at man i et parforhold støtter opp om hverandre, men når den ene bar ser egne behov og bare tar hensyn til seg selv, bør man ikke godta dette.

[Anonym bruker]

Uffa meg! Dette höres virkelig ikke bra ut! Hvor lenge har dere egentlig värt sammen? Jeg mener kjente du han godt nok FÖR dere fikk barn og stiftet familie? Har han forandret seg ETTER at dere fikk barn, og hvordan var forholdet FÖR dere fikk barn? Dette er viktige saker du må tenke over! Om han hadde den samme destruktive måten å väre på overför deg også FÖR dere fikk barn, så tror jeg nok ikke du kan vente noen positive forandringer framover. Om det har skjedd en forandring på ham sakte over tid, så burde dere få hjelp til å prate ut (pröv familiekontoret), for da kan det väre underliggende orsaker som plager ham, som dere må rede ut. For å si det kort; Om han til tider har oppfört seg destruktivt overfor deg over lang tid, også FÖR dere fikk barna, så MÅ du komme deg ut av dette forholdet snarest!! Han vil bare til slutt "ödelegge" deg totalt, og din selvtillit vil synke så lavt at det vil bli enda vanskeligere å se hvor "ille" han gjör deg! Psykisk nedtrykkelse er enda verre enn fysisk. (Dette av egen erfaring!) Og jeg lover deg så lenge han "får lov" til å holde på slik mot deg, så kommer han til å fortsette! Dette er ikke bra for dine barn, spesielt ikke "lille-jenta" som han overser. Hvordan vil hennes selvtillit väre når hun blir större, og hvordan vil hennes forhold til menn väre?! Tenk på dine barn, og deg selv og deres framtid. Begynn sakte men sikkert og planlegg din egen framtid uten din sambos, og bli strek til å komme deg videre. Jeg lover deg, når du endelig har greid det og har fått orden på livet ditt, så kommer du til å puste ut og föle deg levende på en helt annen måte; en slags befrielse. Og da når du ser tilbake på forholdet med din sambo, så vil du ALDRI kunne tenke deg å startet et liv med en "slik" mann igjen! Du er sterk som holder ut i dette forholdet, så det gjör deg enda sterkere til å kunne GÅ! Og du ER faktisk "sterkere" enn ham!!

Lykke til! Håper du tenker over mitt råd! (Allt dette er fra egen erfaring, og fra venners erfaring, som har värt med menn som har oppfört seg "skremmende" likt av det du beskriver her).

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen............

Vi hadde vært sammen i 5 år før vi fikk førstemann, han var ikke sånn før.

Han har alltid vært spesiell, da, men ikke sånn!

Bare siden jeg skrev dette her har det jo skjedd masse nytt dritt, så vet seriøst ikke hvor lenge jeg skal holde ut....

Men desverre, det er noe som holder meg tilbake.... huff....

Prøver å være borte fra han mest mulig om ettermiddagene da, men er jo ikke riktige måten å gjøre det på det heller..

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg føler med deg, jeg har det veldig veldig likt! Vi har også et barn, men det er bare et tidsspørsmål før jeg bryter ut...men jeg er redd for å være alene, redd for økonomien etc. Også har vi det bra innimellom, men nå har jeg fått nok for alltid tror jeg. Det er så mye som er ødelagt, og det er han som har ødelagt for meg. Jeg er redd for at han skal kreve omsorgsretten for barnet, for han har truet med det, selv om det ville vært fullstendig unaturlig. Det er jo kun jeg som tar meg av barnet omtrent, og jeg har aldri i verden tenkt å gi fra meg omsorgsretten!! Huff, håpløs situasjon, men han tapper kreftene ut av meg, blir hissig for filleting....veldig hissig! Skulle nesten ønske vi kunne ha møttes eller gitt hverandre mailadresser, så kunne vi ha utvekslet erfaringer!!

Hilsen meg.

[Anonym bruker]

Så trist å høre. Jeg føler med deg, det høres ut som om du skriver om min mann. Jeg har mer eller mindre bestemt meg for å bryte ut, vi har to barn sammen, minste er tre mnd..det er ikke lett. Bor i utlandet i hans leilighet, har

[Anonym bruker]

Få orden på alle papirer, økonomi, hus, bil og hva det måtte være dere deler og KOM DEG VEKK!

Du fortjener bedre, og det gjør ungene deres også! Dere bør begge unne barna å oppleve glade, voksne mennesker som viser hverandre kjærlighet og respekt.

Det forholdet du beskriver er ødeleggende for alle parter.

Ta steget. Det er skummelt, men det går!

[Anonym bruker]

Hvor ca kommer du fra da? Hadde jo kanskje vært greit å delt erfaringer!Eller har du en mailadresse du vil legge ut her?