Skuffet over stedatter

[Anonym bruker]

Hun er ekstremt arbeidssky..

Når vi andre - voksne og barn - svinger oss rundt for å rydde huset slik at vi kan kose oss sammen på fredagskvelden - da stikker hun seg unna, dukker opp når maten står på bordet. Når vi er ferdig å spise, forsvinner hun igjen, kommer tilbake når det er ferdig-ryddet. Slik holder hun på- Når hun værer at arbeid er i gjære, lister hun seg avgårde, kommer ikke tilbake før faren er over. Vi har forsøkt å belønne med penger/lønn for arbeidet - det virker som bare det på de andre barna, små som store, de jobber som hester for å tjene seg noen slanter. Men ikke denne jenta, nei, hun bryr seg ikke. Hun er bare 9 år, men synes hun har blitt verre og verre med årene. Blir så sint innimellom, men får meg ikke til å kjefte. Hadde det vært datteren min som holdt på sånn, så hadde jeg nok tvingt henne på en måte, men kan ikke gjøre det med stedatteren. Hun er arbeidssky på andre måter også, gjør ikke lekser, har ingen ambisjoner, synes det er helt greit å bare nyte og la andre yte. Tenker at hun har lært det hos moren sin, som heller ikke arbeider, men lever på andres hjelp og stønader, selv om hun er frisk og har arbeidsmuligheter i byen her. Men jenta bor jo like mye hos oss, og vi har jo oppmuntret alle ungene til å jobbe og stå på. Men hos henne preller det bare av! Hva skal vi gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe godt råd egentlig, for jeg sliter med det samme selv. Men jeg tror at mye av det som gjør det så inngrodd og vanskelig å ta fatt i er at min stedatter er særkulls-enebarn og har vært skilsmisseenebarn i 5 år. Da har det blitt (typisk?) litt sånn at både moren og faren hennes kappes litt om å legge ting til rette for henne den uken hun er hos hver av dem: hun har lært seg til å ta i mot og ikke å bidra selv. Og hun har også lært seg til at når hun er litt kresen, reservert og halv-fornøyd, så får hun mye mer oppmerksomhet enn om hun sier "tusen takk og hva kan jeg selv bidra med?"... derfor sier hun aldri det, men er alltid litt kostbar og prinsesse-aktig, mens de andre barna er vant til å være flere, å ta hensyn og til å bidra. Og jeg synes dette er utrolig vanskelig å håndtere, ikke minst fordi når jeg sier sånn som at "nå må alle barna... så kan vi alle..etterpå", så ligger det tykt utenpå henne at dette er kjipt og uvant, og faren hennes (min mann) blir veldig sånn mellom barken (meg) og veden (henne), og dette spiller hun på. Så enten bare boikotter hun det, eller så får hun faren sin (kjæresten min) til å ymte om "er det egentlig helt nødvendig at alle barna må gjøre det, kan de ikke bare..." noe som jeg føler er en undergraving av min voksen.i-huset-autoritet. Og de andre barna blir selfølgelig ganske irritert når de må gjøre som jeg/vi sier, og hun får spesialbehandling. Hun forventer og sørger for å få spesialbehandling i alt fra å hjelpe til, hva hun gidder bli med på/rette seg etter til leggetider (hun som er bare er 12 somler og dreger og kommer seg aldri i seng før time-halvannen etter den eldste av mine som er 16, min 7 og 9 åring bærer alltid egen sekk på ferie, mens hun får faren sin til å bære sitt sånn at hun bare har en liten sekk med leke-ting som hun ikke låner ut uten videre) - og sånt skaper selvsagt irritasjon hos de andre barna. Det verste er egentlig at jeg tror at hun hadde fått det mye hyggeligere selv også om hun hadde måttet lære seg å "melde seg inn i flokken".

[Anonym bruker]

Trist at ikke faren ser at hun kommer skjevt ut da. Andre folk ute i verden gidder jo ikke dille og lempe seg etter henne, så det er jo bare henne det blir tungt for når hun skal klare seg mer og mer på egne ben.

[Anonym bruker]

Jeg tror det vil gå helt utmerket fra den dagen hun selv kan bestemme hvor ryddig det skal være rundt henne.

[Anonym bruker]

Han ser det når jeg sier det, og prøver å begrense "dillingen" og forhandling om alt. Og han beklager forsåvidt at hun er så bortskjemt, og forklarer sin egen bortskjemming med skyldfølelse overfor datteren etter samlivsbruddet + at han savnet henne uka hun ikke var der og ville "ta igjen" uka hun var hos ham.. og fordi hun bare skulle være der en uke ville han ikke ødelegge hyggen med grensesetting og krangling om det ikke var absolutt nødvendig. Og det er jo sjeldnere absoluttt nødvendig å lære barnet sitt å innrette seg etter andre og gjøre som hun blir bedt om om hun bare er en (og ikke 3) og man bare har henne annenhver uke (og ikke 3 av 4 uker pr. mnd). Dessuten er moren hennes helt rå på å skjemme henne bort de få dagene / kveldene de har sammen (fordi hun jobber, trener, går ut m venninner så mye at datteren som oftest er alene om kveldene og legger seg selv) => mye motstand og lite hjelp derfra.

 

Men jeg synes det er kjipt at han ikke ser det og gjør noe med det helt av seg selv (fordi det egentlig ville være bra for datteren hans) men som en slags "tvungen" (ellers maser jeg) tilpasning til å bo sammen med oss (og da kopler datteren grensesettingen til min tilstedeværelse). Veldig kipt egentlig.

[Anonym bruker]

Ano 14:25: Det er jo det som er poenget - å sette henne i stand til å klare seg selv slik at hun en vakker dag har mulighet og ressurser til å forlate redet og skape seg et eget hjem, forsørge seg selv og være aktiv og deltagende i et nettverk av familie og venner.